|
Med bassrefleksvest og kjeks on the beach
- Trådstarter parafinoksen 2.0
- Startdato
Diskusjonstråd Se tråd i gallerivisning
-
Takk for hyggelige ord, @raw og @Karmana. Jeg ser ikke på meg selv som noen tøffing, på noen måte, men en gjør det en må gjøre for å holde hodet over vannet. Ens eget hode er jo en ting, men så har en jo familie i tillegg og flere økonomiske forpliktelser. Men det har vært en lærerik opplevelse og interessant å finne ut litt om egne grenser for hvor mye en tåler. En kan venne seg til veldig, veldig mye.
Det mest utfordrende har vært læringsprosessen. Jeg har fått jobbe med mange veldig dyktige folk, men ingen av dem er kanskje spesielt pedagogisk anlagt, så det har vært vanskelig for meg å liksom få tak på «systemet» og logikken bak en del ting. Du blir liksom bare kastet uti det, og det forventes at du suger til deg kunnskap ved å observere og prøve deg frem. Jeg er heller ingen utpreget akademiker, men jeg har nok en tilnærming som er mer systematisk og analytisk, så det har blitt litt «kulturkollisjon» he-he
---
I dag er det full sløving. Jeg satt oppe til halv fire i natt for å se ferdig serien Mad Men, sov til halv tolv, og lå på senga til klokka ett og hørte på musikk. Deretter ble det litt husarbeid, en tur i butikken, og nå koser jeg meg med kaffe, varmt wienerbrød og sesong tre av UXA med Thomas Seltzer (anbefales).
Musikken jeg hørte på var symfonien Mitt fedreland (Má vlast) av den tsjekkiske komponisten Bedřich Smetana. Her er den spesielt flotte andresatsen:
Dette er bare så bra. En aldrende musiker som bare blir bedre med årene.
Jeg hadde billetter til en konsert med Cooder i Paris under Prodigal Son-turneen for noen år siden. Så kunne jeg ikke dra ... Det var nok min eneste og siste mulighet til å se den mannen live. For en artist og gitarist.
Musikalsk gjenhør: Blake Mills m/Dawes – Curable Disease
Gitargeniet og den ettertraktede produsenten Blake Mills fremfører her en av mine favorittlåter han har skrevet, sammen med bandet Dawes, som han tidligere var med i. Studioversjonen er fantastisk, men feelen han og bandet skaper her, gir meg gåsehud. Den lille, synkoperte meksikanskinspirerte frasen helt i begynnelsen er bare så digg, og slidesoloen på slutten tar bare helt av. En helt spesiell musiker, herr Mills.
Frustrasjon og irritasjon
I morgen er altså siste arbeidsdag for meg i Norge, og på lørdag vender jeg hjem til Polen. Med en lånt sykkel stående på basen på Skui, bagasje her ved Tyrifjorden og behov for både arbeidsklær, skift og dusj etter jobb på fredag ble det en aldri så liten logistikk-kabal som måtte gå opp.
Planen var at en av brødrene mine i Oslo skulle komme ut hit og hente det meste av bagasje og sykkelen på formiddagen i dag. Det betød at jeg måtte sykle fra Skui etter endt nattarbeid i natt, sove noen timer, og så avlevere ting og tang til broderen.
Første skår i gleden: Som om ikke det var demotiverende nok å vite at jeg hadde en 15 km sykkeltur over Sollihøgda i vente, viste det seg at forhjulet var nesten tomt for luft. Shit. Ja, vel, da fikk jeg faktisk bruk for minipumpen og ventiladaptersettet fra Biltema:
Andre skår i gleden: Sykkelen har sånne tynne, lange Prestaventiler, så jeg måtte bruke de to adapterne i midten på bildet. Skru den lange inn i den korte. Så viste det seg at forbindelsen ikke var tett. Jeg i møkkete asfaltbukser og bar overkropp pumper for livet, og så bare «pfft, pfft, pfft». Shit, shit, shit! Den som hadde hadde en liten O-ring nå, liksom. Nei. Dette var jeg ikke klar for halv tre på natta. Jeg finner noen latekshansker, kapper til noen biter, bretter dem, lager hull og trer dem over gjengene på den ene ventiladapteren, skrur på den andre og prøvepumper. Tett! Jeg er et geni! Jeg banker MacGyver på flatmark!
I den gledesrusen lukker jeg døra på Skui kl. 3.03, peser meg opp bakkene mot Sollihøgda, triller i duskregn ned mot Skaret, hvor jeg driter i skilting og forbud og sykler gjennom tunellen. Den skumle Homledal-strekka er bilfri, og fem over fire tråkker jeg i grusen foran inngangsdøra. Dusje, spise, sove.
