Når fremtidige historiebøker om denne krigen skrives er det neppe all nølingen over å gi ukrainerne det de trenger når de trengte det, for ikke i vanvare å øke blodtrykket til Putler, som kommer til å stå seg best eller skinne som klarest.
Jeg mente jeg kjente Ukraina og ukrainerne godt nok til ikke å ha noen tro på at russerne ville kunne underkaste seg hele landet, langt mindre fortsette derfra inn i Baltikum, Finnmark eller Lisboa.
Jeg trodde jeg også kjente godt nok til Ukraina og ukrainerne til at jeg var i stuss om de var kapable, grunnet endemisk korrupsjon og oligarkvelde, til å lede med eksemplets makt der Vesten nølte og tvilte. Der tok jeg heldigvis feil.
Snart halvannet år ut i tre-dagers krigen har jeg vansker med å finne noen avgjørende tabber eller feilgrep fra Zelenskyj og hans team. Verken militært, politisk, diplomatisk eller PR-messig. Det er faktisk ikke bare imponerende men ganske unikt, også sammenliknet med de fleste vestlige lands konflikt og krigshåndteringer de siste tiårene, inkludert USA.
Det tragiske og dypt forstyrrende i det hele er at ukrainerne har måttet vente på bekreftelse på at russerne faktisk var rede til til å bombe sykehus og barselavdelinger, skoler og barnehager, boligblokker og energiforsyning, før de fikk verktøy til å forsvare seg mot dette.