Når det står Yamaha på den, så stoler jeg på at den er god value for money.
|
SACD med god lyd
- Trådstarter S. Lieng
- Startdato
Diskusjonstråd Se tråd i gallerivisning
-
Nja, den var dyr. Over 20K for over 20 år siden var mye penger for en "DVD spiller". Som ren cdspiller på nivå med en 8K Rega på den tiden.
Joda, husker den der spilleren. Men har aldri lyttet til den. Jeg hadde en Sony CD/SACD spiller på den tiden, en europeisk modell.
Denne låter supert. Masse romklang og tredimensjonalitet. Hurtige transienter med smekk. Anbefales.
Ser at de to etterfølgende Santanaplatene Amigos og Festival ble gitt ut på quadrofonisk vinyl i sin tid. Regner med at Sony Japan gir ut disse også i samme SACD serie. Bare å glede seg...
I følge QQ forums eksperter er Amigos og Festival opp mikset quad, men regner med at stereo sporet er ok.Denne (Selling England by the Pound. Analogue Productions Atlantic 75 series SACD) var en liten skuffelse. Den dobble 45rpm vinylutgaven (Analogue Production Atlantic 75 series) låter bedre. Mer bass, mer behagelig mellomtone og litt mer og dybde i lydbildet. Tilsynelatende litt mer dynamisk. Ikke at SACDen låter dårlig - det er ikke snakk om natt og dag forskjeller, men LPen låter mer behagelig. SACDen er mer mer midt i fleisen mens LPen er en mer romlig opplevelse....
Thnx. Keep’em coming
Noen elsker SACD’en av Selling England 75’th. En fyr som elsker Selling England over alt på denne jord, han slaktet 45rpm vinyl utgaven fra AP, syns den var «muffled», «closed in», udynamisk etc. Tror dette mye beror på om man har original mixen eller re-mixen som sin foretrukne kilde for dette albumet.
Også Yes 90125 SACD’en har fått veldig mixed reviews. Noen elsker den flate og ubesudlede lyden på SACD’en, andre vil ha en mer «in your face» lyd.
You can’t please all…
YULE - Trio Mediæval
The celebration of YULE in Northern Europe harks back to a transition from ancient Pagan Germanic culture to the more formal spirituality of the newer Christian rite. Christmas, as we mostly now call it, gave us hymns, processions and chants, and in between, silence in church. Yule meant a...
shop.2l.no
A Christmas Album Even a Pagan Will Love
as will an agnostic; an atheist? That's pushing it!
trackingangle.com
Det var litt av en anbefaling
YULE - Trio Mediæval
The celebration of YULE in Northern Europe harks back to a transition from ancient Pagan Germanic culture to the more formal spirituality of the newer Christian rite. Christmas, as we mostly now call it, gave us hymns, processions and chants, and in between, silence in church. Yule meant a...
shop.2l.no
A Christmas Album Even a Pagan Will Love
as will an agnostic; an atheist? That's pushing it!
trackingangle.com
Tror pinadø jeg skipper å ordre Mariah Carey Merry Christmas som kom ut på MoFi One-Step for et par dager siden, til fordel for denne gitt
Voldsomt så på gli Mikey Fremer har blitt i det siste, mht hvor godt digital kan låte. Full pott for digital innspilling og mix gjort av Morten Lindberg.
Fint fremført, typisk hifi vellyd (masse luft, "tøff" dypbass osv), men litt sjelløst. Sånn ca halvveis hadde både kona og jeg sluttet å høre etter..
YULE - Trio Mediæval
The celebration of YULE in Northern Europe harks back to a transition from ancient Pagan Germanic culture to the more formal spirituality of the newer Christian rite. Christmas, as we mostly now call it, gave us hymns, processions and chants, and in between, silence in church. Yule meant a...
shop.2l.no
A Christmas Album Even a Pagan Will Love
as will an agnostic; an atheist? That's pushing it!
trackingangle.com
Sist redigert:
Tildels (ganske mye egentlig) pga diskusjonen her kjøpte jeg disse 3 pluss Steely Dan countdown to ecstacy, den nye SACD versjonen.
De tre over ble sammenlignet mot gammel vinyl, Steely Dan mot Citizen boksen.
