Litt info.
Det var Øystein Djupedal fra SV som tok initiativet til å få gjennom en barnehagereform, mens partiet var i opposisjon. Reformen ble tvunget gjennom mot mindretallsregjeringens ønske, i et forlik mellom Sp, Ap, FrP og SV, i 2003. Dette var altså mot KrFs ønske. V og H støttet opp om statsminister Bondevik, men Høyre var for privatisering av barnehagene, noe partiet hadde hatt på programmet lenge.
Det var flere mål, fra SVs side:
1. Å undergrave kontantstøtten.
2. Å få flere småbarnsmødre til å kunne jobbe heltid.
3. Den tidligere og uregulerte dagmammaordningen var i avvikling og måtte erstattes. Man ville ha et mer profesjonelt innsyn i hva som foregikk der barn ble deponert på dagtid, i en kvasiprivatisert ordning.
Å få på plass flere barnehager var et virkemiddel. Man åpnet for privatisering og mer profesjonell barnehagedrift enn dagmammaordningen.
Mye ved tiltaket var bra, men det var også en del ting man ikke forutså, som fremveksten av "barnehagebaroner", inntreden av store utenlandske oppkjøpere, hyppige eierskifter, indre fakturering av tjenester og skatteflukt. Betydelige offentlige midler gikk inn i den nye næringen, mens det også er det offentlige som må tre inn og overta når ulike lystige barnehageplaner går omkull.
Mens ansatte i barnehagene måtte gå til streik for å få en brukbar pensjonsordning, noe eierne strittet mot, valgte sistnevnte å flytte til Sveits for å beskytte pengene sine mot både pensjonsordninger og det fryktelige norske skattepresset.
Så - jeg ser definitivt at mye kunne vært gjort bedre i denne sektoren.
Men vi må kunne sette pris på verdiskapingen!
F.eks. Læringsverkstedet, som etter noen relativt få år kunne selges for 4,25 milliarder kroner til svenske SBB, mens de to gründerne kunne sette seg på bussen til Sveits (regner med at de tok buss). Det var visstnok ikke skattebekymringer som lå til grunn for valg av nytt sted å bo.
De streikende barnehageansatte vant til slutt frem.