da
Albumstafetten 26
- Trådstarter Dazed
- Startdato
Diskusjonstråd Se tråd i gallerivisning
-
... så
Hakket bedre enn Green Day.Veitnå svarten....
Blir litt liksom pønk,litt liksom sinna og lei.Vokalisten virker trøtt og lei. Gir meg ganske null og niks å høre på totalt sett
Siden jeg er i litt dårlig humør selv så blir det 2 av 10 i dag på denne
Gode anmeldelser av det jeg syns det er en god plate.
Begynner jo så sterkt med Cold Feelings og holder heldigvis ikke helt koken. Så det blir i stedet variasjon, mange catchy låter, og nesten country på et spor eller to er jo stor stas. Flere gode låter, liker godt feks. Making Believe, 99 To Life og This Time Darlin'.
Fuzzforvrenginga antydes gjerne i starten av sanger og så tones ned. Effektivt. Ingen overdrivelser, tett komp, foten går, og god sang er det også, hva er det å ikke like her?
social distortion ja.
kjøpte denne platen selv en gang, men kun for å gi bort til en kompis som var/er blodfan. vært på konsert med dem også når jeg tenker meg om – barcelona, for rundt 20 år siden; dro litt på smilebåndet da en av bandets roadier kom løpende ut helt på tampen, med ny/tørr "wifebeater" – på kleshenger – til vokalist/gitarist mike ness. men for det meste kjedet jeg meg.
her – somewhere between heaven and hell – tikker rytmesporet mekanisk ivei, og er omtrent like spennende som man kan forvente fra en tidlig nittitalsproduksjon. marshalløs og nasal whiskeyrøst kompletterer. og ja; skriver whiskey med e, for disse pøbbråkkerne jager sitt lyse amerikanske flaskeøl ned med en umiskjennelig skvett irsk. dunst av dublin? definitivt (…sikter selvfølgelig til en musikktradisjon der ullkledde og overdrevent skjeggete menn i felles alkoholpåvirket tilstand prøver å lete seg fram til noe som kan minne om en fengende melodi. har vel knapt skjedd noensinne, og registrerer at glattbarberte kaliforniere med t-skjorte og tattiser heller ikke har hatt hellet med seg).
ser det står skrevet, og kanskje er jeg streng, men hører hverken pønk, blues eller billy her… og køntri? ikke engang i making believe.
kommer faktisk ikke nærmere en beskrivelse enn dette: råkkenråll. enkelt og greit – ikke noe thinking man’s noe-som-helst. rett frem… for den nedstrippede håttrådden til ness har sin flammelakkerte komfortsone fra ett lyskryss til et annet, i veksel mellom full pedal, og kruzing… 1 av 2.
plutselig innfall: tar meg i å undres om ikke bryan adams står og venter ved neste rødlys – med motoren igang? kan være slem og spå dødt løp – ville uansett ikke satt penger på noen av dem.
mvh eSocial Distortion var ganske ukjent for meg. Har hørt om de og så vidt spilt noe før, men dette er første gang jeg sette dette på for å høre en hel plate. Den starter jo bra, men jeg liker ikke så godt country låtene deres. Men det hadde kanskje blitt for ensformig om de skulle rocket hele tiden. Flere av låtene starter ganske friskt, men så punkter de og kjører siste delen med flatt dekk. Jeg tror jaggu jeg fant punk'en der
Denne plata var triste greier. Generisk i ordets verste forstand.
edit: jeg ser at Mike Ness/ Social Distortion har holdt på lenge; er noen av de andre skivene lagd uten autopilot?Sist redigert:
Heh!
Syns Burnt treffer spikern på hodet med "generisk i ordets verste forstand".
Tror eg legger meg omtrent der eg også. Er det hele litt sidrumpa også? Rock&roll, spellt nokså sjelløst og uten særlig innlevelse? Helt greit lissom, men får ikkje det til å rassle i undikken for å si det sånn. Dusvinvare for min del, savner nerva.