Tredje skår i gleden: Jeg bråvåkner av vekkerklokka 8.45. Broderen skulle komme mellom 11 og 12, og før det må jeg pakke og gjøre sykkelen presentabel. Jeg ringer broderen:
–Hallai, hallai. Tenkte bare jeg skulle gi deg adressen.
– Du ...
– ?
– Du, jeg fikk en jobb, så jeg kan ikke komme før seinere i dag. I kveldinga. Du er hjemme i kveldinga, eller? Vi finner ut av det, altså. Jeg hadde tenkt å ringe, altså. Men jobba ikke du natta? Er du oppe allerede?
– (
i hodet mitt) (med 
-stemme) He-he. Det går bra. Jeg går bare og legger meg igjen. Ses i kveld.
-----
Får vi i alle fall håpe. Og her sitter jeg, trøtt, men ikke i stand til å sove heller. Får legge meg på senga med nyeste til Mark Knopfler på øret. Sovner jeg ikke av det, er alt håp ute.
Og nedtellingen er i gang
Et knippe bilder fra konsert med Bill Frisell og band på Cosmopolite
Satt midt på første rad. Lyden var litt udefinerbar, men det å på nært hold være vitne til kommunikasjonen mellom musikerne veide opp for det. Det var rett og slett en storartet konsert. Bill Frisell og musikken hans er ikke for alle, men han er en innovatør og stilskaper uten like. Jeg satt rett og slett og frydet meg. Det var et par øyeblikk der han lekte seg med ekko-/loop-pedalen og vi tenkte «går dette bra?» – og faktisk i innledningen til første nummer så skar det seg
Men han bare flirte av det og kjørte på videre. Dette er musikk som skapes i øyeblikket, av og til med stor fallhøyde, og det er dette menneskelige, improvisatoriske elementet som gjør det så deilig med sånn type musikk, live. Og samspillet mellom disse musikerne er helt spesielt. Alle følger hverandre, og alle reagerer umiddelbart og lynkjapt på enhver retning som solisten måtte ta. En svært fin avslutning på norgesoppholdet mitt.
Mange takk. Sitter på Gardermoen med en uforskammet dyr kaffe og skal slå hjel noen timer. Gleder meg til å komme hjem nå.Vel hjem
Det er noe eget med svart-hvitt
Lagde en s/h-versjon av et av konsertbildene over. Det får automatisk noe klassisk og tidløst over seg.
Sist redigert:
Gladmusikk
Strømmer dette fantastiske albumet mens jeg venter på flyplassen. Du kan ikke unngå å komme i godt humør av dette. For en driv.
- Ble medlem
- 27.03.2007
- Innlegg
- 21.140
- Antall liker
- 30.331
- Sted
- Nede i fjæresteinene
- Torget vurderinger
- 2
Skal laste det ned fra Tidal så jeg kan spille det offline på flyet
Saksofonisten som spilte med Prima, Sam Butera, er helt enorm.
Her er et konsertopptak med Bill Frisell og samme besetning jeg hørte på fredag, bare fra i fjor og i San Sebastian i Spania. Gir i alle fall et inntrykk. Hør særlig på den nydelige fremførelsen av What the World Needs Now, som starter 1
:05.
Litt nytt gitarutstyr på vei inn
Digital gitarteknologi har blitt veldig, veldig bra og er nå et godt og praktisk alternativ til å dra på tunge rørforsterkere, pedalbrett og mikrofoner. Heeeeeelt det samme er det ikke, men både lyd og respons/dynamikk er veldig nære the real thing. Denne lille boksen simulerer ulike forsterkere, har innebygde effekter, XLR-utgang, effektsløyfe, hodetelefonutgang og redigeringsprogram til PC/Mac. Den har fått mange gode omtaler, så jeg slo til på en på «polske Finn». Så godt som ubrukt og med gyldig garanti. Har blitt lite gitar mens jeg var i Norge, så nå skal jeg ta igjen det tapte
Litt gitarmusikk: In the Gallery – Dire Straits
Fra tiden før Knopfler ble hektet på valium ... Mange av konsertopptakene fra slutten av 70-tallet viser et band som til tider hadde en ganske rå energi – som en slående kontrast til Knopflers velutviklede låtskrivertalent og langt over gjennomsnittet evner på gitar. Bandet omgikk punkband både i London og når de turnerte, og det er neppe å dra det for langt å anta at Dire Straits lot seg inspirere av punkernes energi. Sier ikke at dette er punk, men det er ganske stor forskjell på dette og det sedate uttrykket Dire Straits fikk etter hvert, for ikke å snakke om den direkte søvndyssende solokarrieren til Knopfler.
