Albumstafetten 20

[Dazed]

har lyttet mye til platen men hadde sykt lite tid til å skrive. redigerte den nå. håper det ikke er alt for usammenhengende

Ingen fare! Anmeldelsen var flott, det, og det er jo kjempefint at du (gjen)oppdaget plata og forhåpentligvis vil få noen nye musikkopplevekser fremover som du ellers ville gått glipp av, uten Albumstafetten. Denne runden er forresten flott!

Ang. den "sutrete" vokalen, så var vel det noe av det som skjedde med den litt "hardere" rockemusikken rundt denne tiden. Plutselig kunne mannlige vokalister synge om at folk/de rett og slett ikke hadde det så bra, i stedet for macho- og partykjøret som hardrocken hadde vært fastlåst i de foregående ti årene. Ikke bare Corrigan, men f.eks. også hele bevegelsen som startet i Seattle er eksempler på dette. Vedder og Cobain er vel de mest åpenbare/kjente vokalistene fra peropden med "angstridde" temaer.

 

[Kaare G. Opsahl]

Det må ikke være Macho. kurt Cobain er for meg en av de største formidlerene sammen med Mark Lanegan og andre fra den perioden.
Det er forskjell på sårhet og sutring Jeg liker Billy bedre etter denne prosessen

 

[Dazed]

De to er jo nettopp eksempler på det jeg sier. Jeg mente at det i stor grad var sånn i hardrocken i årene frem til de gutta dukket opp. Ser at formuleringen min skapte forvirringen. Retter.

 

[Kaare G. Opsahl]

Jimmyen er ein råtass!

Begynte å høyre på Smashing Pumpkins for 9-10 år sidan og Siamese Dream var første albumet eg fikk skikkelig under huden.

Jimmyen er rågod men fyfaen og diger han har blitt. sluttet med heroin og erstattet det med Gotter og knask

 

[Eviledorf]

Jimmyen er ein råtass!

Begynte å høyre på Smashing Pumpkins for 9-10 år sidan og Siamese Dream var første albumet eg fikk skikkelig under huden.

Jimmyen er rågod men fyfaen og diger han har blitt. sluttet med heroin og erstattet det med Gotter og knask

Her er det vel bilder som er dradd ut i widescreen og ikke Chamberlin som har lagt seg ut. Klippet her er antageligvis fra midt på 90 tallet. Billy har hår og går med normale klær. Og trommingen er bra!

 

[Kaare G. Opsahl]

Jimmyen er ein råtass!

Begynte å høyre på Smashing Pumpkins for 9-10 år sidan og Siamese Dream var første albumet eg fikk skikkelig under huden.

Jimmyen er rågod men fyfaen og diger han har blitt. sluttet med heroin og erstattet det med Gotter og knask

Her er det vel bilder som er dradd ut i widescreen og ikke Chamberlin som har lagt seg ut. Klippet her er antageligvis fra midt på 90 tallet. Billy har hår og går med normale klær. Og trommingen er bra!

Du har rett!! så det nå. skotter man overflatisk ser han jo svær ut

 

[Kaare G. Opsahl]

På tide å poste anmeldelser snart. Jeg trenger noe annet enn gnål på dette nettstedet

 

[Bent]

^Bare og holde seg her Musikk-avdelingen det så slipper du det meste av gnålet.
Kan vel ikke være lenge til united har komt seg såpass etter gårsdagen at anmeldelsen kommer.

 

[united]

Vi venter vel på Tremor?
Forøvrig har vel ikke den andre kommet heller?
Den som venter på noe godt......

PS: hadde tenkt å begynne med skrivinga først etter kl 20 (hvis det ikke var bare denne man venta på da, da kunne jeg forsert noe skrabbel).

 

[OAlex]

Skal jeg poste anmeldelsen av Jackie Leven nå?

