I stedet behøver man å spare opp beløp i en størrelsesorden som man definitivt ikke «har råd til å tape», og da blir risiko og risikospredning en helt sentral del av regnestykket.
...
For privatpersoner uten spesiell interesse for finans er det ikke så veldig mange andre alternativer enn indeksfond og sparing i egen bolig (dvs nedbetaling av lån) som gir den typen formuesoppbygging over mange år.
Disse to poengene er helt sentrale. En sum oppspart som faktisk utgjør en betydelig forskjell til eller fra har man ikke råd til å tape, og det gjelder uansett hvor stor eller liten den summen er - også om man har svært lite, da betyr en mindre sum til eller fra ganske mye og man har ikke råd til å tape den. På den andre siden av skalaen hadde Idar Vollvik på det meste en millliard, så hadde han et sted rundt null. Med et absolutt minimum av forståelse for risiko og risikostyring kunne han f.eks satt 100 mill til siden og så spillt på casinoet for resten og enten blitt superrik eller sittet igjen med 100 mill, men han valgte å gå all-in hele tiden på svært risikable investeringer i illikvide vekstaksjer og også belåne investeringene. Han hadde råd til å tape hundrevis av millioner, men heller ikke råd til å tape alt. Kjenner ikke vedkommende men det er neppe veldig orignialt å tro at han selv mente å ha en slags gudegitt evne til å tjene masse penger siden han gjorde det en gang.
For det andre poenget, så er egen bolig veldig spesielt - de fleste steder i Norge har boligprisene steget mye og det har gitt en hyggelig avkastning man kan ta ut, da i praksis forutsatt at man eller annen gang er villig til å flytte til en rimeligere bolig og ta ut differansen. Ellers blir det fort bare papirpenger som ikke har allverdens funksjon for en selv utover å kunne sende videre som arv eller belåne for å bruke på noe annet. Avkastningen på bolig, og derigjennom tilgjengelig egenkapital om man vil flytte for å realisere - har vært formidabel. Men grunnen til det er man har gjort noe man (nesten) aldri, aldri, aldri skal gjøre ellers - nemlig å belåne "investeringen" - i hermetegn fordi eget hjem ikke primært er en ivestering. For hver million man kjøper bolig for i Norge trengs "kun" et sted rundt 150k, altså 85% belåning.Om prisene stiger 5% etter ett år så har man følgende posisjon:
Ved kjøp
EK i bolig 150k
Gjeld 850k
Verdi bolig: 1mill
Etter 1 år
Verdi bolig 1050k
Gjeld 850k
EK i bolig: 200k
Avkastning på egenkapital: 50k/150k = 33.3%
Nå er det faktiske regnestykket noe mer komplisert siden man betaler renter og transaksjonskostnadene ved kjøp og salg av bolig er betydelige, men som et stilisert eksempel illustrerer det hvorfor folk flest over tid har blitt rike på bolig, om enn ikke i kontanter. Over lang tid med betydelig prisvekst blir også disse kostnadene ganske irrelevante. Her er det fremfor alt gearingen som gjør at man over tid har blitt "rik" målt i egenkapital i egen bolig. Samme avkastning på en ikke-gearet investering ville vært betydelig magrere for samme prisutvikling på samme aktiva.
Dersom man har vært med på denne reisen noen år, og i tillegg betalt ned avdrag på lånet så vil man etter hvert sitte på et betydelig netto boligformue. Så skal en flytte. Om man da velger å flytte til en større/dyerere bolig enn den man selger så er man i en dårligere posisjon enn utgangspunktet målt i penger. Målt i bokvalitet/livskvalitet eller noe annet så er det fort en annen skål. Men så lenge boligprisene i ens relevante marked stiger så vil man aldri få ut noen penger fra verdistigningen da med mindre man velger å øke belåningsgraden igen ved kjøp av ny bolig.
Så ja det er mulig å bygge opp en betydelig formue i form av egen bolig over tid, men det er ikke gitt at man får spesielt mye cash ut av den av den grunn. I så måte er en ren finsiell formue f.eks i form av fond mye enklere, der kan en slump selges om man vil ha ut penger på et eller annet tidspunkt og mot slutten av livet kan den også enkelt gradvis la det hele gå mot null. Med en bolig en selv bor i og skal bo i? Not so much.
Det er grunn til at "house rich, cash poor" er et begrep. Og hvorfor eksempler på det gjerne dras frem når det blir snakk om eiendomsskatt eller å vri skattesystemet i større grad mot bolig. Da skal det synes synd på pensjonister som bor i enorme villaer på staselige tomter i Oslo. De jeg og samboeren kjøpte huset av solgte til oss for et sted rundt 8 mill og kjøpte seg en leilighet i området for 3.5 om jeg husker korrekt og brukte 0.5 på oppussing. Da sitter de igjen med 4 mill ekstra til pensjonstilværelsen sin. Nå om dagen virker det som standard opplegg er å selge huset og kjøpe en moderne leilighet som koster minst det samme som huset for netto null til negativ cash ut, og det er ikke bare i Oslo og omegn - mamma gjør i disse dager det samme i bygde-Norge. Aner ikke hva huset vårt er verdt nå - kanskje 15-16 mill.Om vi skulle flytte til et tilsvaende hus i samme område så ville vi ikke fått ut noesomhelst av disse pengene. Om vi derimot skulle flytte til Ballangen så kunne vi bortimot pensjonert oss nå, for eksempel her
https://www.finn.no/realestate/homes/ad.html?finnkode=299788842
Et begrep er at du skal være "dumb" i stigende markeder og "smart" i fallende markeder. Som en konsekvens av dette er det til tider vanskelig for smarte folk å tjene penger når prisen på alt stiger, for da må man tenke som "a dumb person" og kjøpe alt med begge hender. Innenfor eiendom, privat som kommeriselt er det garantert et lass med personer som mener de har vært dritsmarte, men i mange tilfeller har det tatt en enorm risiko uten å skjønne hvilken risiko de faktisk tar. Se f.eks på næringseiendom i disse tider og da kanskje spesielt i Sverige.