Og "kupunken" i Making believe? Njah, vetta søren eg - tar heller en runde med Nine pound hammer og Hayseed timebomb om eg vil høre kupunk,
Livin' on crank, pork rinds, and cold beer.
It's Saturday night, time to go hunt some queers.
With his momma's .38, he can blow away all his fears.Fine anmelder! Jeg ble oppmerksom på bandet efter å ha hørt på soloutgivelsene til Mike Ness, spesielt "Cheating at Solitaire", som jeg synes er fete saker. Da anskaffet jeg tre vinylskiver av Social Distortion, den ovennevnte, den selvtitulerte fra 1990 og den dobbelte "Hard Times & Nursery Rhymes".
Jeg er jo (nesten) altetende når det gjelder musikk, men søker for det meste mot et rocka uttrykk med en melodi i bånn og helst litt utenom allfarvei. Det finner jeg hos disse karene. Det svinger bra og øltørsten lokkes frem. Det jeg har å utsette på utgivelsene, er at det kan bli noe likt fra låt til låt, mer variasjon hadde ikke vært å forakte.
At dette minner om Green Day (som jeg såvidt har hørt på) er jeg vel ikke helt enig i. I godt humør av disse karene, blir jeg også! Derfor henter jeg meg en øl nå, klokken er jo blitt 1720.KKaare G. Opsahl
Gjest
Det er ikke pønk i min bok. det er helt sikkert. for seriøstog humørløst. flinke musikanter med kjedelige låter og alvorlige tekster. Band som lar seriøsitet gå ut over følelser (sinne, fortvilelse, humør osv) er FERDIGE i mitt gufne hode. 3er får verra bra. Hva som er pønk eller ikke pønk. bestemmer jeg sjølv
Jeg skal være forsiktig med å mene for mye om plata, for jeg sitter med den på øra for første gang nå.
Jeg har ikke hørt på disse gutta før, men jeg føler de er snille gutter som har mer med ro i sjela enn hva navnet tilsier.
Mulig jeg ville funnet ut noe annet om jeg hadde hatt tid å lytte til tekstene? Det vurderes formålstjenlig for punken å være kjapp, sinna, uryddig, og sint. Dette er mer beint frem, og litt for seigt til at jeg sitter igjen med wow følelsen. :/
En seig firer herfra.
Tiltredes. Og karakteren blir nok deretter.
Skandaløst!!! Makan til lunkne anmeldelser til et skikkelig rockeband som Social Distortion. Her skrives det at de ligner på Green Day? Hva faen er det for tull? Hvem ligner i tilfelle på hvem??? Det neste er vel at noen trekker frem plagiat kortet. Dette finner jeg meg ikke i!!! Dette vil jeg ikke være med på, og trekker meg derfor helt ut av denne nedrige forsamlingen av synsere!!! Faen, glemte jo at jeg aldri hadde vært med på Albumstafetten
Du får bli med neste runde da, så kan du være minst like skandaløs synser selvSkandaløst!!! Makan til lunkne anmeldelser til et skikkelig rockeband som Social Distortion. Her skrives det at de ligner på Green Day? Hva faen er det for tull? Hvem ligner i tilfelle på hvem??? Det neste er vel at noen trekker frem plagiat kortet. Dette finner jeg meg ikke i!!! Dette vil jeg ikke være med på, og trekker meg derfor helt ut av denne nedrige forsamlingen av synsere!!! Faen, glemte jo at jeg aldri hadde vært med på Albumstafetten
He, he. Rooolig. Det er bare å bli med. "Er du med på leken, så får du smake (eller tåle) steken" het det i min barndom. Når man fikk seg en på trynet eller slo seg. Det er bare det at her er det ikke snakk om å få seg en på trynet. Man får andres meninger slengt i trynet og det er noe annet enn bank.Skandaløst!!! Makan til lunkne anmeldelser til et skikkelig rockeband som Social Distortion. Her skrives det at de ligner på Green Day? Hva faen er det for tull? Hvem ligner i tilfelle på hvem??? Det neste er vel at noen trekker frem plagiat kortet. Dette finner jeg meg ikke i!!! Dette vil jeg ikke være med på, og trekker meg derfor helt ut av denne nedrige forsamlingen av synsere!!! Faen, glemte jo at jeg aldri hadde vært med på Albumstafetten
Jeg legger ikke ut plater for å få en bekreftelse på at jeg har en god smak, hva nå det skulle være. Jeg legger ut album for å få vite hva andre synes. Om noen synes det jeg liker er bare dritt, så er det helt i orden. Skulle bare mangle.
