Jeg fikk anledning til å dra en spøk på en komponists bekostning, da jeg holdt på med tre reklamefilmer i Tyskland, i München. Han var usedvanlig ufordragelig da vi møttes til brief og jeg skulle formidle hva jeg ville ha av musikk på filmene. Jeg har selv tendens til å kunne fremstå arrogant, skal ikke nekte for det, men sammenlignet med toneskriveren var jeg en sølle amatør, en nybegynner, i kunsten å begå
von oben mot dem man omgås.
Vi møttes tidlig i prosessen og han trakk seg tilbake til sine noteark og dukket ikke opp igjen før jeg skulle redigere filmene, noen uker etter.
Da var jeg så heldig at jeg kunne høre musikken han hadde spilt inn, gjennom et åpent vindu i redigeringshuset, mens jeg stod utenfor og snakket med produceren. Stykket ble spilt to ganger mens jeg stod og nøt høstsolen.
Jeg gikk inn og hadde gjettet rett, komponisten ventet på meg, sammen med redigereren. Han var klar til å spille av musikken jeg allernådigst skulle få anvende på reklamefilmene.
Til mitt hell så jeg et noteark ligge ved siden av redigereren. Jeg plukket det opp og plystret nonsjalant musikkstykket jeg hadde hørt gjennom vinduet, lett og enkelt, og la arket fra meg. Herr Komponist kikket på meg med store øyne:
"Do you read music?"
"Of course."
Jeg kunne selvsagt ikke plystret musikken utfra hans nedtegnelser, men plystret det jeg hadde hørt. Redigereren skjulte et smil. Og da komponisten dro sa han: Du aner ikke hvor mange som vil kjøpe meg en øl når jeg forteller om dette.
Musikkomponister har tunge tider nå. AI genererer symfonier, og musikk til film (og stjeler friskt fra kjente stykker, men gjør det om, som da dokumentaren Praying for Armageddon plutselig hadde en lang parafrase av 2. sats i Schuberts Piano Trio i E-dur.)
Og nå er det location-jegere og settbyggere som vil slite. AI brukes for å lage bakgrunner, og disse kan genereres slik at man kan illudere kamerabevegelser uten problemer.
Gratis redigeringsprogrammer som CapCut utnytter mulighetene. Her bakgrunnsgenerering, uten green-screen.