Kunnskapsledelse er kanskje en naturlig forlengelse av ideen om kunnskapssamfunnet - et samfunn som er tuftet på økt formell kunnskap, oppnådd av borgerne i kjølvannet av Bologna-prosessen. I takt med flere BA og MA kandidater stilles det høyere krav til kompetent ledelse av disse. Dette er kanskje mest relevant i områder hvor en ser en høyere takt i formell utdanning. Noen områder har sikkert tradisjonelt hatt slike kunnskapstradisjoner, som de klassiske profesjonene.
Tidligere ble det lenket til en graf som eksemplifiserte den norske «master-syken», der 25% av norske masterstudenter er på lærerstudiet.
Ideen om kunnskapssamfunnet vil tidvis krasjlande, da det i tillegg til ovenstående utviklingstrekk også er en konstruksjon, og en diskurs. Et eksempel på det siste:
I Kjerkhols oppgave står det «vi tok på oss mastersekken og reiste Norge på langs» (fritt etter hukommelsen, men det er vel ikke så nøye) - som jeg mener er et forsøk på å innskrive en mening i det de holder på med, koblet til identitet og historieskriving. Hensikten med oppgava balanserer på en knivsegg mellom vitenskapsforståelse (som Kalager argumenterte for i debatten) og en bredere ideologisk motivasjon. Kanskje en kan kalle det noe sånt som moderne dannelsesreiser i det norske byråkratiet.
Semi-profesjoner bruker formell kunnskap som strategi for å heve statusen til egen profesjon. Så jeg mener at Kalager som representerer legestanden er en interessant motpart i debatten mot den moderne, tekniske helseledelse.
Tidligere ble det lenket til en graf som eksemplifiserte den norske «master-syken», der 25% av norske masterstudenter er på lærerstudiet.
Ideen om kunnskapssamfunnet vil tidvis krasjlande, da det i tillegg til ovenstående utviklingstrekk også er en konstruksjon, og en diskurs. Et eksempel på det siste:
I Kjerkhols oppgave står det «vi tok på oss mastersekken og reiste Norge på langs» (fritt etter hukommelsen, men det er vel ikke så nøye) - som jeg mener er et forsøk på å innskrive en mening i det de holder på med, koblet til identitet og historieskriving. Hensikten med oppgava balanserer på en knivsegg mellom vitenskapsforståelse (som Kalager argumenterte for i debatten) og en bredere ideologisk motivasjon. Kanskje en kan kalle det noe sånt som moderne dannelsesreiser i det norske byråkratiet.
Semi-profesjoner bruker formell kunnskap som strategi for å heve statusen til egen profesjon. Så jeg mener at Kalager som representerer legestanden er en interessant motpart i debatten mot den moderne, tekniske helseledelse.