Men, når noen sammenligner Social Distortion med Bon Jovi, Bryan Adams og Green Day (alle som jeg ufrivillig har hørt på radio), ja, da lever vi på forskjellige kloder. Og, det er min mening.
Men, albumstafetten er artig!
Review of dirty south by drive by truckers
I like country rock a lot but i havent heard this record before, was a nice surprise!
This is honest music that tells stories of people and places , some of then lost in time, no longer exist, an idea of america , of the south, many of us share and estimate.
This record explores a vision of freewillin blues and street wise charaters. The poetry in it is similar to stuff i ve heard by chuck profhet, the band and townes van zandt.
The album is a strong collection of songs, i enjoyed the guitar work in most of them, perhaps a bit similar to govt mule or allman brothers band.
The music is well writen and the band is tight but Its not a easy listening record, it requires some time, grows on you after a couple of plays like a good record should.
Favourite tunes:
nr 7 , remenbering two of the greatest, well done!!
nr 1, a real catchy riff, you know what you are up too when you hear this opening tune, the vibe is the same the whole record.
nr 9, i think the best tune in the record, very well written, tells stories of the south… its so good it could have been a townes van zandt song!! J
Nr10, like the name of song this reminds me of the band mountain with their great guitar riffs! Govt mule too.
Nr 11, a ballad to end… here i heard the band with richard manuel singing maybe… a late night tune thats better enjoyed with a good single malt from Islay perhaps?!
8/10Drive-By Truckers – The Dirty South
Drive-By Truckers er et Soutern rock band som tar opp arven etter Lynyrd Skynyrd og The Allman Brothers Band. Og som alle plater fra denne type band er det et slags konsept album om sørstatene. De har holdt på siden 1996 og holder fortsatt koken, siste plate kom faktisk så sent som i forrige uke. Denne platen her ble utgitt i 2004.
Platen åpner knalltøft med "Where The Devil Don't Stay", kanskje albumets beste spor. En drivende god rockelåt med gnistrende gitarer. Detter roer de det kraftig ned i "Tornadoes". Fortsatt er det tøff lyd, men hva er det med den anstrengte og tilgjorte vokalen? Dette ødelegger litt en ellers bra låt. Så er det standard country rock som står på programmet i "The Day John Henry Died". Og som all standard country rock følger det en gitt formel, og er det ikke spesielt givende.
Slik fortsetter platen i over 70 minutter. Rockesporene er som oftest best, men noen av de rolige sporene er også ganske bra. Country låtene er gjennomgående platens svakeste spor og "Carl Perkins' Cadillac" får premien som platens absolutte lavmål.
"Danko/Manuel" må nevnes som et av høydepunktene på platen og minner ikke rent lite på Calexico. Akustiske "Cottonseed" er også feiende flott og får en honorable mention.
Mike Cooley, Patterson Hood og Jason Isbell er alle oppført som låtskrivere og de veksler på å synge. Det er ikke lett å høre hvem som synger hva. Bruker alle tilgjort "nå sitter jeg på do og trykker" stemme, eller er det bare en av de som er synderen? Det er vanskelig for meg å si. Noen ganger fungerer det, mens andre ganger høres det bare latterlig ut.