 

[Kaare G. Opsahl]

kjør på
det er som nevnt tidligere greit med litt blandings nå

 

[OAlex]

Jackie Leven, Mystery of Love Is Greater than the Mystery of Death
1995 (Cooking Vinyl Records)

Plata starter med en slags monolog: En leirkrukke som inneholder alle verdens hav.. Metaforer, visdom, erfaring. Er dette noe indianergreier? Amerikansk countrysound? Det lurte jeg på i starten. Men Jackie Leven er fra Skottland. Albumet ble visstnok laget etter at han ble rusfri og er en slags reise i eget indre. Pompøst? Kanskje på grensen, men ikke dvelende.

Produksjonen har et litt utdatert preg med masse romklang ala typisk tidlig nittitall. Men albumet er gjennomarbeidet og resultatet er delikat. Leven kan synge og. Melodilinjene er ganske monotone og bæres fram av en historie som fortelles, og så er det lagt til stjernestøv med gitar, orgel, blåsere og diverse.

Dette er ikke musikk jeg vanligvis oppsøker, med keltiske innslag og greier. Og jeg hadde forventet en slags allergisk reaksjon, kanskje et utslett eller noe. Men jeg blir ikke engang litt irritert. Plata har en viss framdrift og dyktige musikere med relativt god smak, og det gjør at dette fungerer. Jeg er veldig usikker på hvilken karakter jeg skal sette, men jeg tror at det er bra nok for 6 poeng av 10.

 

[united]

en kaffe bare først, for å våkne etter middagsdvalen, innen en time bør den være klar

 

[espege]

faen. hadde tenkt å ile til med noen skriblerier omkring smashing punks… rakk ikke poste. høre på avruset skotte istedet. grøss.

e

 

[Kaare G. Opsahl]

faen. hadde tenkt å ile til med noen skriblerier omkring smashing punks… rakk ikke poste. høre på avruset skotte istedet. grøss.

e

post for guds skyld

 

[espege]

smashing p

whattosay…

smashing pumpkins… gått glipp av noe som foregikk noenlunde rett under nesen på meg dengang da? tja, slikt kan jo forekomme – times and people change.

først: "despite all my rage i am still just rat in a cage"; kabeltv hos – snart – eks.; mtv; smashing pumpkins… grønsj på vei ut døren; mao. også snart eks.… og kanskje kan jeg her la nettopp pumpkins få æren for å representere selve begynnelsen på slutten for den flanellkledde rufserocken fra seattle? enstemmig vedtatt. og når slutten begynner er det vel strengt tatt over allerede.

"litt" senere: "1979" med flere; helt okei å se og høre, og vel så det forsåvidt, men aldri noe som egentlig var i nærheten av å ta ordentlig tak i meg.

nå: vakkert øsende, bedøvende mollstemt melodisk tristesse… joda, jeg hører jo det – men føler likevel svært lite av det jeg hører; noen gode vendinger innimellom, men øsende blir døsende, bedøvende blir bedøvelse. noe gjør ihvertfall at nummer åtte – den egentlig litt metallstreite – "geek usa" forfrisker… den følges av "mayonaise" som en stund har noe sonic youthsk over seg; for så å bli pumpkinsk igjen. for såpass skal de ha; pumpkins er – i relativt stor grad – pumpkins, selv om vokalens spesifikke særpreg ganske riktig over tid kan bli i overkant; litt nasal og sytete.

konklusjon: låtene litt lange? tror det. platen også? mmm.

hverken veldig for… eller mye imot. som før.


mvh e

 

[OAlex]

En liten stund var Smashing Pumpkins verdens kuleste band.

 

[united]

Jackie Leven - The Mystery of Love Is Greater than the Mystery of Death (1994)

Tittelen antyder hva dette er for ei plate: lang, melodramatisk, svulstig, fascinerende og episk.

