MĂ„ nesten melde meg inn. Som en eldre herre / gammel gubbe (stryk det som ikke passer) er det bare Ă„ innse at hĂžrselen ikke helt er det den engang var.
Livet nÄ er vel egentlig blitt for kort til Ä hÞre pÄ kjedelige hÞyttalere;-)
I flere tiÄr har jeg levd med den villfarelsen at Klipsch var skrikende og full av brumlebass. I fjor vÄr fikk jeg et godt tilbud pÄ Klipsch RP-160M, som ble kalt for bokhyllehÞyttalere. I et rom med ganske normal stuestÞrrelse spilte de ganske stort med en NAD M10m2, og langt bedre (for godt voksne Þrer) enn hva som var der tidigere.
Det er stadig vekk ting som gjÞr at oppgraderinger er nÞdvendige (mer eller mindre). I et annet rom, hvor skrivebordet er okkupert av en iMac, har lyden i en Ärrekke blitt hÄndtert av noe Cervin Vega med en liten subwoofer. Igrunnen ganske god lyd, men med klare mangler nÄr det gjelder Äpenhet og frekvenser oppover i frekvensskalaen. Og da kom den der byttetankegangen inn med full kraft. Etter mitt fÞrste mÞte med Klipsch, hvorfor ikke Klipsch her ogsÄ? SÄ jeg kjÞpte et par The Fives aktive hÞyttalere. Koblet de opp og det lÄt helt greit, i det rommet.
SÄ ville skjebnen det slik at det ble noen ommÞbleringer og flytting av ting. Mine The Fives ble for en stakket stund flyttet inn i stuen, pÄ stativ, og koblet opp mot en Node M130. Og hvordan disse smÄ hÞyttalerne fyllte rommet er et under. Det lÄt ikke smÄtt eller anstrengt i det hele tatt. Dynamisk og sprettent, livlig og Äpent, og med BASS. Om det er korrekt, nÞytralt eller balansert er jeg for gammel til Ä bry meg om. Men paradokset er at disse hÞyttalerne mÄler temmelig jevnt.
Hva gjÞr man sÄ? VIl selvfÞlgelig har mer av det som er bra. SÄ jeg gÄr hen og kjÞper et par Klipsch The Nines. Fysisk ikke stort stÞrre enn RP-160M, men dette lÄter STORT. De er satt opp i dag, og jeg hÄper jo pÄ at de skal bli enda bedre etter noen flere timer innspilling. Jeg er selvfÞlgelig ikke i audiofil-klassen nÄr det gjelder referanser eller utstyr, men dette lÄter morsomt, dynamisk og med godt trÞkk, i en en blokkleilighet.
Vet ikke hvordan det er med andre, men nÄr jeg kjÞper nye ting sÄ spiller jeg gjerne gammel musikk for Ä sammenligne med hva jeg mener Ä huske jeg har hÞrt tidligere. Dire Straits er en gruppe jeg etterhvert har et noe ambivalent forhold til. Innspillingsteknologien spenner fra sent syttitall og til veldig tidlig nittitall. Jeg mener gruppa kulminerte med Love over Gold, sÄ den spiller jeg nÄ, remastered og i 24-96 opplÞsning. Slik jeg ser det, sÄ har Brothers in Arms klare hÞydepunkter, men slett ikke alt. Det etterpÄ er bare trist.
Men - tilbake til Love over Gold. Dette er en plate jeg spilte mye - pÄ vinyl - nÄr den kom ut. Man kan snakke om loudness-war eller ikke, men nyere innspillinger har i hvert fall ikke fullt sÄ store nivÄforskjeller mellom lavere og mer fyldig musikknivÄer. Jeg vil bare bemerke at jeg ikke er tilhenger av Ä trÞkke mest mulig lyd inn i et opptak, men noen klare nivÄforskjeller kan sikkert unngÄs. Ting skapt i et studio lÄt flott og tidsriktig den gang, og ogsÄ nÄ, stort sett. Flott avspilt med The Nines. Ikke pÄ noen mÄte dÄrligere enn hva jeg husker fra midten av Ättitallet, men det er en svÊrt subjektiv refleksjon.
Mine nyere referanser om hva som er bra eller mindre bra HiFi kommer gjerne her fra HFS, eller YouTube. Jeg undrer meg innimellom pÄ hvordan gubber rundt min egen alder med all mulig sikkerhet kan uttale seg om nyanser i musikkgjengivelse eller utstyr som formentlig krever hÞrsel som en ungdom? Og uten hÞreapparat??
Jeg nyter den musikken jeg er i stand til Ă„ hĂžre (hĂžrer fortsatt gresshopper om hĂžsten) og til det har Klipsch vĂŠrt et positvt bidrag.
Hadde vÊrt kult om jeg hadde kjÞpt Cornwall pÄ Ättitallet, men da visste jeg ikke hva det var.