Hardingfele
Æresmedlem
Reagan og Nixon bør vel sees som frontfigurer for en bevisst mobilisering og konsolidering på amerikansk høyreside, utløst av borgerrettighetskampen og motstand mot Vietnam-krigen. Johnson var klar på at det Demokratiske partiet ville tape sydstatene som følge av at han var pådriver for og signerte de to Civil Rights Acts (1964 og 1968). Studentopprørene og motstanden mot Vietnam-krigen ble av mange på høyresiden ansett som landsforræderi og Goldwaters tap i 1964 mobiliserte til ekstraordinær motinnsats.Det vil jo tiden vise.
For egen del opplevde jeg nok Reagan som like "vulgæramerikansk" på 80-tallet som Trump mer nylig, om enn ikke bare skrudd til 11 men "to infinity and beyond".
I et lengre perspektiv er det godt mulig at degraderingen startet under Nixon. Men jeg er ikke i tvil om at transformasjonen av det republikanske parti og dermed USA først ble turboladet under Reagan. Med de konsekvenser det fikk ikke bare for amerikansk men også internasjonal politikk av i dag.
Republikanerne følte seg så utrygge på sin politiske motstander at de trengte "plumbers" i Det hvite hus, som begikk lovbrudd for å overvåke og sabotere motstandere. (Hubert Humphrey og George McGovern ble nærmest likvidert for offentlig scene, da disse stilte mot Nixon i respektive valg, med metoder så skitne at man måper når man går inn i historikken). Og i 1972 var Nixon, da verdens mektigste mann, så utrygg på hva som rørte på seg i nasjonen at rørleggerne gjorde en innsats mot Demokratenes hovedkvarter i Watergate-bygget, med hva det førte til.
På høyresiden ble resultatet en enda mer innbitt motstand. Det at dens president måtte gå av i skam traff dypt og motstanderne fikk sterk vind i seilene som følge. Pendelen svingte "hard left", og det skapte Ronald Reagan som kandidat for motkreftene. Det Reagan initierte ble levert ham av rådet rundt presidenten, som bestod av USAs mektigste og mest sentrale aktører på høyresiden. Samfunnet skulle omkalfatres til "a shining city on a hill", og man skulle renske ut dem som innbilte seg at det var "grenser for vekst". Under sin andre innsettelsestale var Reagan tydelig på at hans administrasjon hadde bevist at "We believed then and now there are no limits to growth and human progress when men and women are free to follow their dreams."
Det store prosjektet som fulgte bestod i å gjøre borgere til forbrukere. "Turning citizens into consumers", og kampen mot høye skatter, samt globalisering og løsere kredittrammer skulle gi folk inntrykk av at de fikk mer mellom hendene mens de jaktet lykke i kjøpesentra. (En utvikling jeg var med på å skubbe fart i, med noen tiår innen markedsføring, så jeg skriver ikke som en utenforstående kritiker, men i erkjennelse av hva som faktisk skjedde fra midten av 1980-tallet til nå.)
Vi må se degraderingen av den sosiale staten som tar samfunnsansvar, med påfølgende overgang til frie økonomiske aktører, i dette lyset.
Og man må motvillig beundre hvor systematisk og effektivt pådriverne arbeidet gjennom mange år, for å iverksette det Grover Norquist definerte som målet: å krympe staten til den var så liten at den kunne druknes i et badekar.
De store økonomiske aktørene i Vesten ble virksomheter, og disse skulle løftes ut av statlige eller nasjonale bånd og rammer, og gjøres friest mulig. Enorme pengebeløp og store nettverk ble organisert og systematisert for å akselerere denne utviklingen. Påfunn som The European Energy Charter ble vedtatt uten motstand (merkelig nok), og inspirerte lignende avtaler på andre næringsområder, for å beskytte investorer mot "statlige inngrep og politiske vedtak".
Man må beundre hvor usedvanlig effektivt dette har vært, og hvordan man klarte å kjøpe den politiske høyresiden og nøytralisere den politiske venstresiden ved løftene om at man ved å "effektivisere næringslivet" skulle kunne erstatte reduserte skatteinntekter og redusere statens forpliktelser, i et (illusorisk) win-win som vi nå innser har ødelagt den sosiale kontrakten.
Hvor og hvordan begynte det? Med noe så banalt som The Laffer Curve, som enhver vil forstå er sludder, så lenge man ikke forsøker å selge "supply side economics" til politikere som er blitt overbeviste om at de står overfor skatteopprør fra borgere som ønsker å være forbrukere.
The Laffer Curve gikk rett hjem.
Laffer curve - Wikipedia
en.wikipedia.org