Det starter med 'Clay Jug', om en keramikkrukke som inneholder hele universet. Men før vi kommer til musikken, må visst hele innholdet deklameres:

Inside this clay jug
There are canyons and pine mountains
And the maker of canyons and pine mountains
All seven oceans are inside
And hundreds and millions of stars

Jo’a, jeg kan være med på den. Sangen er god, og det er ikkeno' galt med teksten, hverken her eller utover, alle ord har en mening. Men introen smaker av new age, og det hele blir overtydelig. Og det er ikke siste gangen Leven går i den "fella" her. Var skotten litt vel ambisiøs da han endelig fikk laget denne solo-comebackskiva? Den var jo blitt 10 år forsinka, bla. fordi han på 80-tallet ble overfalt og nesten drept, med det som resultat at han mistet stemmen for et par år. At han etterpå ble narkoman, hjalp ikke akkurat på framdriften.

Musikken på The Mystery of.... er melodiøs, variert, skarp og rocka, enkel og kompleks på samme tid, poppa, og opplagt lagd av en outsider. Dette er vel en slags keltisk folkrock. Levens klangfulle stemme står godt til materialet. Vibber til Waterboys popper fort opp, Mike Scott er da også med på åpningslåta. Av flere høydepunkt syns jeg 'Snow in Central Park’, 'Gylen Gylen' and ‘Looking For Love’ bør nevnes. Men egentlig er nesten alle sangene gode, iallefall elementer av dem.

Plata ville hatt godt av å ha blitt stramma inn. Hans versjon av 'I Say a Little Prayer' er bare tåpelig, og albumet har flere unødvendige new age-introer. Lydteknikeren i meg klør spesielt etter å fjerne den kraftige og lange etterklangen som er lagt på. Sånt skaper bare distanse (hvor befriende det var å se Jackie Leven på John Dee for noen år sida. Kledd i urstøgg sykkelshorts (!) stod han bare der og fremførte sangene sine, smakfullt, nært og enkelt).

Denne plata får fram selvmotsigeren i meg. Det er mye bra her, men samtidig er det så mye - selv om det ikke er direkte dårlig - som ikke helt faller i smak. Noen vil helt sikkert ha plata akkurat slik, men jeg irriterer meg litt innimellom over den. Likevel er albumet så fascinerende interessant at det alltid spilles i sin helhet når det først er på.

Karakter: 6, 2.

(Siden jeg vingler så fælt, tok jeg gjennomsnittet av mine siste 5 dagers vurdering av plata. Karakteren ble snittet av 7, 8, 5, 6, 5)

 

[Eviledorf]

Jeg er helt enig med begge anmelderne av Jacki Leven, er noe bra her men også endel som skurrer.

 

[Eviledorf]

Når det gjelder Siamese Dreams er dette en soleklar 10/10. En av de aller beste, om ikke den beste platen av et av mine favoritt band. Var en stund siden jeg hadde hørt på denne, og den er fortsatt fantastisk. God miks av rolige og rocka sanger samt noen lengre litt særere ting.

 

[janfrt]

Bra anmeldelser gutter! Jeg la ut denne for å få en inspeksjon av min egen oppfattelse av karen. Jeg har digget ham siden Doll by Doll og derefter for alltid. Fantastisk stemme, suverene komposisjoner og tekster, men som dere skriver, det kan bli for svulstig nå og da. Men, svulstigheten er da også en del av hans særegenhet. Det skal være høytidelig og det må være denne type musikk til slike tekster. Og det må være skotsk.

"Say a little prayer", som United skriver, er fullstendig skivebom; helt enig. Så den er ryddet av veien.

Altfor mye efterklang burde også ha vært fjernet, men dette har han og crewet gjort med hensikt.

Ellers er katalogen hans full av flotte utgivelser, synes jeg.

Har aldri sett ham live, men kona har sett ham to ganger i Trondheim, akustisk og visstnok noe av det beste hun har opplevet på musikkscenen.

Nå er han død, men jeg spiller ham jevnlig på vinyl og CD. Flott nekrolog i Fidelity.

 

[Tremor]

Smashing Pumpkins – Siamese Dream

Jeg har alltid oppfattet Billy Corgan som en pinglete sutterkuk full av selvmedlidenhet og har av den grunn knapt gitt SP noen spilletid I det hele tatt og jeg må innrømme at jeg leste første avsnitt i Fingers anmeldelse før jeg startet denne. Siden det minnet fælt om mine egne betraktninger måtte jeg bare stoppe I frykt for å bli farget og ledet inn på et annet og mer tilgivende spor.