Min vurdering etter en relativt kort sjekk (fikk de i hus i dag);
Rhymin', svært god lyd, både SACD og vinylen (USA pressing, kjøpt i '73). Vanskelig å høre klar forskjell på de to formatene.
Still Crazy, ok lyd, men helt ikke så bra som Rhymin'. Samme med vinylen (Holland, litt senere på '70 tallet, kanskje '80 tallet). Vinyl og SACD nokså like.
PSR&T, bedre enn Still Crazy, men ikke så bra som Rhymin'. Mastret med høyere nivå (måtte skru ned volume knappen). Det gir sjeldent bedre lyd.
Vinylen er en "2 eye" US Columbia ('mest sannsynlig en '60 talls pressing, men jeg finner ikke presis versjon på Discogs).
Den lyder litt annerledes enn SACD'en og jeg må nok si at jeg foretrekker vinylen. Litt behageligere diskant og overtoner. Men for all del, SACD'en er bra den.
countdown to ecstacy?
tja, jeg tror faktisk SACD'en lyder bedre enn Citizen boksen. Det er ikke helt super lyd i utgangspunktet, men dette var bra.Så bra! Ja, det du skriver om SACD utgavene samsvarer med mine erfaringer.
PSR&T er brukt en copy tape på SACD,. Noen ganger låter en copy tape dårlig, andre ganger godt. I dette tilfellet en temmelig bra copy tape.
Har du Bridge Over Troubled Water på MoFi SACD? For meg var det årets mastering, dem gjorde akkurat de riktige valgene Imo. Og dette er en utgivelse som krever nensom mastering. Kanskje @Voff kan si litt om hva han hører?
Har igjen vært i kontakt med han hyggelige fyren fra MoFi. Jeg takket for arbeidet dem har gjort, kom opp med forslag på nye tittler, blan annet Lou Reed, Transformer.
Men han sa en ting til meg som alle kan bite seg merke i. Han sa at dem mange ganger står i et dilemma. Skal dem mastre klassikere på den måten alle har hørt albumet på, som dem har et kjent og kjært forhold til? Eller skal dem mastre på en mer «riktig» måte, mer i samsvar med hvordan tapen faktisk låter, mer transparent lyd? Tenk mengde kompresjon, Eq etc.Her er en Mobile Fidelity som virkelig fortjener en plass under "SACD med god lyd".
Mange holder Tango in the Night blant Fleetwood Mac sine 3 beste album. Kom ut i 1987 da bandet var på et slags sammenbruddets rand, i hvertfall med daværende besetning.
Bandet trengte en mer moderne sound og siste versjonen av Fairlight CMI ble benyttet. Og her mixes synthen sammens med akustiske instrumenter på en bemerkelsesverdig god måte på albumet. Fairlight CMI låt ofte fysisk, hvor lydene har en fysisk substans. I motsetning til dagens popmusikk som produseres på PC og hvor alt låter så anemisk, grunt og klangfattig. Nei, verden går ikke alltid fremover, det er sikkert. At ting nå er billig og convenient, samt at innspillingsstudioet nå er flyttet på soverommet, det gjør jo ikke at ting nødvendigvis er bra, ikke sant?
Tango in The Night er svært god produsert og et musikalsk helstøpt album.
Denne SACD'en har en svært åpen lyd, er svært ren i lyden og har en glimrende transparens. Det er en bemerkelsesverdig dybdefølelse på enkelte lyder/instrumenter på noen av sporene. Tonaliteten fra bunn til topp er perfekt. Mastertapene er i svært godt stand, knapt en eneste drop-outs er å høre. Ja, det er uten tvil de mest originale tapene som er benyttet. Lydbildet på mitt anlegg er tidvis stort og er veldig "i rommet".
Dette er en 10/10 utgivelse, Imo. Hvorfor lages det ikke sånne album lengre?
MoFi hadde en feil på førstepress av vinylutgaven, så pass på at du får den riktige utgaven hvis du tenker vinyl.Skal ha den både på SACD og vinyl.
Jeg ser at MOFI ikke har vinylutgaven av Tango in the night; ser ingen andre som har den heller. Tipper at den er trukket fra markedet. Vi får vente på ny feilfri utgave...
Mofi er forøvrig svært aktiv; mye interessant underveis. De gjør også en bra jobb for tiden...