Platen inneholder noen virkelig gode låter og de fleste andre sangene er også mer en godkjent. Mye takket være fantastisk gitar spilling og et flott lydbilde. Men flere svake spor trekker ned og platen er alt for lang og kunne med fordel vært kuttet med 20 minutter. Man om de hadde gjort det ville antagelig feil sanger blitt tatt bort. Og nå i den digitale tidsalderen er det kanskje like greit å pøse på med mange spor så kan hver enkelt velge hvilke de vil hør.
Southern rock blir aldri feil, men det blir aldri helt rett heller. Jeg går i alle fall litt lei etter en stund. Sikker fordi jeg ikke har sørstatsflagg over sengen og et flak av en Cadillac som jeg cruiser rund i. Men så setter jeg det på igjen etter noen dager så er det tøft igjen. Kanskje jeg skal få meg et bitte lite sørstats flagg til nattbordet, og Teslaen er jo en amerikansk bil. Slik går nå dagene…
1 2 3 4 5 6 7 8 9 10
Takker for flotte meldinger!
Er litt busy days just nu, men skal prøve å komme med noen bevingede ord om grunn for nominasjon, samt sjølve plata, i kveldinga en gang.
- Ble medlem
- 02.01.2005
- Innlegg
- 4.960
- Antall liker
- 517
Er enig at Drive By Truckers-platene er ganske langdryge.Jeg har 3 cd'er og 1 lp med bandet.(Venter inn deres nye på vinyl i dag).Men her er mye jeg liker,spesielt de litt nedpå countrylåtene.Akkurat denne,'the dirty south',mangler jeg i samlinga,men den har fått seg tre runder i Sonosboksen.En vokseplate,men som nevnt,de kunne gjerne begrenset seg med en 10-20 minutter på sine album.
mvh.s,
jøss, er Social Distortion så dårlig da?
Er det punk? nja. Er det rock? tja. Er det country? tjo.
Anført av sjefsposør Mike Ness, har de en broget hsitorie. Med røtter i California og ditto vestkystcoolness står de langt fra europeisk spikerhårpunk. Mistenker mange forbinder grønt hår rett opp = punk. Tror nesten Social Distortion utvikling kan deles opp i tre. De første årene som ungdommelig opprørsk med samtidige som Adolescents og Bad Religion. Anbefaler å se filmen "Another State Of Mind" fra 1982. En ung tøff i trynet Mike Ness og Social Distortion på turne i en utrangert gul skolebuss og Youth Brigade med utspring i surf/skatermiljøet. Holdningen er ihvertfall føkk voksne og langt mer skramlete enn hva de etter ble. De 3 første singlene/EPene Mainliner, 1945 og Another State of Mind sammen med debutalbumet Mommys´s Little Monster er ihverfall pønk så det holder, the american way, gjerne med det melodiøse som fundament.
Så kommer det en rekke på fire skiver som på en måte står for det store kommersielle gjennombruddet. Prison Bound og Social Distortion fortsatt litt rufsete i produksjonen, så det langt mer glatte Somewhere Between Heaven and Hell som befester posisjonen blant den utbredte tattoo/greaser-kulturen i Sør-California. Det hele topper seg med (min favoritt) White Light, White Heat, White Trash i 1996. En naturlig fortsettelse av Somewhere og ditto produksjon, men med langt bedre låter og sammensetning gjennom hele albumet. Så de forøvrig i London i høsten 1996 på deres White Heat-turne.
Det mange av dere sikkert ikke er klar over er betydningen Social D. hadde i starten på scandirocken som kom for fullt rundt 1996. Plutselig ble det tøft å like ekte gitar igjen etter noen år med elektronisk kjemisk dopvakuum gjennom 90-tallet. I Oslo boblet det under overflaten flere band som holdt på med sitt, men det var Hellacopters som gjennom sin konsert (support for Dictators) på Last Train i oktober 1996 som stakk det forløsende hullet på ballongen. Gjett hvem Dregen, hella-gitarist og BackyardBabies, hadde som en av sine store forbilder på den tida. Plutselig ble rock en veldig utstudert greie, med hår, tattiser og påkledning. Gud vet hvor mange kommentarer og henvendelser jeg fikk for å gå med Social Distortion-skjorte på Øyafestivalen i 1997..........