Plata åpner på meeget elegant vis og en soft trommeintro ruller gradvis igang et klassisk men treffende riff. God start dette, tøff låt. Hva så med handlingen? Billy er en spak og veldig utypisk rockevokalist, Lyrisk er det en klagende tur jeg har foran meg, det er ikke historier han prøver å formidle, mer stemninger og følelser og det blir vanskelig og ikke dra paralleller til emo-kidsene med sine overfølsomme lange og kunstig sorte pannelugger. Det er selvsagt nærmest to forskjellige tidsaldre, men er det ikke akkurat dette de er ute etter? 'Today' er imidlertid et lyrisk lyspunkt hvor meningen kommer fra begge ender av spaghettien, så og si.


På mange vis tror jeg kanskje det er her kjernen til problemet mitt ligger; mine egne (veldig) spede forsøk på låtskriving har kun bragt meg bevis på at jeg ikke mestrer faget siden jeg ofte opplever at det er klangen av setningene og ikke innholdet mitt som er hovedinngrediens og at den ene idèen etter den andre ser både banal og mildt lattervekkende ut på sin tur mot søpla. Jeg innser allikevel at det er urettferdig å holde dette imot Billy Corgan, det er bare det at når noe er blåst så stort opp og har blitt så stort og poulært og godt omtalt av kamerater med ellers (halv)god smak gir det også tilsvarende forventninger til innhold.


Så dette er på ingen måte en dårlig plate, men det blir noe I overkant å betrakte den som en subklassiker forundertegnede ihvertfall. Jeg kommer nok helt sikkert til å sette den på en gang I fremtiden også men 6-7 runder + himla mye skipping frem og tilbake med denne har vel bare bekreftet at jeg ikke er Billys største fanboy selv om det kjennes veldig urettferdig ut å sitte her og kritisere han. Føler heller ikke at jeg har fått gitt den så mye oppmerksomhet som den fortjener...



10/10


(3 av disse er renter og straffegebyr for sen innlevering)


Beklager tregheten min, det dukket dessverre opp noen uforutsette omstendigheter som gjorde meg ute av stand til å høre musikk på veien,


PS! Hva skjedde med Billy? Rock Back Billy?

 

[Bent]

Kjempebra anmeldelse Tremor.
Selv har jeg et ganske likegyldig forhold til SP og en lytt på denne platen ifm stafetten forandret ikke nevneverdig på det.

 

[Eviledorf]

Smashing Pumpkins – Siamese Dream

PS! Hva skjedde med Billy? Rock Back Billy?

Mener du hva som skjedde med Billy Corgan eller der dette en referanse til noe annet?

Billy er vel den samme sure gretne. Han har barbert bort alt håret, sparket hele bandet og gir fotsatt ut Smashing Pumpkins plater. De siste er ikke så mye å rope hurra for. Ikke dårlig, men jeg synes ikke det har kommet noe interessant derifra siden Machina I og II.

 

[Tremor]

Smashing Pumpkins – Siamese Dream

PS! Hva skjedde med Billy? Rock Back Billy?

Mener du hva som skjedde med Billy Corgan eller der dette en referanse til noe annet?

Billy er vel den samme sure gretne. Han har barbert bort alt håret, sparket hele bandet og gir fotsatt ut Smashing Pumpkins plater. De siste er ikke så mye å rope hurra for. Ikke dårlig, men jeg synes ikke det har kommet noe interessant derifra siden Machina I og II.

Tja, det er vel både en referanse og et spørsmål. Er Billy Corgan 'Rock Back Billy'? Mye mer givende å få svar her inne enn på google. For en gangs skyld viste det seg at jeg fikk til å lage en anmeldelse uten å involvere søkemaskinen, men det skal sies at jeg fikk ising i jekslene når jeg så referanser til en Corrigan tidligere. Trodde jeg husket navnet feil... Sitter og hører Jackie Leven nå og han er jo liksom mer min mann.