Sammens med Tango in The Night fikk jeg en SACD fra Analogue Production, Yes 90125. Jeg hadde fått med meg at denne hadde fått veldig mixed anmeldelser og at det var benyttet en copy tape. Masteringen er det sikker ikke noe i veien med, men denne analogtapen som er benyttet er det absolutt noe i veien med. Lyden er distansert og mangler definitivt crisphet og friskhet. Har sammenlignet med en re-master CD fra 2004 og Audio Fidelity Gold CD som jeg har i hylla, ikke tvil om at det er benyttet en tape av langt bedre kvalitet på disse to.
Hvis det er sånn at plateselskapet sitter på digitalfiler i 24/96 eller 24/192 fra originalmasteren som er gjort for mange år siden da originaltapen var god, og AP fikk valget mellom å benytte disse filene, eller denne analog copy tapen som er brukt og AP da valgte copy tapen med begrunnelse "det er analogt og AP driver med analogt så langt det tar seg gjøre", da sier det litt om hvor sjukt disse audiofile greiene kan være! Har ingen problem med å se den gruppen jeg selv tilhører i ironiens spotlight. Og det er nok av eksempler å ta av.
Jeg er helt uenig. Dette er et dårlig produsert album. Det er spor på plata som jeg vil si låter bra (men ikke mere), men også en håndfull låter som slett ikke låter bra. Et eksempel er sistelåten hvor det er total ubalanse mellom rytmeseksjonen og resten av musikken, for å ikke snakke om de fleste øvrige låtene (les: for mye bass). Høres ut som noe som er kastet inn i siste øyeblikk.
Jeg har også Mirage på 45RPM MOFI vinyl og denne låter dårlig. Jeg vil ikke bebreide MOFI for dette men produksjonen. Jeg synes dette illustrerer problemet med "audiofile" versjoner; ofte er det kommersielle interesser som trumfer de lydmessige. Man velger altså ikke titler med stort lydpotensiale men titler ut fra salgspotensiale. Det er ingen vits å lage en audiofil utgave av Mirage. Innspillingen er ikke audiofil. Tenke seg til at denne er fra samme år som Donald Fagens Nightfly....Sist redigert:
Men hvorfor i all verden kjøper du audiofile utgaver av album du syns er dårlig produsert?
Jeg er uenig med deg her. Når jeg syns det er gøy å lytte, når musikken swinger og jeg får lyst på en ny gjennomlytting, da er det riktig i mine ører.
Sistelåta er den svakeste på plata, ikke uenig der. Men så mange andre høydare.
Noen hater Charlie Watts fordi han tidvis ikke holder takten, andre syns det er en del av sjarmen og identiteten med denne «slendrian-trommisen» Jeg er i sisnevnte kategori.
Du verden hvor mange perfekt produserte album det er der ute, men som er dørgende kjedelig musikalsk.
Hvis kriteriet er godt produserte album, da skulle minst halvparten av MoFi utgivelsene aldri ha sett dagens lys.
For meg er Tango en innertier av en SACD fra MoFi, Mirage er på vei. Gleder meg!
Jeg synes det er forskjell på på "perfekt produserte" album og album hvor det er mye å glede seg over lydmessig. F.eks er Bridge over troubled water ingen god produksjon til å være amerikansk anno 1970, men f.eks stemmegjengivelsen er flott på enkelte spor i MOFIs SACD utgave, som nok kanskje er det beste utgivelsen av denne jeg har hørt.
Og så er det slik at enkelte utgivelser har en master som ganske enkelt ikke låter bra, mens andre har fått en stemoderlig behandling i mastringprosessen for vinyl/cd, og/eller at original master ikke har vært benyttet. Slike kan være en åpenbaring når de får en "audiofil" behandling. Et eksempel på dette er Santanas Borboletta gitt ut av Sony i fjor. Dette har blitt en audiofil perle. Andre er disse Universalutgivelsene som ble gitt ut i 2021 i Japan flatt mastret fra originale master tapes. Titler som Camels Monnmadnes høres på en måte jeg aldri har hørt den før. Raindances med Camel er blitt en audiofil fest. Argus med Wishbone Ash låter som original LP utgivelsen; mao flott.
