På tide med noe meningsløst rabbel, siden det tross alt er
min tråd (og jeg drikker! --
you have been warned)!
Kikket på denne tråden:
Filmlyden fra Viaplay kontra BluRay | Hifisentralen
..og innså at jeg siden i mai/juni i fjor ikke ha sett på film med annet enn kjipe skrikehøyttalere fra konas laptop. TVen, som før var i stuen sammen med anlegget, er jo nå gjemt nede i kjellerstuen. Og jeg må, helt ærlig, si at jeg savner litt det å se på noe på stor skjerm med tilsvarende lydanlegg. Jeg er ikke noen storspiser av levende billedmateriale, men
Dune og
Loki er klare minner jeg har om nydelig kinematografi og lyd som skapte en opplevelse jeg fortsatt har med meg.
Og enda har jeg jo ikke noe anlegg i kjelleren, ikke sant. Bare TV-lyd, og det klarer jeg knapt høre på. Så, som en del av økonomiske realiteter iblandet selvpålagt hifi-asketisme har jeg satt meg det mål å
bygge anlegget der nede selv, uten å bruke en eneste krone. Det har kanskje ikke påført meg noe monetær belastning, men den
sjelelige kostnaden har vært
langt over par.
Så jeg bygger en
forforsterker da, som jeg nå prøver å speede opp så mye som mulig i den ellers så krevende hverdagen. Og etter det må jeg jo bygge en effektforsterker også. Så den gjennomsnittlige mann skjønner vel da, at det av og til er ganske så innafor å unne seg noen edle dråper (i dag: Nøgne Ø "Teardrop for Oscar", Aquavit Stout Reserve - helt himmelsk!). Hvilket får meg til å tenke på dette med menn og mental helse, som jo er noe som kastes rundt i populærmedier nå og da.
Etter nitidige studier av kvinneidealer, stereotyper og ikke-realistisk populærkultur har det gått opp for trendsetterne at kanskje menn heller ikke er disse udødelige steinstøttene som jobber hardt og ellers har lite følelser annet enn grunnleggende seksual- og alkoholdrift. Kanskje er det fordi tidligere nevnte influensere heller ikke
er menn, og derfor ikke har noen som helst forutsetning for å forstå den mannlige psyke?
Verden i dag virker på sett og vis å være styrt etter idealer som rimer dårlig med det som, jeg i hvert fall for egen del, ville kategorisert som mannevennlige. Jeg snakket forleden med en kamerat om hvordan alt er så organisert i disse dager; selv barnehagen virket for meg overorganisert. Side opp og side ned med pedagogiske planer og struktur. Relativt lite frilek. Hvordan påvirker det barna?
Følelsen jeg sitter igjen med er at det er jentene som vinner her. Samt de guttene som trives med stramt ballegrep (ølen som snakker, men dog..). Hva er tanken da? Skal de vokse opp som zombier alle sammen, blir sånne voksne hvor nesten ingenting er innafor, og som går rundt i konstant nevrotisk tilstand fordi ting skal være slik og slik og ingen tør være seg selv? At alle blir akademikere, og gutter ender opp mer som kjerringer enn som menn? Litt på spissen, men dog.. det er slik jeg føler det.
Skal vi snakke kjønnsforskjeller, vil jeg i hvert fall påstå
noen grunnleggende tendenser. Kvinner er mestere i regelverk og konformitet. På godt og vondt. Det skulle ikke forundre meg om det er en av årsakene til at de er vinnere i skolesystemet, og at
legestanden på sikt kan bli kvinnedominert. Menn trives ikke like godt i rigide strukturer. Jeg skal ikke mene for mye her om hva som generelt kjennetegner menn -- men at det å sitte stille og følge ordre ikke er en av de grommeste kvalitetene til smågutter kan vel mange si seg enige i.
Hovedpoenget mitt (i den grad et uedruelig følelsesutbrudd kan ha et hovedpoeng), er at vi som samfunn - på ett eller annet vis, i søken etter mangfold og likestilling, likevel bare har oppnådd å flytte på den snevre båsen av hva som er innafor. Vi er fortsatt like trangsynte og uvitende som vi alltid har vært. Slik svinger pendelen frem og tilbake. Og, for hva jeg vet, vil sørge for en ny tid med totalitære samfunn, krig og elendighet, inntil man igjen nærmer seg midten, en generasjon eller tre, før det er på'n igjen atter en gang.
Puh! Det var litt av en utblåsning. Vel, med alt dette som bakteppe, så bidrar det til å gi meg så ekstra mye når jeg drar i gang skivesnurren og hører på heltene jeg har som for lengst er døde: Richard Tauber, James Last, Peggy Lee, Paul O'Mantis, Renate Müller, Wilhelm Backhaus.. kvinner og menn som opplevde den gale siden av pendelen, men som likevel aldri glemte betydningen av en god fest.
Til syvende og sist er vi alle mennnesker, og langt likere enn frisyren skulle tilsi. Det gjelder bare å ikke skue hunden på hårene (ok, den var billig, men jeg måtte ha en eller annen avslutning på innlegget ikke sant
)