Her kommer noen inntrykk fra en lytterunde hos Vinagunner i går. Selv er jeg på vei til å flytte til Homlia, hvor Vinagunner har bodd noen år. Så dermed inviterte han meg på et lyttebesøk. For å avsløre «fasiten» med en gang: Dette var et slikt lyttebesøk som rev ned noen av mine hifi-fordommer! Og det er faktisk et at de veldig få oppsettene jeg har hørt som har en lyd jeg kunne tenkt meg å ha hjemme hos meg selv.
Før jeg kom, visste jeg ikke helt hva jeg skulle forvente sånn lydmessig. Mitt inntrykk ut fra hifisentralen er at Vinagunner er en hyggelig kar (hvilket viste seg å stemme!), men med en annen tilnærming til lyd enn meg. Mens jeg er en objektivistisk anlagt digitalist har søkt etter enkelhet og «ferdigløsninger» i jakt på godlyden, har Vinagunner spilt på vinylrigg, tunge rørforsterkere og passive hornhøyttalere. På overflaten forskjellig – men når man møtes viser det seg jommen at man har en del felles preferanser likevel!
------------
Slik jeg skrev i min egen tråd forleden, har jeg etter hvert begynt å høre på nye oppsett med musikk jeg ikke kjenner fra før. Det handler om å nullstille meg, prøve å høre på anlegget på dets egne premisser, og ikke gjøre en implisitt sammenlikning med mitt eget feilbarlige akustiske minne av hvordan musikken «skal» høres ut. Så Vinagunner fikk være DJ, og serverte både akustisk jazz, klassisk, viser og gitarrock, fra både analoge og digitale kilder.
Og veldig fort ble det tydelig for meg: Dette likte jeg veldig godt. Rett og slett. Det tar gjerne litt tid å bli helt klar over den lydmessige karakteren til et anlegg, men det ble fort tydelig for meg at dette var noe som ga meg fot så det holdt. Det første som slo meg, var at dette spilte «musikalsk». Det er en klisjé, men det var slik jeg opplevde det. Hva handlet det om? Jeg vet ikke helt. Men presentasjonen hadde et slags nærvær over seg som gjorde at jeg ble fullstendig revet med.
Scenen som ble tegnet opp var overbevisende. Det er rett og slett noe med horn! (selv horn i stuevennlig størrelse slik som her). Instrumentene og stemmene hadde «kropp» og fylde. Det var ikke noe jeg bare kunne se, jeg kunne også føle det, på en måte. Akkurat det der synes jeg horn som oftest får bedre til enn konvensjonelle boksehøyttalere.
Og dynamikken! Selv med relativt sparsommelige rørwatt var dette mer enn nok til å kunne gi meg tinnitus. Dynamikken handlet ikke bare om å spille veldig høyt. Jeg opplevde lyden tvers igjennom som leken og spretten, selv på moderate volum.
Etter hvert ble det tydelig for meg at lydbildet nok lente seg mot det mørke. Jeg merket det best når vi hørte på akustiske opptak, der jeg hørte at instrumenter som var nær-mikket ikke var like lyse som instrumenter lyder på kloss hold i levende live. Jeg dobbeltsjekket dette med Vinagunner, ettersom min hørsel titt og stadig spiller meg puss. Og han bekreftet at jo – de rørene vi spilte på nå hadde en noe mørk tonal karakter. Men: Dette opplevde jeg faktisk som kledelig og «ekte», på en måte. Spesielt på akustiske opptak som blir laget i dag er klangen ofte for lys, fordi instrumentene nærmikkes – mens klangen lenger nede i salen blir mørkere. Dette noe dempede og mørke preget på lydbildet gjorde at jeg fikk en sterkere opplevelse av faktisk å sitte i en konsertsal og se musikerne spille foran meg.
-------------
Alt i alt: For meg var dette en stor overraskelse. Så ærlig skal jeg være. Jeg har hørt to oppsett med rørforsterkere tidligere, men det var oppsett som var langt mindre gjennomarbeidet. Og jeg må innrømme at rørforsterkere er en del av audiofilien jeg har vært skeptisk til. Men det her… fikk meg til å forstå at det faktisk kan være noe i det som har blitt sagt av rørfolka: At det er noe med rør.
Hvorfor, det skal jeg ikke si sikkert. Jeg er jo en rasjonalist til beinet som liker å forstå ting, og jeg brukte derfor litt tid i dag på å lese om rør. Den forklaringen som virker mest rimelig på meg på en eventuell «rørmagi» (som kan være feil for alt jeg vet), er at rørforsterkere kan være mindre lineære med volum enn transistor-forsterkere. Det vil si at forvrengningen forandrer seg mer med volum: Lav på lavt volum, og økende når volumet går opp. Dermed etterlikner egentlig rørforsterkerne oppførselen til mange musikkinstrumenter (og den menneskelige stemmen). Også instrumenter og stemmer får gjerne en annen klang og «forvrengning» når volumet går opp eller ned. Noen vil hevde at alt dette bare bør finnes på opptaket. Men selv synes jeg det kan gi en ekstra dose «ekthet» når også anlegget i seg selv bevarer noe av karakteren til ekte instrumenter.
-----------
Så hvorfor låt dette så bra i mine ører? Sikker kan jeg ikke være. Men jeg tror kombinasjonen av gode hornhøyttalere, musikalske rør, og en heldig romakustikk nok er viktige faktorer. Jeg tror Impulse-horna egner seg veldig godt for den plasseringen Vinagunner har til rådighet. Det eneste området der mine fordommer står like mye ved lag som før besøket, er vinyl vs digital. Har fortsatt til gode å høre et oppsett der jeg foretrekker vinyl fremfor digital, og det gjaldt nok her også. Men alt i alt var dette en særs hyggelig kveld, som ga meg store musikalske opplevelser, og fikk meg til å tenke nytt om en del ting innen lyd. Som sagt er det et av få oppsett jeg har hørt som jeg umiddelbart fikk lyst til å kidnappe med meg hjem. To be continued på Holmlia!
(og beklager at dette ble alt for langt, som det gjerne blir når en teoretiker som meg skal prøve å forstå lytteinntrykkene jeg har gjort meg)