En Anarkojihadist oppfordrer til folkeopprør mot stortingsrepresentanter, som har begunstiget seg med landets beste pensjonsordning, mens de unner andre 70 kroner dagen. Godt skrevet, bør bli en god kommentartråd på db.no
http://www.dagbladet.no/2012/04/11/kultur/debatt/trygd/nav/politikere/21059758/
De skamløse
- Et «demokrati» hvor det stinkende rike flertallet bestemmer at mindretallet vær så god får klare seg med 70 kroner dagen, er etter mitt syn ikke verdt å respektere.
Halvar D. Pettersen
Anarkojihadist
11.04.2012, kl. 10:48
Tips oss 2400
Halvar D. Pettersen
Halvar D. Pettersen
TRYGD: Vegard Skjervheim praktiserte et lite stykke «mer åpenhet» i Dagblad-kronikken «En trygdesnylters bekjennelser», hvor han skildret «alvorlig motivasjonsbrist» blant unge som faller gjennom i et samfunn som forteller dem at alt er mulig, hvis høyeste verdi er penger, og hvor idealet er å leve av andres slit.
Skjervheim regnet med at folk med minimumskjennskap til systemet, ville forstå at det lå adskillig lidelse og en diagnose bak. Det skulle han ikke ha gjort. De som skulle kjenne systemet best av alle, kom nemlig til å lese kronikken. Og det er ikke mennesker som utmerker seg først og fremst med forståelse.
De som for bare noen måneder siden ville ha mer åpenhet, mer demokrati og mer humanitet, jager nå i flokk for å straffe en budbringer. Arbeiderpartiets Anette Trettebergstuen, som selv aldri har hatt en jobb, er mektig provosert, og leverer en moralistisk tirade av en «motkronikk».
Senterpartiets Geir Pollestad, også han uten annen yrkeserfaring enn som klokkekremmer og hestehandler, skriver angiverbrev til NAV, idet han anser at «det er av stor betydning» at Skjervheim blir etterforsket og påtalt.
Sannelig: Politikk er kunsten å kunne forstille seg.
Fremskrittspartiets Morten Myksvoll, hvis partigruppe på Stortinget mottar så enorme statstilskudd at de ikke makter å bruke dem opp, men må spandere luksusreiser på partitoppene for å svi av overskuddet, ytrer at han er «forbannet, men samtidig glad», det siste fordi «Skjervheim gir snylterne et ansikt».
Erna Solberg, som har vært med på å bevilge seg selv den mest lukurative pensjonsordning i kongeriket, en ordning som gjør det mulig for henne å tre av i morgen, og leve resten av sine dager i fetert overflod, finner det betimelig å kreve tvangsarbeid for stønadsmottagere.
Sannelig: Politikk er kunsten å vite hvem man kan ofre.
Jens Bjørneboe skrev i sin tid at han trodde at dersom Hamsun hadde spandert et bind til på landstrykeren og døgenikten August, så hadde han gjort ham til stortingsmann, «for å la svindelen nå sitt naturlige høydepunkt». Ordene renner meg i hu idet dette tverrpolitiske utvalget av landets desidert verste snyltere, går bananas.
Med døren åpnet på vid vegg for hykleri, melder til og med en bankmann seg i hylekoret. Kjetil Staalesen, som lever av åger og trellbinding, og tydeligvis er stolt av det, skriver med patos at «vi lever av hverandres, ikke andres, arbeid». Slik lyder den falske røst.
Disse som nå overgår hverandre i krav om tukt og tvang, representerer tidsånden i den norske middelklasse av oppkomlinger, som inderlig ønsker å trekke stigen opp etter seg, og i den forbindelse gjerne vil slavebinde underklassen, enten det er filippinske au pairer eller sosialhjelpsmottagere på tvangsarbeid.
Et «demokrati» hvor det stinkende rike flertallet bestemmer at mindretallet vær så god får klare seg med 70 kroner dagen, er etter mitt syn ikke verdt å respektere. Tvert imot: Det skriker etter motstand, ulydighet, undergraving og opprør.
Det er ikke de utslåtte i dette landet som har skapt seg formuer på utbytting, krigsprofitt og rovfiske. Det er ikke de fattige som setter overskuddet sitt i aksjefond, for å la pengene yngle på barnearbeid, investeringer i våpenindustri og plyndring av den tredje verdens ressurser. Det er de rike som er problemet i Norge.
For vår egen rednings skyld burde vi gjøre med dem som Hamsun til slutt ser seg nødt til å gjøre med August; drive dem utfor stupet og la dem drukne i et hav av sau.