Lahlum på FB.
Jeg liker hans nøkterne vurdering - spesielt opp i mot hva som var ventet:
Etter en måned med Trump 2.0 kan det være på tide med noen foreløpige oppsummeringer. Hva skal man ta med og hvor skal man begynne? Innsettelsestalen 20. januar syntes jeg egentlig var omtrent som ventet på innhold og litt bedre enn forventet på fremføring. America First-sporet fra første periode gikk Trump helt som ventet rett tilbake på. Samtidig er det et oppsiktsvekkende stort skifte på lagoppstillingen, hvor Trump selv er eneste gjenværende toppspiller fra førstetieren i hans første periode. I det ligger en erkjennelse av at han fikk utrettet mindre enn ønsket sist, og samtidig en karakteristisk påstand om at det var andres feil. Som ventet er det en langt bedre forberedt og mer offensiv Trump man ser nå.
Trump-tilhengere både i USA og Norge har selvsagt rett i at han er demokratisk valgt, at han kom tilbake med et styrket mandat etter endog å ha fått flest stemmer, og at det er velgerne som også har gitt republikanerne flertall i begge kamre av kongressen. Alle tidligere presidenter på 2000-tallet har sant nok også forsøkt å tøye presidentens fullmakter ytterligere. Når det kommer en president fra det andre partiet er det blitt helt vanlig at man straks legger om kursen på viktige områder i sin retning. Biden vred roret til venstre blant annet ved at han i 2021 umiddelbart reverserte Trumps beslutning om å ta USA ut av Paris-avtalen om klimatiltak. Det var helt ventet at Trump ville vri roret mot høyre blant annet ved å ta USA ut av Paris-avtalen igjen. Massebenådningen av straffedømte fra 6. januar-angrepene var ventet, og det samme gjaldt nye tiltak for å begrense innvandringen og deportere illegale innvandrere. Omfanget var dramatisk, men Trumps tilhengere har rett i at dette var varslet i valgkampen. Trump gikk samtidig ganske klart utover sine fullmakter da han via presidentordre forsøkte å oppheve den grunnlovsfestede retten til statsborgerskap for mennesker som er født i USA. Ikke uventet løp han da også rett inn i foreløpig uavklarte konflikter i rettsvesenet. Litt under radaren gikk presidentordren som skapte stor usikkerhet om medisinsubsidier for mange millioner pensjonister i USA. Hvor store konsekvenser det siste vil få i praksis er fortsatt uklart - her pågår det en interessant tautrekking mellom Trump-administrasjonen og republikanske ledere i Kongressen.
Apropos Kongressen valgte republikanerne først en ny gruppeleder i Senatet som Trump slett ikke ønsket. Godkjennelsen av Kennedy som helseminister bekrefter likevel et inntrykk av at republikanernes gruppe der går langt i sin støtte til Trump. Tidligere gruppeleder Mitch McConnell fremstår langt mer Trump-kritisk enn tidligere, men har så langt fått med seg ca ingen andre senatorer på det sporet. Det var likevel en reell spenning særlig om svært kontroversielle Hegseth som forsvarsminister, og der måtte utnevnelsen til slutt reddes av visepresidentens ekstrastemme. Spådommer om at Trump ville forsøke å få gjennom kontroversielle statsrådskandidater uten godkjennelse i Senatet har ikke slått til. Alt i alt har Trumps kontroll i Senatet så langt vært litt større enn jeg trodde, men det er uro like under overflaten der og mer nøling enn jeg ventet i Representantens hus.
Trump og Vance har gitt noe ulike uttalelser om avgjørelser fra rettsvesenet, men situasjonen med om administrasjonen ikke vil akseptere avgjørelser fra Høyesterett er ikke testet ut. Både kongressen og rettsvesenet er i funksjon og begrenser presidentmakten, men med en president som åpenlyst forsøker å utvide sin makt ytterligere. Elon Musks rolle var et stort spørsmål som synes å ha fått et svar: Musk har uten statsrådspost fått svært viktig rolle i Trump-administrasjonen, og går i bresjen for øksekutt i statsapparatet. At Trump ville ha store kutt i statsapparatet og fjerne embetsmenn han ikke liker var varslet, men det er likevel svært kontroversielt både politisk og juridisk. Det samme gjelder den mye omtalte avviklingen av utviklingshjelp. Her og på flere andre områder ligger utviklingen så nær Project 2025 at en direkte sammenheng nå synes åpenbar. Hva angår Musks uttalelser og håndbevegelser synes det klart at han enten er høyreekstrem eller veldig flink til å skape et inntrykk at han er det. Visepresident Vance har mesteparten av tiden vært mindre fremtredende enn Musk, men fremstår fortsatt som en erke-MAGA med klare isolasjonistiske trekk.
