Det der unge mann blir dobbelt så tøft live kan jeg fortelle deg.
Har sagt det før, men sier det igjen. CD versjonen låter som å starte opp ett 250 tonn tungt diesel lokomotiv med et hælvetes dreiemoment.
Vinylutgaven tilkjennegir at lokomotivet har blitt enn å større - 300 tonn.
Live så veier lokomotivet inn på 500 tonn, og er så bøst at det rett og slett må oppleves.
Tool live (fortrinnsvis innendørs så man får med all den deilige burleske psykedeliske animasjonen, og flotte lyssteiingen) er så "tight", massivt, detaljert og velspilt at man blir sittende lett måpende. Danny Careys traktering av slagverket er helt i særklasse.
Legg spesielt merke til hvordan DC legger seg henholdsvis på Dave Jones på sologitar og Justin Chancelor på bass. Mesterlig!
For en autoritet og bett han har i slagene
Velkommen etter VIM01, jeg har "jåleboksen" med "
Fear Inoculum" det låter grisefett!
Her har du Danny Carey i all sin velde (til glede for nye lesere
).
Men unn deg nå for all del skivene
"Lateralus" og
"Ten Thousand Days"
På sistnevnte skive har du låtene
"The Pot" og
"Rosetta Stone" - bautaer inne progmetal etter min mening.
Første gang jeg hørte førstnevnte låt gikk jeg nærmest i selvsving med påfølgende transe.
Du verden for en musikk skatt jeg fant.