Fornøyd med lyden – etter forholdene
Jeg har landet på at jeg får jevnest frekvensrespons ved å ha høyttalerne nærmere frontveggen, spesielt dippen på 50 Hz blir mindre. Jeg kjører romkorreksjon i WiiM mellom 20 og 100 Hz, og så demper jeg litt oppover (reduserer flutter) ved å bruke absorbenter på frontveggen og bak hodet. Bassen er bedre enn før – jevnere – og det er litt mer nivå på lavere volum også. Jeg har også fått lurt inn 10 cm større avstand mellom høyttalerne ved å flytte litt på møbler, og det hjalp ganske så mye på stereobildet. Savner litt av dybden ved å ha høyttalerne lenger ut, men da blir frekvensresponsen ujevnere.
Det er og blir et kompromiss, og i en dagligstue er en ganske låst. Heldigvis er kona mi ganske så overbærende til absorbentene mine
Hun har fått øynene opp for hvor mye verre akustikken (ved tale) er uten, så hun er villig til å la estetikken lide. Jeg har planer om å pusse opp stua og finne penere akustikkløsninger, men akustikkløsninger skal til.
Beethoven og polske verb
Beethovens fiolinkonsert i D-dur, op. 61, med Anne-Sophie Mutter, klinger dempet i bakgrunnen, og jeg tar meg et dypdykk i polsk grammatikk. Jeg har bodd her i 19 år og kan ganske mye polsk, nok til å fungere i dagliglivet, samtale med folk, kontakte offentlige instanser, ringe bilverksted osv. Jeg har tatt noen kurs, gjort litt selvstudier, men ennå er det mange hull. Polsk er et vanskelig språk med infløkt grammatikk, og de fleste ord er helt ulike alt jeg kan av f.eks. engelsk og tysk. Skal jeg i det hele tatt bli attraktiv på det polske jobbmarkedet, må de hullene tettes.
Planen den neste måneden er å kjøre intensive selvstudier. Etter asfaltjobbingen har privatøkonomien blitt såpass «sunn» at jeg kan ta meg råd til å ikke jobbe en stund fremover. Den beste måten å utnytte den tiden på er å forbedre polsken. Med flere timer til rådighet hver eneste dag ser jeg optimistisk på det.
Også blir det selvsagt tid til musikk, øving på gitar og hjemmebrygget cappuccino. Og akkurat der kjente jeg at savnet etter svette arbeidsklær og tunge asfaltsko ikke er spesielt stort
Akkurat nå: –Sjokk! Mann (48) nede for telling!
Leste om pjuskheten til @Evo III og sannelig tror du ikke pjuskheten har råket meg også. En hissig pjuskhet, dette, som ikke kjenner (lande)grenser. Synes veldig synd på meg selv for jeg hadde veldig mye musikk og kaffe jeg skulle gjennom i dag. Får nesten sette på litt musikk og kaffe til trøst
Fikk det nye gitarleketøyet mitt (se over) i går. Det har helt klart stort potensial (låter og føles veldig realistisk), men for finjustering av parametere må du koble til PC. Mulig jeg bare deaktiverer alt av innebygde effekter og bruker den som en ren forsterkersimulator og heller bruker eksterne effektpedaler. No such thing as a free lunch, som de sier.
Spiller nå en CD jeg kjøpte på tilbudsstativet i bokhandelen på Universitetet i Agder på tidlig 2000-tall. Helt ukjent komponist for meg den gangen, men musikken falt veldig i smak. Husker jeg spilte den i bilen fra Kristiansand til IKEA i Stavanger – dette var våren 2004, jeg hadde kjøpt min første leilighet, og den skulle nå innredes med svenske DIY-møbler – og både vær, vind og landskapet langs E39 tilførte musikken en slags fysisk dimensjon. Får ennå de samme vibbene når jeg spiller denne:
Det var fine tider. Tjueårene i det hele tatt. Skulle gjerne vært 25 om igjen
Mange dakkGod bedring
Får kle seg varmt, vel
Fotokunst
Et par bilder av en av mine favorittfotografer, Harry Gruyaert. Den mannen kan fargebilder!
Sist redigert:
Etter et kjapt søk vil jeg si at han kan svarthvitt og ikke minst nestensvarthvitt også
Ja, han er en fantastisk fotograf generelt, men han er spesielt kjent for fargebildene sine. Fargefoto ble tidligere sett på som litt vulgært av fotoeliten, men Gruyaert har virkelig klart å gjøre kunst av det. Når jeg ser bildene hans, føler jeg at jeg ser gode svart-hvitt-bilder, men i farger, om du skjønner hva jeg mener.Etter et kjapt søk vil jeg si at han kan svarthvitt og ikke minst nestensvarthvitt også
Snasent oppsett: Rega Elicit-R og Saturn-R
Det ligger et sett på «polske Finn» til ca. 20.000 kr. Heldigvis er impulskontrollen velfungerende for tiden Vet det er delte meninger om designen til Rega, men jeg har sansen for den, jeg, altså.