Siste del av Social Distortion er preget av gitarist Dennis Danells tragiske død i en alder av 38 (slag/hjerteinnfarkt?) White Heat banet vei i ´96, med påfølgende utsolgte turneer på turneer, og Mike Ness´ soloplater med langt mer countrypreget innhold. Dødsfallet gjorde at de fikk et stort tilbakeslag, og neste album så dagens lys først i 2004. Derfra og frem til nå er det de gjør veldig Mike Ness med band i mine ører. Sier ikke at det er dårlig, så de live i London for et par år siden og det var nesten like morsomt og tøft som i 1996. Fortsatt spilles i heimen, White Heat titt og ofte sammen med det tidlige 80-talls materialet. Med riktige kompiser på besøk drikkes øl og armene reises med rocketegn nå som dengang på nittitallet. Solid rock som mange band gjør dårligere, og noen bedre.
I min bok er Social D. på sitt beste en solid 8´er, "Somewhere Between...." en 5´er, og kompisen til espege går fortsatt rundt med sin Social Distortion-jakke----------Sist redigert:
- Ble medlem
- 02.01.2005
- Innlegg
- 4.960
- Antall liker
- 517
Takk for utvidet info om Social Distortion Eros !
Vel,nå har jeg nettopp vært på posten og henta Truckers' nye 'english oceans' på vinyl.Tviler på at de vil skuffe denne gangen heller.Fikk forøvrig også Blackberry Smoke og et signert eksemplar av Kari Rueslåtten's nye lp i dag.
mvh.s,
Drive-By Truckers - the Dirty South er om ikke deres beste så i hvertfall deres best selgende. De er ikke blant mine favoritter. Jeg anmeldte Gogoboots fra 2011 i stafetten tidligere, og liker den ikke. Jeg liker ikke denne heller, selv om jeg kan se kvaliteter her. Det jeg liker minst er at de "nesten" får det til. Hos enkelte band er det sjarmerende; her er det irriterende. Tekstene vil fortelle deg historier, tildels gode historier, men jeg syns de blir dårlig fortalt rent litterært, og de formidles flatt.
Trommer og bass står for et monotont komp, og igjen; hvor Crazy Horse sjarmerer, irriterer denne monotonien meg hos DBT. De høres ut som en metronom som går nesten riktig. Det er denne rød-grøt-med-fløte-på monotonien som er mitt største ankepunkt mot DBT, og uten at jeg har satt meg veldig inn i det, har jeg en mistanke om at Patterson Hood er mitt andre ankepunkt.
Når det er sagt tror jeg de sikkert kunne være en god live-act, og jeg kan høre storhet av samme slag som fx Åge Alekandersen- Levva livet har. (musikk jeg ikke liker med hjertet, men som jeg har stor respekt for)
edit: men de glimter til innimellom; en låt som Carl Perkins' Cadillac kan jeg like..Sist redigert:
Det er mye som er/var galt med DbT. De framstår temmelig monotone, halvharde, og jeg er enig i at hvesevokalen på noen av sporene på Dirty South er litt småplagsom (er det Hood?). Syns det kunne svingt mer av musikken deres, og det verste for meg er nok dette med albumlengde. Men jeg liker dem lell, skjønner bare ikke helt hvorfor. Det må være noe med at de har så mye sjel og mange gode låter.