Når det gjelde Tango in the night er det ikke bare sistelåten som låter ubalansert. Første sporet låter heller ikke bra. Pluss flere andre. Det virker som om majoriteten av låtene har fått oppmerksomhet i produksjonen og låter til tider bra nok, mens andre virker som hastverksarbeid. Det virker som om det er to forskjellige sesjoner.
Når det gjelder Mirage synes som om at ingenting består av spesielt bra opptak. Stemmene låter ikke fint eller naturlig, rytmeseksjonen like så, og heller ikke det øvrige. Det hele er produsert sammen med for mye kompresjon slik at helheten blir en noe grautete affære.
Og så er det slik at alt er relativt. I går spillte jeg et par Jethro Tull CDer remikset av Stephen Wilson. Deretter Graceland med Paul Simon og Johnny Cleggs Shadow man. Mirage etter dette var en tur ned i kjelleren....Sist redigert:Innspilling og produksjon er som den er, det er vi enige i. Take it or leave it. Når det gjelder mastering, der kan man være uenig.
Vet ikke om jeg postet det her på forumet, men i en av samtalene med MoFi jeg hadde på nettet skrev han fyren at dem står i et evig dilemma; skal dem mastre sånn som de fleste kjenner albumet fra før, eller skal dem åpne litt nye veier, f eks mastre mer som originaltapen låter?
Mange album opp gjennom tidene (de fleste) er blitt mastret uten bandet/musikerne var tilstede. De valgene som akkurat denne masteringteknikeren gjorde akkurat denne dagen med hensyn til kompresjon og Eq er da blitt stående som en referanse for hvordan utgivelsen låter. Men det er denne mannens valg den dagen i historien, ikke noe annet.
Da jeg mottok Michael Jackons «Thriller» MoFi SACD rett etter utgivelse, visste jeg umiddelbart at folket ville dele seg i to grupper, dem som likte MoFi og dem som ikke likte den. MoFi høres ut som en mer «flat» mastering, f eks på Billie Jean og Thriller er det mindre punch i lyden kontra original mastering, men man kan spille litt høyere med klar lyd og litt flere detaljer kan høres i lydbildet på MoFi SACD. En avveining.
Generelt sett tenderer MoFi nå for tiden en mer ubesudlet lyd i mastering, som jeg hører det. Et godt eksempel på det er Whitney Houston debut album på SACD. Det er temmelig slående ulikhet i lyden fra spor til spor, altså sånn som tapen låter. Andre utgivelser harmoniserer lyden mer for å skape en noe mer konformativ lyd på tvers av sporene.
Men min smak på dette albumet er akkurat den veien MoFi valgte. Men det er smak og behag.
Tango in the night: på mitt anlegg er det en forbløffende åpenhet og renhet i lyden på MoFi SACD. Lyden er dessuten veldig i rommet. Og dybdefølelsen i lydbildet er tidvis superb. Sånne kvaliteter verdsetter jeg.En liten interessant bemerkning fra Steve Hoffman i går.
Vanligvis er det helt «dødt» mellom sporene/sangene på ei plate, analog eller digital. I noen tilfeller er det båndsus mellom sporene, som at studiotapen går i ett uten opphold. I de tilfellene med båndsus er som regel masteringkonsollen helt by-passed, signalet går korteste vei rett fra tape maskin inn i A/D konverter, hvis vi snakker CD/SACD.
Et par eksempler er AP SACD av Creedence «Willie and the poor boys» og Dire Straits s/t album SHM-SACD fra 2010.PS Audio kommer også nå med ny CD/SACD transport med native DSD ut til hvilkensomhelst Dac som støtter I2S. (Se nyhetsbloggen her på HFS)
3 sånne type CD/SACD transporter i løpet av siste måneden. Det må jo bety at en Sony/Philips patent, copyright ting nå har utløpt på dato. Hvis ikke Sony frivillig har lettet på restriksjoner.Kom til å tenke på at "Tango in the Night" på MOFI SACD ikke låt slik jeg husker LPen. Så i går kveld satt jeg med ned og hørte på den europeiske (tyske) original LP utgivelsen fra 1987 fra begynnelse til slutt. Det var en fornøyelig opplevelse; det kan skyldes at det gikk en god del øl med. Derfor tok jeg en sammenligning nå.