Apropos utenrikspolitikk var Trumps oppstart der også mer offensiv enn i 2017, men fra start knyttet til USAs nasjonale egeninteresser i relativt snever forstand. Presidentordrer om økte tollsatser kom raskt og utløste selvsagt motreaksjoner både hos regjeringer og innbyggere i viktige samarbeidsland. Det synes åpenbart at Trump til dels bruker trusler om økte tollsatser for å oppnå bedre vilkår, men også at han er villig til å risikere vedvarende handelskriger. Det gjenstår å se hva som blir konsekvensene her. Navneskiftene til Amerikagulfen og Mount McKinley kan man gjerne forsøke å bortforklare som symbolpolitikk og en motreaksjoner mot woke. Det var dog oppsiktsvekkende at imperialisten (og proteksjonisten) William McKinley var den eneste tidligere presidenten Trump fremhevet i sin innsettelsestale. For de som har forsøkt å fremstille Trump som en fredspresident, måtte starten med aggressiv retorikk om Grønland og Panama-kanalen fremstå som ganske urovekkende. Ytterst merkelig og ganske uventet er den gjenkommende fabuleringen om Canada som USAs 51. delstat.
Det var ventet at fokuset utenfor det amerikanske kontinentet ville snu seg videre bort fra Atlanterhavet og mot Stillehavet, men det er foreløpig noe uklart hvilken betydning det får for forholdet til Kina og andre store land i Asia. Forsterket og nærmest ubetinget støtte til Israel var ventet. Trumps plan om å rydde Gaza for palestinere kom likevel som et sjokk og medfører økt fare for en ytterligere fordypning av konflikten i Midt-Østen. Trump kunne som ventet ikke få slutt på Ukraina-krigen før han tiltrådte, og når han nå har grepet tak i den skjer det på en sjokkerende måte både på form og innhold. Det var ventet at Trumps forslag til fredsplan ville ta langt mer hensyn til Russland enn til Ukraina, men Trumps mangel på sympati og forståelse for Ukrainas forsvarskamp er de siste dagene blitt pinlig klare. Det må være krevende også for mange overbeviste Trump-tilhengere å høre ham påstå at det var Ukraina som startet krigen og at Zelenskyj er en diktator som bare har 4 % støtte i egen befolkning. Ensidigheten i favør av Russland fremstå nå som så stor, og kontrollen på fakta så elendig, at det blir en hard test for tilliten til USA i andre demokratiske land.
Og altså ja – USA er fortsatt et demokratisk land, men utviklingen mot et mer autoritært styre har gått raskere enn ventet den siste måneden. Persondyrkelsen av Trump er på republikansk side ikke mye større enn jeg ventet, men likevel på et urovekkende nivå. Jeg er fortsatt ikke villig til å stemple Trump og hans administrasjon som fascistiske, men utviklingen i måned 1 av 48 har vært enda mer aggressiv og urovekkende enn jeg ventet. Det blir svært spennende å følge utviklingen de neste månedene, men alt tyder dessverre på at 2025 vil gå inn i historien som et svært krevende og konfliktfylt år både internt i USA og i verdenssamfunnet for øvrig. Republikanernes ledere i begge kongresskamre går inn i en krevende arbeidsvår, og det samme gjør utenriksminister Marco Rubio.
Lahlum på FB.
Nå er det vel like før de tømmer Fort Knox og lager en gulltrone til burgerking
www.vg.no
en.wikipedia.org
Folk som fortsatt uttrykker støtte til Trump og hans prosjekt faller inn under én av tre kategorier:
Den samme typen fred som vi hadde her i landet mellom 9/4/1940 og 8/5/1945?