Hadde vel ikke forhåpninger til at han har gitt ut klassikere etter denne, men fint å få svar.

Edit: Billy er vel mer som anti-Rock Back Billy å betrakte.

 

[Dazed]

Se der, ja. Flotte anmeldelser av Smashing!

Karakteren fra Tremor henger ikke helt sammen med teksten, så jeg anser det som en sjuer, jeg. Vi trenger vel ikke gi en villkårlig plate bedre skussmål en man føler den fortjener bare fordi man er sent ute med en anmeldelse man skriver som ren ekstrainnsats? Takk, Tremor. Fint jobbet.

En fin liten bonus-anmeldelse fra espege også. Takk. Flotte greier!

Men: Jeg skjønner ikke helt at Smashing Pumpkins som spilte alternativ rock i Chicago skulle være noen motsetning til den alternative rocken fra Seattle. (Jeg nekter fra og med nå å bruke ordet "grunge"!) For meg drar de musikken i akkurat samme retning.

Og hvis det skjedde noe med "grunge-en" (Faen! Sprakk med én gang!) i 1991, så var det at den startet, ikke sluttet. (Gitt at "grunge" er en merkelapp skapt av plateselskaper og presse for å kapitalisere på trendsetterne i Seattle før dette.)

 

[Tremor]

Fantomet er hard mot de harde. Og kanskje myk mot de myke?

Takk allikevel. Må si at jeg kobler ikke denne plata mot gronsen i det hele tatt. Det tror jeg heller ikke de gjorde de kameratene jeg hadde som hørte på dette på nittitallet. Faktisk kan jeg ikke huske at noen av de spilte særlig mye grons, de var mer av sorten som spilte relativt lite rock i det hele og store. Men så har sannsynligvis jeg både forkvaklet hukommelse og annen smak.

 

[Dazed]

Nei, det var ikke deg. Det var vel espege som mente den "stoppet" grunsjen, mens jeg altså synes at SP som var fra Chicago og spilte alternativ rock hadde mer til felles med bandene som spilte alternativ rock i Seattle enn de hadde motsetninger til dem.

...Eller kanskje jeg misforsto og at han mente SP også var et "grunge"-band i det grunge-en gikk mot slutten? Hvem vet. ...Vel, espege!

Det kan jo være det samme også. Jeg liker ikke betegnelsen "grunge" i det hele tatt.

 

[Tremor]

Ja, nei det var bare ment som et tillegg til diskusjonen. For min del kulminerte det jeg har inntrykk av ble puttet i sekkebetegnelsen grunge med Soundgardens 'Down On The Upside', en plate jeg holder like mye av som 'Nevermind'. Skjønner enda ikke at ikke alle digger denne plata hemningsløst, den har jo alt! Vi har alle vårt eget og det er kun en sjelløs mann som er objektiv.

 

[Dazed]

Sant. Down On The Upside synes jeg strengt tatt er langt bak de andre Soundgarden-platene i kvalitet, men det er jo meg.

 

[Kaare G. Opsahl]

grunge er et døvt begrep

 

[Tremor]

Sant. Down On The Upside synes jeg strengt tatt er langt bak de andre Soundgarden-platene i kvalitet, men det er jo meg.

Just add it up to the hot rod death toll

Edit: Eller et annet sitat fra nevnte plate som kanskje illustrerer det enda bedre:

Follow me into the desert
As thirsty as you are
Crack a smile and cut your mouth
And drown in alcohol
Cause down below the truth is lying
Beneath the riverbed
So quench yourself and drink the water
That flows below her head

Oh, no there she goes
Out in the sunshine the sun is mine

 

[Kaare G. Opsahl]

Vel blåst! Som Denne rundens Adolf er jeg svært godt fornøyd med dettakerene i denne stafetten. Hurra!Hurra!hurra! Bra skiver masse kommentarer. Ingen sutring. Superplutoniumsbra
Hvem vil bli neste Adolf? Jeg kan ikke. Lyngen! vil du ta skuta tilbake?

