Endelig ut på kjøretur. Sammen med Sakalas - med Akershus' tetteste snyteskaft. Pølsepause, softispause og flere sytinger om drite- og pissepause. Unggutten tar det helt ut når han endelig får være med på voksenturen han har grint seg til. Ikke hadde jeg automatgir. Ikke hadde jeg mulighet for å gi han varmluft og selv sitte i kaldtrekken. Ikke hadde jeg innebygget kartplotter i dæsjen. Etterpå hadde han glemt brillene oppe på Lena - oppdaget han på Aidsvoll. Og så oppdaget han at han ikke hadde glemt dem likevel og var selv glad for å fortelle at vi ikke måtte snu oppover igjen. Skal jaggu bli godt slappe av med et gjeng syttenåringer i morgen.
Egentlig hadde vi en ganske så fin tur oppover til de Totenske bygder. Godt å sitte å småsnakke og gjenoppfriske gamle minner - gode og dårlige over flere timer inntil hverandre. Vi trenger sånt innimellom, vi Gutta. Takk for sameininga, Lars.
Jeg har siden tidenes morgen hatt et særs godt inntrykk av Øyvin(d?) og Willy. Fine typer, fikk jeg erfare da jeg traff de for flere år siden da de var på besøk hos en som hadde sitt første hornsett på Loftet og som selv ikke forstod en dritt. Ikke det at jeg er særlig nærmere å gjøre det i dag, men differansen dit opp er forhåpentligvis blitt litt mindre.
Men når man møter en sånn kar som Willy, skjønner man et veien er lang og at den er usigelig bratt. Og at man aldri kommer til å ha tjangs til å nærme seg skallenivået til en som leser AES og whitepapers like lett som en selv leser bildene i en ihelbladd pornoblekke. Mannen er et oppkomme av kunnskap og har god kontroll på hva som er for- og baksiden på et høyttalerelement og sikkert litt til.
Øyvin(d?) er slaven, eller snekkeren, som vi liker å kalle det. En framifrå handverker med et ruvende reportoire innenfor faget. Flink, er han nok til å svinge rubanken, men det som særtegner han, er nok det sykelige tålamodet han beviselig er angrepet av. I løpet av de timene vi var oppe på heimplassen hans, tror jeg sikkert jeg kan nevne femti eksempler som bekrefter dette. Jeg har lagt ved noen bilder fra omvisninga som lett bekrefter dette.
De to - en der skallen mest fungerer som Professor Balthazar og en som en stor del må slite for å imøtekomme dennes innfall - er i mine øyne den perfekte kombo. De har sammen skapt en masse. Ingen av disse er rett-fram-kreasjoner som vi andre fristes til å begå. Her enhver detalj gjennomtenkt og utprøvd før iverksettelse. Intet mindre. Ingen kasser er vel satt sammen av færre enn fem grunnstoff. Og ingen av disse har fått sin endelige form før idéene har fått sin lakmustest utført.
Jeg er mildest talt imponert over dette og har som sagt selv fått lov til å gjøre nærsynte betraktninger av det merkverdige toleransejaget de må ha utsatt seg selv for.
Arrayen Øyvin(d?) har stående i stua er det beste eksemplet man kan finne på nettopp det. Toleransene er vanvittig kjipe alle sammen. Og den låter så fint at det ikke kan låte bedre. Klisjéene må bare stables etter hverandre. Nå fikk jeg for første gang hørt et skikkelig avstemt linjekildeoppsett er stort sett det eneste jeg kan si utenom dette. Gutten kjører via miniDSP og Dirac og har kapasitet i massevis, både på forsterker- og høyttalersiden. Og friheten man skaffer seg ved å kjøre aktivt, gjør at man enkelt kan tilpasse oppsettet ethvert øyeblikksinnfall. Velg selv begreper fra plussida i klisjélista - alle stemmer til punkt og prikke.
Nei, dette var gilde saker og go'plassen i midten ble veldig fort ettertraktet. I bilen hjemover var det unison enighet om at dette hadde vært overbra og vi var nok en smule ettertenksomme, begge to, kjenner jeg oss begge to rett. Og til de bladsmørere som vil ha noe virkelig eksotisk å vise fram, så har jeg et-par telefonnumre jeg willig wekk deler.
Vi skal fortsette å treffes, skal vi ikke det, Øyvin(d?) og Willy?
Til slutt noen telefonbilder med varme takker herfra.
I kjøkkenet, i et hjørne, står disse og støver ned. Fullstendig resonansdødade i kjent stil med nydelig Corian på alle sider. Nydelig sammenslipte materialskjøter - perfeksjonisme i hver forbannet del!
På gutterommet står disse Seasbestykkede - 20 lag klarlakk oppå sort og mahogny. Makaløst detaljarbeide her også. Bra rigg for en ungfole?
Stueriggen - tror vi snakket om 175 kilo per side. En orgie i idéer og realiseringer. Og fullkommenhet. Rett og slett nydelig - i alle henseende. Disse burde innføres som pensum i HiFi-pornografisk årbok. Noe man må se og høre før man dør. Fyll opp tankene og kjør som gale oppover tell pottitlæinne. Nyt her så lenge....
God bedring, Gutter.
BB