Fleet Foxes Helplessness Blues
Fleet Foxes er et folk-band fra Seattle, startet av Robin Pecknold og Skyler Skjelset, som ble kompiser på grunn av at de begge var blodfans av Bob Dylan og Neil Young. Det høres lovende ut for meg som var 15-16 da grungen tok av i Seattle, og dessuten også liker både Neil og Bob (Flere enn meg som tenkte på «Ford Fairlane, Rock'n'Roll Detective» nå?)
I tillegg utgis de på Sub Pop! Dette har jo forutsetninger til å bli bra, det. ...På papiret, i alle fall.
"Helplessness Blues" er et rooolig album med en steming som får meg til å tenke på folkevognbusser, batikkskjorter, jesus-sandaler, langt hår med pannebånd, og en gjeng blomsterbarn som sitter i en blomstereng og synger. For mange høres kanskje det fint ut, men jeg vet nå ikke helt...
Musikken er som sagt rolig, stemningsfull, med fine melodier og harmonier. Det er liten tvil om at gutta er gode musikere, som trakterer flere uvanlige instrumenter. Dette er folk (men
ikke folk
rock) med et slags middelalder-preg. Ser liksom for meg en skald med lutten sin som synger slike sanger. Det er ikke dårlig. Langt ifra. Det er bare så veldig, veldig lite engasjerende! Holdt på å si "kjedelig", men jeg får holde meg til "uengasjerende". Jeg blir liksom ikke sittende og lytte til dette, men holder helt plutselig på med noe annet enn å lytte til musikken, og må starte sporet (eller det forrige sporet,) på nytt og prøve igjen. Jeg liker at det er i alle fall
litt trøkk i musikken. Fleet Foxes blir alt for slapt for min personlige smak.
Det som er rart, er at bandet klarer kunststykket å stable sammen et album med storslagne, "riktige" låter med kompliserte arrangementer, flotte harmonier og avansert spill på sære instrumenter, (Marxofon? Fretless Sitar? Hvor har de
funnet disse greiene?)
uten at det blir rotete og uryddig, som jo
burde låte svært interessant, men likevel ikke klarer å gripe oppmerksomheten min særlig lenge av gangen. Det er objektivt sett veldig bra, dette, og jeg kan forstå de supre kritikkene plata fikk da den kom ut tidligere i år. For meg blir det bare for slapt og for kjedelig. (Oops! Der sa jeg det visst likevel.) ...Og når de først spriter det opp litt, er det med avantgarde/frijazz-blåserimprovisasjoner. Jeg er fristet til å trekke et poeng bare for det stuntet.
I alle fall: For fans av denne sjangeren, er denne plata sannsynligvis et fantastisk mesterverk, men fra meg, kan den nok ikke få mer enn en midt på treet-karakter, og da lar jeg de åpenbare ferdighetene jeg objektivt sett kan se hos bandet trekke opp minst ett poeng.
Jeg gir den fem poeng av ti mulige.
5/10
(Beklager så mye for sen anmeldelse!)