 

[Dazed]

Vil ikke han, så kan jeg, men han har hatt lyst i flere runder nå, så: Lyngen?

 

[Bent]

Denne runden var skikkelig morsom ja, flotte anmeldelser og bra trøkk hele veien.
Bare og kjøre igang med ny runde en eller annen og håpe innteressen holder seg.

 

[Tremor]

Mens vi venter er det langt fra utenkelig at denne herremannen ser helt til Lyngen:

 

[BurntIsland]

Siamese Twins har jeg et ambivalent forhold til, jeg vet ikke hva jeg skal mene om den har ingen egen karakter å gi. Jackie Leven har jeg likt helt siden Doll By Doll, men når det blir for mye Robert Bly i utgivelsene, så faller jeg av. Denne plata er ikke så god syns jeg..

Fire gode anmeldelser avsluttet stafetten, som hadde mange bra plater, og noen utfordringer, godt engasjement fra både deltakere og sidelinje gjør at jeg opplever dette som en av de bedre rundene (selv om den ble litt lang for min del, og jeg falt litt av på slutten..)

 

[espege]

Nei, det var ikke deg. Det var vel espege som mente den "stoppet" grunsjen, mens jeg altså synes at SP som var fra Chicago og spilte alternativ rock hadde mer til felles med bandene som spilte alternativ rock i Seattle enn de hadde motsetninger til dem.

...Eller kanskje jeg misforsto og at han mente SP også var et "grunge"-band i det grunge-en gikk mot slutten? Hvem vet. ...Vel, espege!

Det kan jo være det samme også. Jeg liker ikke betegnelsen "grunge" i det hele tatt.

Å sette klare og utvetydige grenser for akkurat hvor/når noe – i dette tilfellet "GRUNGE!" – "begynner" og "ender", blir fort en selvhøytidelig selektivitetsøvelse…

Start/Stopp løsningen (min) var – ganske riktig – både effektpreget og lettvint, men ikke nødvendigvis helt uten relevans… og at SP – under omstendighetene – fikk tillit er kanskje litt tilfeldig, men ikke nødvendigvis helt feil. Jeg var mao. min uansvarlighet bevisst.

Mye avhenger av hvordan man velger å definere. Jeg knytter "GRUNGE!" ganske tett opp til det som foregikk rundt Sub-Pop på slutten av åtti og helt i begynnelsen av nitti. Pinpointe ett band? Mudhoney. Kjernen (både konseptuelt og estetisk) ligger der – for meg. Ser selvfølgelig at selve begrepet levde et langt og innholdsløst liv også etter dette – uten at jeg trenger å la meg affisere av det.

Altså; Smashing Pumkins opererte naturligvis ikke i et vakum, men som "Tremor" så riktig påpeker er eksempelvis emovibbene relativt dominerende her. Hvor mange % "GRUNGE!" blandingsforholdet eventuelt måtte ha skal være usagt, men rent intuitivt oppfatter (både hører og ser) jeg, totalt sett, en "annerledeshet" ved dette bandet som skiller dem fra flanellskjortehorden.

mvh e

 

[Eviledorf]

Når det gjelder Smashing Pumpkins synes jeg Mellon Collin and The Infinite Sadness er like bra som Siamese Twins. Og Gish følger hakk i hel. De taper seg litt på Adore, men den inneholder også noen veldig gode sanger. Det samme gjøre Machina I og II. Etter det er det ikke så mye å rope hurra for. Da går det stort sett på autopilot med noen bukbare sanger innimellom mye middelmådig.

 

[Dazed]

Jeg liker egentlig Gish aller best, og Siamese Dream på en god andreplass. Piesces Iscariot er også flott. Mellon Collie likte jeg ikke like godt da den kom, men den har vokst på meg. Det som har kommet siden, har jeg bevisst ignorert.