Vladimir Putins mislykkede krig har snudd alt på hodet.
Ingen vet vel sikkert hva Vladimir Putin hadde i tankene da han beordret angrepet på Ukraina i 2022. Grovt ulovlig, uansvarlig, umoralsk og irrasjonelt. Men lå det allikevel objektive eller rasjonelle grunner bak? Ja, særlig fire.
Men først: Putin har bygget opp et narrativ om Moskvas eierrett til Ukraina fra vikingtiden av. Og om at Vesten har tilsidesatt legitime russiske sikkerhetsinteresser, at Vesten orkestrerte kupp i Kyiv i 2014 og er på et slags korstog for å ensrette verden, holde Russland nede og hindre dets rettmessige plass som ledende makt og sivilisasjon. «Vesten» er nå USAs finansielle, industrielle og onde politiske elite. Vi andre er lakeier som ikke skjønner vårt eget beste.
Vanskelig å tro
For oss fortoner dette seg som grotesk og forvrengt. Det er vanskelig å tro at noen i det hele tatt kan falle for slikt tøv. «Folkemord» i Donbas, tvungen demilitarisering og nøytralitet, «denazifisering», avstraffing av «kuppmakere og Bandera-tilhengere» i Ukraina. Det er falske og merkelige påskudd for krig.
Men åpenbart har Putin i 2022 trodd at det forelå et mulighetsvindu for suksess, både for hans regime og dets idé, men hånd-i-hånd med det: gjenreisning av russisk makt og innflytelse, som europeisk og global stormakt, som en fryktet tungen på vektskålen i alle vesentlige sikkerhets- og samarbeidsspørsmål i Europa og verden.
Putin synes å ha konkludert:
- Ukrainerne lar seg ikke kue av separatisme, Minsk-protokoller, cyber-operasjoner og annen undergraving
- Et militært sjokkangrep vil få Kyiv-regimet til å ramle. Et Russland-vennlig styre vil bringe Ukraina inn i den løse unionsstaten med Russland og Belarus, og for alltid skrinlegge planer om NATO- og EU-medlemskap.
- Vesten er forvirret, splittet og svak. De vil ikke makte å gripe inn, og etter hvert – sikkert motvillig – leve med nyordningen, slik som etter Georgia i 2008 og Krym i 2014.
- Sjokkangrep, undertvingelse av Ukraina og ydmykelse av Vesten vil imponere resten av verden, virke som gunstig medisin på «det nære utland», øke sjansene for utvidelse av unionsstaten eller Den eurasiske økonomiske unionen, og gjenreise forståelse for Russlands interesser og rettigheter, og respekt for Russlands maktmidler.
Putin har ikke nådd noen av disse militære og politiske målene. At krigsmålene så er blitt endret til faktisk erobring og russifisering av ukrainsk territorium er både latterlig og tragisk.
Putin har grunn til nervøsitet. For under overflaten av Putins krigsmål lurer nemlig fire svært alvorlige, nærmest «umulige» utfordringer for Russland. Hverken han eller krigspropagandaen snakker om disse, men de er klare «objektive» trusler som han nok har håpet effektivt ville kunne avbøtes med rask seier i «spesialoperasjonen».
Putin må være mer enn uroet over følgende:
1. Russland/Den russiske føderasjon er i realiteten et usikkert imperium. Det holdes sammen hovedsakelig av svært sentralisert makt, et omfattende kontrollapparat, politisk ensretting og intens propaganda, blant annet om å være omringet av fiender. Det er ikke nødvendigvis en tilpasningsdyktig eller konkurransekraftig modell. Og befolkningens oppslutning kan fort snu. Men en løsere og demokratisk føderasjon er for Putin ingen opsjon. Han venter sannsynligvis ikke annet enn oppblussing av suverenitetskrav og separatisme som i Sovjetunionens siste år og føderasjonens første.
2. Russland har mistet sin demografiske overlegenhet og har ingen mulighet i dette århundret til å gjenvinne posisjonen som verdens tredje mest folkerike stat. (Sovjetunionen hadde ca. 293 millioner innbyggere i 1991, og var da verdens tredje mest folkerike stat etter Kina og India. Red.anm.) «Kjøttvekt» har alltid vært en avgjørende historisk fordel for Russland, i krig og i fred. Denne fordelen er sterkt svekket.
3. Russland vil miste sin fossile energimakt. Dette påvirker både statsinntekter og politisk og økonomisk innflytelse. Vesten vil ventelig lykkes med det grønne skiftet, selv om det tar tid. Med tanke på innovasjon, politisk og industrielt fokus er det lite som tyder på at Russland vil kunne sikre seg en sentral rolle i den grønne konkurransen (muligens unntatt atomkraft). Russland blir marginalisert.
4. Kina som fremtidig rival. Det er allerede 10:1 i Russlands disfavør hva angår folkemengde og økonomi. Kina er sterkt nærværende både i Amur-Vladivostok-provinsene (som ble tatt fra Kina i 1858 og 1860 og kolonisert) og i Sentral-Asia (del av det russiske imperiet fra 1800-tallet). De er venner i dag, men det er så å si et historisk unntak. Også for Russland er Kina uforutsigbart. Kinas fremrykking er subtil. Det er et skrekkscenario for Putin at Kina en gang i fremtiden kan komme til å benytte samme metoder som de Russland selv har benyttet overfor sine svakere naboer.
Snudd på hodet
Putin forstår at både regimet og staten er sårbart i en tid med raske endringer, og med kontinuerlig trykk fra USA/EU og økende avhengighet av Kina. Men Russland har ikke overskudd eller mulighet til å håndtere to fronter samtidig. Først etter å ha svekket Vesten og dets samhold gjennom en rask undertvingelse av Ukraina og sparket bein under USAs og EUs «innblanding» i vest, kunne Putin ha realistisk håp om å demme opp for Kina i øst og sør.
Putins storskala angrep i februar 2022 hadde derfor sannsynligvis som mål å slå flere fluer i ett smekk. Ikke bare å fjerne det demokratiske styret i Ukraina og innsette en quisling-regjering, men også å bedre sjansene til å håndtere de «umulige» utfordringene i tiden fremover. Han ønsket å sette skrekk i dem han oppfatter som geopolitiske rivaler. Og som bonus av seier i Ukraina, kanskje skremme tidligere vasaller inn i en ny «frivillig» union med Russland.
Putins mislykkede krigseventyr har snudd alt dette på hodet. Russland fremstår selv mer og mer nærmest som vasall av Kina, noe som vil pine den jevne russer langt inn i margen. Dersom krigen i Ukraina skulle stanse, forsvinner ikke de fire «umulige» utfordringene.
P.S. Jeg har overfor min tidligere arbeidsgiver Utenriksdepartementet foreslått å gjennomgående endre begrep fra Russland og russisk til
Rossia og
rossisk. I Norge har
Russland ofte en ganske positiv valør. Endring til
Rossia, som de kaller seg selv, vil nå bidra til å justere dette inntrykket og blant annet også kunne bryte forestillingen hos oss om at Russland/Rossia er en direkte etterkommer etter Gardariket, som våre forfedre hadde så tett og god erfaring med.
x.com
www.svt.se
www.abcnyheter.no
www.nrk.no
www.vg.no
www.tu.no
sol.no
