KOMMENTAR: Hva i all verden har egentlig blitt bedre av internett?
www.aftenbladet.no
Jeg leiter stadig oftere etter av-knappen på internettet. Den store knappen, ikke den som skrur av det mobile bredbåndet på mobilen min eller wifien hjemme, men den som skrur av hele nettet for alle for alltid.
Det er tretti år siden world wide web blei lansert. Det er en mannsalder, den tida det tar for en generasjon å vokse opp og bli fullverdige samfunnsmedlemmer og ei tid lang nok til at det går an å foreta en evaluering, og i den evalueringa ligger altså konseptet internett ganske dårlig an.
En ting er at det for det meste er porno. Det vil si, det er ikke sant. De siste og mest edruelige tallene jeg har sett, sier at mellom fire og fjorten prosent av alle nettsider og om lag en fjerdedel av alle søk i søkemotorer er pornorelatert. Det betyr at veldig mye av internett ikke er porno, men det betyr også at sjansen for at de datasentrene vi er så ivrige på å bygge med norsk natur og norsk kraft som innsatsvare, sjansen for at de blir brukt til pornosøk er enda større enn for kattevideoer på Tiktok.
Uvesentligheter
Sjansen for at kraften blir brukt til noe samfunnsnyttig er derimot marginal. For mens internetts fødsel handla om muligheten til å dele all verdens kunnskap og informasjon umiddelbart på tvers av institusjoner, språk og landegrenser, har nettets voksne alder handla om sosiale medier. En unik måte å dele uvesentlig informasjon på.
Og den uvesentlige informasjonen, i form av de så mye omtalte kattevideoene, tær ved diverse bassengkanter, filmer av folk som spiller dataspill, baker, lager voice-over på gamle filmer, eller knar på flytende gummi eller andre deigaktige produkter og kaller det ASMR og selger det som terapi, alt dette og alt det andre du finner på Tiktok, Reels, Facebook, Instagram, Snapchat, Vsco med mere, alt dette tar uendelig mye mer plass på internettet enn verdens kunnskap og informasjon gjør. Det er ikke kunstig intelligens som er driveren i vårt enorme behov for datalagring. Det er usortert tull fra milliarder av private sosiale medier og for lengst døde nettsider og youtube-videoer.
Nettets behov for energi, servere og prosessorkraft er et problem i seg sjøl. Verre er det hva det har gjort med oss. Jeg sitter jo faen meg og ser på kattevideoer sjøl. Og dubba falske intervjuer med den engelske landslagstreneren Gareth Southgate og en uendelig strøm av huskyer som gjør hundeting med menneskelig underteksting. Og jeg er ikke aleine. Kompisene min ser en båt bli bygd. I sju tusen fire hundre og fem og femti episoder. Og det er folkeopplysning sammenligna med det meste annet der ute.
Trump
Og så har vi internettet skapt Trump. Trump og andre påståtte politikere som aldri ville passert sensuren før nettet tok vekk alle barrierer mellom det som før blei sagt på fylla rundt bordet på en pub og det som trykkes i avisa. Demokratiseringen av offentligheten har gitt rom til langt flere stemmer enn før, og en god del av de stemmene hadde det vært best om fortsatte å være stumme.
Verden har alltid vært full av konspirasjonsteorier, men internettet har samla dem, opphøya dem og likestilt dem med vitenskap og redelig samtale, og det har utviska skillet mellom en privat samtale og et offentlig utsagn. Både i form, vi oppfører oss som om Facebook og Twitter er arvtagerne til aviser, forlag og kringkastere, mens det i realiteten er en videreutvikling av kaffeslabberas, garderobesnakk eller frimurerlosjen, og i innhold, vi ser på utsagn gjort i sosiale settinger som offentlige, og tillater dermed dem som uttaler seg i offentlige sammenhenger å snakke som om de var på nachspiel.
Og det stopper ikke det. Skillet mellom sant og usant, kvalifisert og ukvalifisert
hviskes ut, alt kan betviles og folk kan velge sine egne kilder og avfeie det som
motsier dem med at det er falske nyheter, KI-skapte bilder og konspirasjoner. Eller vi bekjenner oss til en slags postmoderne nyreligiøs idé om at sannhet er subjektivt og noe man velger. Det er ikke nytt dette heller, men før internett fantes store norske leksikon, og det måtte ikke konkurrerer med hele verdens idiotnytt når man skulle finne ut når bibelen blei skrevet eller slaveriet oppsto. Nå er det valgfritt. Og så er det den psykiske helsa da. Hvor lurt var det å utstyre ungene våre med telefoner hvor absolutt all drittsnakket, all sladderen, all umodenheten til alle ungdommene rundt dem, og i resten av verden, kommer ufiltrert inn døgnet rundt?
Og så, i stedet for å lage et skille mellom skole, utdanning og offisielle
sammenhenger og den fluenes herre-aktige tilværelsen på telefonene deres, i stedet for å sette foten ned, så integrerer vi dritten i skoletida også? Hvor lurt var det? Og hvor stort framskritt er det egentlig for hver og en av oss å være tilgjengelig på e-post, messenger, melding og gud veit hva for arbeidsgiver og hverandre. Døgnet rundt. Hvor mye godt har kommet ut av det? Denne spalta begynte som en vits. Og det er jo en slags vits. «Stopp verden jeg vil av». Men så er det bare det at det er sant og. Sjøl om det er umulig.
Teknologien er grunnforutsetningen for hvordan vi lever livene våre, samfunnet altså. Den former oss, handlingsmønstrene våre, tenkningen vår og identiteten og sjølfølelsen vår. Jeg er ikke sikker på om noe av dette har blitt bedre av internett