Hitler utpekte
Dönitz som sin etterfølger.
Terboven fikk ikke gjennom sitt ønske om å holde Norge for enhver pris. I møte med Dönitz i Flensburg 3. mai fikk general Böhme kommandoen over samtlige tyske styrker i Norge. Dönitz avsatte Terboven. Böhme avviste 5. mai et svensk forslag om at tyske styrker i Norge skulle kapitulere og deretter la seg internere i Sverige. Böhme mente de tyske styrkene i Norge ikke var slått og landet var vanskelig å innta. I meldingen til de tyske soldatene i Norge 7. mai understreket han at de måtte bøye seg for ordren om å kapitulere til alles felles beste. Britene var klar over at de på det tidspunktet ikke hadde nok styrker til å overvinne væpnet tysk motstand i Norge.
[5][6](s520-522)
De allierte fryktet at den tyske hæren i Norge skulle nekte å kapitulere og sette opp et fanatisk forsvar på norsk jord. Norge var sterkt befestet og det var stasjonert over 300000 soldater, og det var usikkert om de tyske styrkene i Norge ville overgi seg. Øverstkommanderende i Norge fikk ordre fra den nye rikspresidenten
Karl Dönitz om dette. Terboven ble avsatt 7. mai og hans myndighet formelt overført til general Franz Böhme. Böhme mottok kapitulasjonsordren fra Dönitz samme dag kl 21.10.
[7]
De tyske styrkene i Danmark, Nederland og det nordvestlige Tyskland kapitulerte for
Montgomery på
Lüneburger Heide 4. mai.
[8] De tyske styrkene i Norge var ikke med i kapitulasjonen på Lüneburger Heide noe som skyldtes uklarhet om inndeling av soner fordi både Storbritannia og USA insisterte på å frigjøre Norge samtidig som sovjetiske styrker hadde frigjort Øst-Finnmark. Avtalen om frigjøringen av Norge ble gjort hos Eisenhower.
[9]
Den allierte militærkommisjonen kom med fly til Oslo på ettermiddagen 8. mai.
[10] De alliertes kommisjon overleverte kapitulasjonsbetingelsene til Böhme i hans hovedkvarter på Lillehammer sent på kvelden 8. mai.
[7]
Tyske styrker ble pålagt å trekke seg ut av viktige byer og militære installasjoner senest 11. mai kl 24.00, og være samlet i avgrensete områder. Böhme godtok vilkårene klokken 1 natt til 9. mai. For å gjennomføre kapitulasjonen i Norge fikk tyske styrker opprettholde sin kommandostruktur, herunder bruke telegraf, radio og et lite antall lette våpen.
[7][6](s526)