Jeg så faktisk Hellacopters varme opp for Kiss i Oslo Spektrum på deres Reunion Alive/Worldwide-tour i juni, 1997. Fremdeles den heftigste konserten (sirkus-showet) jeg har vært på. Var ikke helt klar for/forberedt på Hellacopters da, men dæven steike som jeg digget dem fra det øyeblikk jeg først hørte Paying The Dues noen få måneder etterpå!
http://www.songkick.com/concerts/815447-kiss-at-oslo-spektrum
Dette er noen dager før, på Hultsfred:
Litt irriterende nå, at jeg ikke hadde mer vett til å sette pris på dem den gangen.Sist redigert:
ang. the dirty south
heldigvis unødvendig å legge til så mye. caps&converse-western er ikke min bægg, så for egen del fortsetter spenningsnivået omtrent der soc. dist. slapp… til forskjell hører jeg imidlertid køntrien her!
sant nok; produksjonen er noen hakk mer forseggjort, og drive-by roter nok litt dypere i musikalsk materie "of choice" enn ness + co., men det som virvles opp gir meg ikke nødvendigvis så mye mer.
begrenset og overfladisk omgang innrømmes. gjorde et pliktstopp ved the day john henry died…thee john henry? den kullsvarte rallarkjempen? min barndoms proletarhelt? jupp, javisst var det ham – nok sagt.
keep on trøkkin’ bitches…
e.
da skjetna sør (strilsk for the dirty south)
Mjo mjo mjo.
"Oppdaga" truckerne på tidlig 2000 tall, då eg jobba i ei (dengang) brukbar platesjappe
Bestilte inn Southern Rock Opera på en hunch, og når Patterson Hood hadde gjort seg ferdig med Graduation day, og Ronnie & Neil blåste ut av høyttalerne på sjappa var eg bare solgt. Fan for life tenkte eg.
Gangstability og Pizza deliverance ble hanket umiddelbart, og et nytt favorittband i ferd med å ta plass.
Så, i 2003 kom Decoration day, første trucker-skiva eg virkelig gikk og ventet på. Og det satt rimelig bra! Digget estetikken i streken til Wes Freed, digget storyene, og digget Mike Cooley, det var alltid Mike Cooley. Grit'n, twangen og gitaren; alt stemte med den fyren. Nykomlingen Jason Isbell gjorde også sine saker temmelig solid følte eg, tittelkuttet og Outfit var storveis, men det var Cooley med sin stones-pastisj Marry me, samt When the pin hits the shell, som traff meg mest. Han var svær på forgjengeren også, og Zip City er bankers på de fleste playlister når det er fest på låvo.
Og så i 2004 kom altså The dirty south. Husker eg dirret av spenning første gang den skulle i spilleren, og da Cooley åpnet ballet med Where the devil don't stay, visste eg at dette kom til å bli en vinner. Makeløst tøft! Det enkle, men beintøffe kompet, de "riktige" akkordene i den "riktige" rekkefølgen, slidegitarene, koringa, og ikkje minst teksten til Cooley. Ja, det var historier med røttene i sør, men samtidig noe med universell gyldighet:
Og for å være ærlig; dette ER Cooleys show fra begynnelsen av. Hans fire låter på tds parkerer alt Patterson Hood leverer, men Danko/Manuel og closeren Goddamn lonely love fra Isbell, er søren ikkje svake greier det heller (er noen småsmarte tekststrofer her og der, husk han var bare guttekvalpen dengang). Historien om John Henry fortelles også på fint vis av Isbell, og Hood korer svært habilt akkurat her...
Som bringer meg over til det som har blitt et problem for meg gjennom tidens løp; stemmen til Patterson Hood. Dengang digget eg jo alt truckerne gjorde vilt og hemningsløst. Årene som har gått siden tds har gjort sitt til at i dag har truckerne en noe falmet stjerne i mi bok. Albumene som kom etter tds har, med unntak av Brighter than creation's dark, vært mer eller mindre skuffende, tross at Cooley leverer to killer-låter på A blessing and a curse. English Oceans er på vei over the ocean as we speak, så den har eg ikkje hørt ennå, men det faktum at Cooley skal ha signert 6 av 13 låter gir meg håp, skrivesperren kan virke å være over Og grunnen til nedturen? Eg syns ikkje låtene til Hood holder mål lengre, det blir lengre og lengre mellom høydepunktene, og synginga hans når meg ikkje lengre slik den gjorde "i gamle dager". Eg tror ikkje like mye på ham no så da han sang Hell no I ain't happy på Decoration day.
