Jeg hadde noen av mine første, store musikalske opplevelser i bunnen av en forlatt silo, ved siden av veien som førte opp til Bø Gymnas. Vi klatret ned i siloen med en kassettspiller og satt og lyttet til alt som var av bra greier som ble utgitt på 1970-tallet. Noen bittesmå høyttalere i den Sanyo-spilleren, en helvetes masse klang og fersk musikk for ørene våre, som sultent tok til seg det som var. Stor musikkopplevelse.
Etterhvert har det blitt mye musikk, live og av forskjellig slag, og foran ulike høyttaleroppsett.
Noen ganger får jeg fot, andre ganger ikke. Når "trøkket" er naturlig, instrumentene låter rett, sangerne fremstår rikt gjengitt, følelsen av tilstedeværelse er omfavnende, blir jeg oppslukt av det jeg lytter til. Det motsatte kan skje - for mye bass, for skarpt, gnissing, dårlig perspektiv (om det handler om stereo).
Jeg stusset alltid over folks entusiasme for "remastered CDs" -- "så mye bedre enn originalen!" -- jeg savnet detaljer og nyanser og skjønte hva de hadde gjort. (Vi har lange tråder her inne om det).
Brått ble det etterspørsel etter de første CDene som ble laget, før utgiverne skjønte at de kunne tjene penger på å skru opp volumet, fremfor at folk gjorde det selv.
Av ulike årsaker endte jeg opp som leder av et team som skulle hjelpe B&O med å utvikle en ny global strategi, og vi gjorde vårt for å minne selskapet om hva det i sin tid hadde fått til. De var store på slutten av 1960-tallet og et godt stykke videre, fordi de klarte å gjengi musikk godt. Så sporet B&O av, og da vi ble hektet på, noen år ut i 2000-tallet, slet de med sin identitet.
Vi hadde et prosjekt på gang der vi tok kontakt med ledende utøvere og ba dem vurdere sine egne verk gjennom B&Os BeoLab 5 høyttalere. Daniel Harding (dirigenten), Hélène Grimaud (pianisten). Jeg var også innom Rainbow og Kongshaug vurderte høyttalerne opp mot sine Bowers & Wilkins og ble fascinert.
Jeg hadde gleden av å holde på med dette en stund og hadde også noen runder med B&Os lydteknikere, som var mildt sagt kunnskapsrike og særs lite åpne for HiFi-lurium.
MEN - Hélène Grimaud. Vi møttes i Stockholm. Jeg hadde fått plassert et par høyttalere på hotellrommet hennes, en romslig suite, der la jeg en rekke CDer, inklusive hennes første utgivelse. (Hun var forbløffet over at jeg hadde kjøpt den, mange år tilbake). Hun hadde også tatt med egne favoritt-CDer, og samarbeidet mye med Rudolf Serkin, og det første hun la på var et stykke av Brahms. Hun beskriver dette i åpningen av artikkelen under.
I PDFen jeg vedlegger kan man lese hva hun hadde å si om den opplevelsen, og hva hun vektla når hun lyttet til et stereoanlegg.
Jeg legger til at Grimaud er synestetiker, hun ser farger når hun hører lyder, og det med en detaljrikdom som skremmer henne, men som også bistår henne når hun spiller og skal vurdere musikk.