På LPen er låtene ensartet produserte; føles overhodet ikke som to forskjellig sessioner, hvorav den ene er elendig. De to første låtene på SACDen høres ut som om noen hadde kastet ei dundyne over høytalerne. Så stor er forskjellen fra LP; det er natt og dag. Lpen låter mer som den typiske 80-tallsproduksjonen den faktisk er med masse detaljer og luft, og en lys klangbalanse. Når det kommer til de låtene som faktisk låter bra på SACDen - her testet jeg "Family man" - er forskjellene mindre; noe mer bass på SACDen.
Sistelåta, "You and I part II", er helt ubalansert på SACD der sporet nærmest drukner i bass. På LPen finnes ingen slike tendenser og låta har samme klangbalanse som alle andre spor på plata.
Noe har gått riktig galt med denne SACD utgaven. Man kan kanskje tro at master tapen er slik. Det får vi aldri vite, men jeg synes det er rart at et slikt (over)produsert album har låter der EQ originalt spriker så til de grader. Det er verdt å merke seg at MOFIS vinylutgave ble trukket fra markedet fordi første side, hvor de to første låtene befinner seg, låt dårlig.
En annen mulighet er at deler av mastertapen kan være skadet etter nesten 40år.
Sist redigert:Bridge over troubled water SACD. Her sammenlignet med en britisk pressing fra tidlig 70-tall (original?). Denne kjøpte jeg brukt og tror den aldri har blitt spillt før jeg fikk den; helt Mint. Står med liten skrift med kulepenn "June 1975" bak på coveret....
Denne blir kort. Disse låter praktisk talt helt identisk hvilket vi si fint.....
Sist redigert:
Lp side 1 og 2 ble trukket fra markedet fordi det skjedde en feil i produksjonen. De som har fått et nytt eksemplar sier det nye eksemplaret av side 1&2 låter like bra som side 3 og 4.
Jeg finner denne mastertapen å være «pristine».
Har sammenlignet sporene fra Greatest Hits CD, 1988 (uten kompresjon). MoFi er bedre, også «Big Love», Imo.
Som jeg hører det, er MoFi mer «master tape -as is». En ubesudlet utgave, ja skulle ikke forundre meg om mastering konsollen mye er bypasset i DSD transfer. I hvertfall er det en utrolig renhet, klarhet og transparens i lyden hos meg.
Syns det er bra av MoFi å (nødvendigvis) ikke ha som mål at den skal låte likt som tidligere utgaver. Da kan man jo bare gå på bruktmarkedet og handle tidligere utgaver.
Tango in the Night har til felles med MJ «Thriller» og Whitney Houston (debut album), noen liker ikke valgene MoFi tok i mastering, andre verdsetter valgene.Sist redigert:Ta et annet eksempel på «mastertape - as is», Breakfast in America» på SHM-SACD.
Alle tidligere utgaver på CD og Lp er kuttet i bassen i forhold til stereo mastertapen, SHM-SACD er ikke.
Alle andre utgaver av dette albumet har noe Eq justeringer, SHM-SACD er helt flat, hvor mastering konsoll er bypasset.
Pro og Cons:
Breakfast in America er innspilt i et godt lydstudio. Men mixen var gjort i et annet studio med en temmelig dårlig låtende mixe konsoll; kjent for uren og noe bright lyd.
Ulempen når du da legger Eq ovenpå en sånn type mix er noe mere skarp og mer uren lyd. Ulempen ved å ikke bruke Eq på «Breakfast» er noe tam lyd på enkelte spor, som tittelkuttet og Logical Song. Men gevinsten ved å bypasse mastering konsoll i dette tilfellet et større, Imo. Spesielt spor som Oh Darling, Casual Conversations og Child of time er gevinsten åpenbar i mine ører.
Er i hvertfall veldig fornøyd med denne. Noen få ganger i livet kan man få ønsket sitt oppfyllt. I forhold til dialogen jeg hadde med MoFi i februar/mars 2024 har dem truffet spot on. Om min dialog med MoFi har hatt innvirkning på valgene dem tok i mastering, det har jeg ingen formening om.
MoFi er nå inne i en strålende periode historisk sett, Imo.
Har 3 nye SACD’er på vei. Da skal jeg sammenligne «Bookends» SACD med den MFSL Gold CD jeg har i hylla, som har vært selve referansen på CD av dette albumet fra S & G.