Men tilbake til tds. Mange plages nok med lengden på skiva, det gjør ikkje eg - man vet ka man går til, det er ikkje lettvint underholdning man rekvirerer om man setter seg ned en drøy times tid og henfaller i universet de maler. Eg for min del kjøper konseptet langt på vei, eg finner ikkje mange som forteller hsitorier tøffere enn disse gutta, og da især Cooley. Cottonseed ble trukkket fram, og i mine ører er det rett og slett råbarskt:
Ser Eviledorf ikkje har sansen for Carl Perkin's cadillac, eg syns det er ei golåt. Eg liker jo historien om kordan Carl Perkins "snappet" cadillacen foran øynene på Elvis, og Cooley gjenforteller det jo svært så vividly (i mangel på et bra norskt ord) Musikkhistorie og ei flott låt i én smekk, what's not to like?
Helheten er vel det som gjør plata til det den er; eg syns den er helstøpt, ingen direkte svake låter, sjøl om eg har en tendens til å skippe et og annet Patterson Hood spor når den spilles fra spottern på jobb. Men svært ofte spilles den i sin helhet fra a-å (eller d, når det er vinylen som snurrer)
For å prøve å oppsummere: The dirty south står for meg som truckerne's desidert beste og mest helstøpte album. Eg er overbevist om at de aldri vil levere et like bra album igjen (dessverre), og statusen de har hatt hos meg har dalt noe de senere år. Denne, og skivene før den, spilles imidlertid fortsatt titt og ofte.
9/10 for min del, og 8/9 på CEVBOF (Og siden den nå er 10 år gammal, har den ikkje maktet å bli oppjustert til den sinnsykt prestisjetunge 9'ern)
Ja sånn var det ja...
Takk for forklaringa Townes, har ikke helt skjønt hvorfor de var bra.
Forøvrig liker jeg den nye...KKaare G. Opsahl
Gjest
The dirty south hadde jeg glatt gitt 9.87. trekker 0.13 på ren faenskap. den har alt: stemning, melodier, lekenhet, tekster og tøff som faen! ja takk ganske ofte
Rett og slett flott lesning!da skjetna sør (strilsk for the dirty south)
For meg er det nok litt annerledes. Køntri er ok, (Crazy Horse er sjefer, men har tilogmed en LP med Dwight Yoettellerannet, om gitarer og biler - den er finfin) hvorfor har jeg da problemer med dette?
Vel - jeg gir den nå runde tre; håper å komme lengre denne gangen........... Kompet, kompet.....hvorfor må det være så ..æhh..bakpå(?) - ok: si det som det er - sidrompa! Metronomen ble nevnt over; ja - der er nok et godt bilde. Oppleves slik: Bump. Bump. Bump. Bump / Bump. Bump. Bump. Bump / osv.
Får bare impulser om å slå av. Melodi, gitarer og tekst er sjangertro. Veldig sjangertro. Melodiene er innimellom riktig gode.
Men; Bump. Bump. Bump. Bump / Bump. Bump. Bump. Bump / osv.
Da nytter det ikke.
Selvsagt bedre enn Social Distortion (sic!), og like selvsagt absolutt hørbart, men noe man kommer til å spille en gang til...ehh....neitakk.
Får Kudos for brilljant bandnavn! Kontemporært og tradisjonellt på en gang.
For allt jeg vet er musikken også både kontemporær og tradisjonell....
...den er imidlertid i en tradisjon jeg ikke har noe forhold til, og da nytter det lite å være moderne innen den sjangeren......
Har ikke så mye å utsette på dette, men lite som frister til gjenhør - så det blir en avmålt 5,5/10 herfra.Sist redigert:
Television - Marquee moon
Elektra - 1977
Ka fan skal man si om denne da?