Polsk jazz til polskstudier
Litt i samme gate som Tord Gustavsen Trio, men kanskje litt, um, friere
Norsk bassist og trommis, forresten.
Talk Talk – Laughing Stock
Knallalbum. Knallproduksjon. Rommet, dybden, detaljene, den «organiske feelen» – rett og slett en fryd.
Paolo Vinaccia, Jacob Young og Bendik Hofseth – Rathkes gate 12:21:58
Siste album ut før kone og unger kommer hjem. En liten perle, dette albumet. Melankolsk, nedpå, masse «ambience». Genial høstmusikk.
Parafinoksen punger ut for polsk lakris
Jeg har lenge kjent på uroen ved å ha tre ulike strømkabler i systemet og bare 3x0,75 mm2. Nå skeier jeg ut med kabler på hele 3x1,0 mm2, alle fra samme polske lakrisprodusent. Med den synergieffekten kan det ikke bli annet enn beksvart bakgrunn.
Nydelig plate! Hvis du ikke har hørt den, bør du også høre The Maze med samme gjengen. Den var inngangen min og gjorde at jeg kjøpte fire eksemplarer av Rathkes gate, og gav tre av dem videre til noen staute karer her på HFS
Ikke hørt The Maze. Prøver å finne en nedlastbar versjon på nettet (kjøpte Rathkes gate som nedlasting), men uten hell. Ikke finnes den på Tidal heller. Flott musikk, dette (Rathkes gate). Skulle gjerne hatt begge albumene i fysisk format (CD).Nydelig plate! Hvis du ikke har hørt den, bør du også høre The Maze med samme gjengen. Den var inngangen min og gjorde at jeg kjøpte fire eksemplarer av Rathkes gate, og gav tre av dem videre til noen staute karer her på HFS
Ligger på Tidal. Bare å søke på The Maze og scrolle litt
Er det mulig ... Og jeg mener meg å ha svart belte i søking.Ligger på Tidal. Bare å søke på The Maze og scrolle litt
Men takker Så blir det musikk i kveld også.
One, two, testing, testing
Prøver meg på et slags Carlsson/Larsen-aktig oppsett. Høyttalere klint godt inn mot frontvegg, kraftig innvinkling, litt tilt bakover og demping rundt. Romkorreksjon i WiiM fra 20 til 200 Hz. Jeg sitter i sofaen med hodet 20 cm fra bakveggen og nærmere høyre høyttaler enn venstre, altså utenfor sweetspot.
OK, det ser ikke ut, så har vi fått det ut av verden. Men lydmessig synes jeg dette er bra. Bassen er fyldig, men ikke feit. Den er tydelig og jevn, og det er enkelt å følge infløkte basslinjer, selv på moderate lydnivåer. Ja, sågar på lave nivåer. Stereobildet pleier jo å lide ved kraftig toe-in, men nå synes jeg det er riktig så bredt. Og dypt, faktisk, på tross av at høyttalerne står så nærme veggen. Hm.
Jeg kjenner jeg er blitt mindre og mindre interessert i konsentrert lytting. Det å kunne ha god lyd – og da tenker jeg mer på klang og jevnhet enn maks «hifieffekter» – mens en ligger henslengt på sofaen, føler jeg er retningen for meg å gå i. Ikke umulig at et par Larsen-høyttalere finner veien hit omsider. Ligger for øvrig et par 6.2 på OLX («polske Finn») til ca. 14k kr, men akkurat nå må jeg ha kontroll på, eh, impulskontrollen.Sist redigert:
Mm, nei. Det blir noe rart. Klarer ikke sette fingeren på det, men er akkurat som om luften blir sugd ut av musikken. Det beste «happy medium» er ca. 20 cm fra baksiden av kabinettet til veggen. Det beste er selvsagt 1,20 m ut på gulvet, som jeg har nå mens jeg har leiligheten for meg selv. Ikke helt praktisk, da ...
Ja, det er akkurat det. Jeg får jevnere bassrespons, om enn mer nivå, men det kan håndteres med romkorreksjon i WiiM. Taper litt dybdefølelse, da.20 cm ut fra frontveggen er ca det samme jeg har her. En fordel med at de står tett på er at ev SBIR effekter kommer litt høyere opp i frekvens, hvor de kanskje er lettere å håndtere ev ikke så merkbare.
-
Laster inn…
Diskusjonstråd Se tråd i gallerivisning
-
Laster inn…