MADE IN CHINA
Denne Yamaha multispilleren er det beste kjøpet jeg har gjort. Har mulighet for SACD avspilling via analog output. Synd at de sluttet å produsere disse med så mange mulighetene til så lav pris. Helt uten konkurranse. Har bare en SACD plate.¨Må se etter om jeg kan kjøpe flere. Men det har blitt dyrt. Ellers så blir de produsert i indonesia eller Taiwan. Da blir prisene lavere. Men kvaliteten behøver ikke å være noe dårligere kvaitet. Kommer ann på hva det er. Hvis en tar for seg gitarer, så kommer det fantastiske instrumenter til prisen fra Sør Korea, Indonesia og Kina. Men med staffetollen i USA, så vil forhandlere og produsenter få store problemer.Sist redigert:
Du må/bør i så fall gjøre research før du handler, for det er slett ingen fasit at en SACD alltid låter bedre enn CD (eller vinyl). Men det ser du jo om du leser gjennom tråden.
For min egen del så tenker jeg at den aller største fordelen med min egen spiller er at den gjør at gode CDer låter så nært opptil gode SACDer at det knapt nok er noe poeng å bruke penger på dem annet en i helt spesielle tilfeller.
Helt enig,sliter med å høre forskjell på Sacd og Cd
Denne synes jeg låt bra. Men japanske Lim remastered CD med Dave Grusin og Oscar Peterson var spesiellt gode. Men de er remastered med den orginal tape masteren.
Siden det er få som lager CD/SACD drev så tipper jeg at dette er samme spilleren. Interessant å se innmatbilder av disse. Made in China antagelig...
To av disse tre tipper jeg er nesten identisk inni.
Den fra PS Audio tipper jeg ikke er. Så blir det interessant å se om et kjempedyrt drev fra PS Audio låter bedre enn de to andre på damme dac. De mest sannferdige svarene vil du ikke finne i HiFi magasinene
Jeg nærmest garanterer deg at du vil få bedre lyd fra sølvskivene dine om du benytter et av disse drivverkene sammens med en moderne Dac, kontra Denon spilleren din som du bruker i dag. Såfremt jitter og sånt er holdt under kontroll mellom de to boksene.
Ikke noe dårlig sagt om spilleren din, men verden går videre.
Og grunnen til det skulle være....hva?
Fordi jeg ikke er av den oppfattelse av at for mange år siden nådde vi den absolutte toppen av digital lydteknologi, inkludert Dac-design. Når toppen er nådd, kan det ikke bli bedre
Der er vi kanskje uenig?Mange år tilbake leste jeg at DSD 64fs rådata har en lydlig edge i forhold til DSD 64fs rådata som har iblandet SACD flere typer copy protection, som på en SACD plate. Blant annet…
«… SACD copy protection schemes include physical pit modulation and 80-bit encryption of the audio data, with a key encoded on a special area of the disc that is only readable by a licensed SACD device.»
Når et SACD drivverk er designet sånn at digitale DSD data fra en SACD plate kan kobles mot en hvilken som helst moderne Dac, da forstår jeg det sånn at copy protection schemes er skilt ut fra SACD platen og at det kun er DSD rådata som videresendes til Dac via «digital ut» på CD/SACD drivverket. Fordi dagens Dac’er ikke er designet for å dekode SACD copy protection schemes.
Da Supertramp leverte inn den ferdige mastertapen, fikk de kjeft av han som skulle mastre vinylutgaven. Tapen hadde for mye bass for vinylmediet.
Jeg har en samling med SACD plater som står og støver ned. Noen som har en god anbefaling for avspilling eller ripping av disse? Jeg har blant annet en Cambridge Audio 751 og en Denon dbt-3313 stående ubrukt. Til vanlig bruker jeg en Auralic Aries streamer inn i MiniDsp SHD eller Anthem Str Pre.
Helt riktig! Det var en fortvilelse i mastering studioet. Ikke fordi for mye bass pr definisjon. Men for mye bass i forhold til et typisk 70-talls hjemmestereo med 3-veis høyttalere stående i hvert sitt hjørne.
Og at pick-up på billigplatespilleren ikke liker å spore plater med mye bass. -
Laster inn…
Diskusjonstråd Se tråd i gallerivisning
-
Laster inn…