Tja, slik jeg husker det gikk en av de fem store (Lehman Brothers) konkurs, en annen (Merrill Lynch) ble tvangsgiftet med Bank of America i løpet av en helg og i løpet av den samme helgen ble Bear Sterns slukt av JP Morgan i en annen "shotgun marriage". Det er tre av fem borte. Goldman Sachs og Morgan Stanley overlevde. 2008/09 var en katastrofe av episke proporsjoner for banker generelt og de felste av de har aldri vært i nærheten av å nå tilbake til verdsettelsene de hadde før balubaet. Det er selvsagt masse bankfolk som tjente svært godt som de alltid gjør, men enhver ide om at investeringsbankene liksom var de eneste som egentlig skjønte denne greia er absurd - de tapte et fjell av penger på dette og noen av de ble nær rene dødsbo etterpå. Det er stort sett denne epoken som gjør at, med noen svært få unntak, amerikanske og europeiske banker har vært noe nær det tristeste det har vært mulig å ha vært investert i de siste to tiårene, da i tillegg til politikken med negative renter etterpå i Europa. I Norge klarte banker seg stort sett helt ok siden de aldri var invovert i dette og den norske stat brukte eksakt null øre på å redde norske banker.
Dersom denne forklaringsmodellen skal være gyldig så må man også har en teori om hvorfor det samme ikke skjedde i Europa i samme grad, det var masser av redningsaksjoner for banker i EU også. Greit nok at man, dersom man når en eller annen lokal topp i en amerikansk bank personlig vil tjene en mengde penger i året som fremstår som helt absurd for de langt fleste men at det var akkurat dette som gjorde at - ca 10 år senere - det repbublikanske partiet degenererte til et pøl av dritt og endte opp med en karakter som Donald Trump som presidentkandidat og at tilstrekkelig mange gikk til urnene for å stemme på vedkommende stiller jeg meg mer enn en del skeptisk til. I det jeg har lest innenfor sosiologi og tangerende felt som prøver å skjønne hva som har skjedd i USA og Europa (spesielt i UK) kan jeg ikke huske å ha lest noe om banker, bankkrise og denslags. Problemene er svært mye større enn som så og jeg tror vel kanskje man ser konturene av starten på noe lignende her i landet men vi får se om 10-15 år. Jeg mener vel at det langt mer fundamentale problemet er at politikere som klasse har sluttet å bry seg særlig om det som faktisk betyr noe for folk flest, og det samme gjelder mye av den offentlige debatten. Det har over tid blitt slik at ymse strengt tatt svært perifere saker tar mye av oppmerksomheten til de som selv tror de er den tenkende klasse og masse særsaker får en oppmerksomhet som langt går utenpå hva det strengt tatt fortjener.
Det er knapt noen unge menn som stemmer til venstre her i landet i disse tider. Det er ikke spesielt vanskelig å skjønne hvorfor, men den norske politiske venstreside ser ut til å være helt ute av stand til å en gang forholde seg til problemstillingen.