(Egentlig tenkte eg å la headingen over være hele anmeldelsen - helt seriøst - føler egentlig den sier mer enn resten)
Soloen...den soloen...den tonen...den nerva. Eg var solgt. Umiddelbart. Fan meg noe av det vakreste fanget på tape. Samtidig noe av det tøffeste. Sånn var det å høre soloen på Venus, andrelåta på Marquee moon, for første gang.
Da hadde man allerede blitt rystet ved innvollene av den beintøffe åpninga i See no evil. Hva fan var detta for noe da? Punk? Njææi, var jo ikkje det, sjøl om årstalet sa 1977. Til det var det rett og slett for, eh.. komplekst? Trommisen her, Billy Ficca, hadde definitvit noen ekstra timer i øvingslokalet enn den gjengse punktrommis, liten tvil om det - han spelte jo fan meg licks på trommene. Var det rock? Det var det så definitivt, men temmelig ulikt det meste en ung landsens stril hadde kjennskap til fra før. Ikkje vits å dvele ved sjangre som post-punk, new wave or whatever - la det bare hete Marquee moon musikk.
Rystet er nok ordet ja. Eller paralysert. Man ante joikkje ka som traff en, dengang Marquee Moon veltet over seg første gang, og det begynner å bli noen år siden. Det eneste man skjønte umiddelbart, var at det var noe jævli bra noe. Noe unikt.
Unikt? Muligens sjelden vare i rocken (det finnes jo relativt mye av den), men her kan det forsvares. Mange grunner til det. For å ta det åpenbare; Tom Verlaine sin unike stemme. Så ulikt alle andre, så ufattelig distinkt, så tøff, så insisterende - men så kjenslevar på en og samme tid.
Ellers, gitarløpet Verlaine og Richard Lloyd legger opp til. Her er det ikkje 1-2-3-4 lets go, tut og kjør med enkle power chords nei, men intrikate partier, overlapper og “dueller”, med minst like klare paralleller til avantgardistisk jazz, som til annen kontemporær rock. Ingenting som ligna dette da. Stooges var jo også tungt inni jazzens mestre og lot seg inspirere, men det ble lissom litt annerlederes, der var det litt mer bånn hyling og nokså grautat, men beintøft okke som. Television var mer subtilt - det rocket, så definitivt, men det var samtidig så hjerteskjærende vakkert.
Og foruten Verlaine og Lloyd; et komp uten sidestykke. Fra nevnte Billy Ficca på slagverket, og Fred Smith (ikkje Sonic) på bass. Sammen skisser de opp den gøyeste leikestua en kan tenke seg for Tom og Richard til å boltre seg i, synkoperte rytmer er vel heller regelen enn unntaket. Det er ytterst få skiver man setter seg ned for å høre på trommene; Marquee moon er en av disse få. Ficca er en stjerne; så jævli raffinert, så kreativt, så ukonvensjonelt innen genren - det virker å være åpenbart at mannen må ha hørt sin skjerv av jazz, og tatt lærdom av det han har hørt. Dette er rock&roll tromming som går utenpå ganske mye. Og Fred Smith’s bass er krystallklar i lydbildet, den er der hele veien, og leker seg rett og slett. Melodisk som bare rakkern, og han og Ficca "snakker" sammen hele veien, ellere egentlig - de danser sammen, og det så utrolig elegant
Tittellåta, et kapittel for seg sjøl, er også skivas lengste kutt der klokker inn på drøye 10 minutter. Gitarene innledningsvis er pur magi, og av typen magisk triks som ikkje lar seg avsløre. Det virker ikkje så himla komplisert egentlig, men du verden så det låter, og du skjønner ikkje helt kordan de får det til. Tom Verlaine sjøl innsåg neppe at skiva ikkje var helt A4.
Er ikkje mange 3:00 singler her, gitt. Er det låter under 4 minutter tru? Uansett, begge sidene starter mer tre “korte” låter, og slutter med ei litt lengre. Hhv tittellåta og Torn Curtain. Om det er en bevisst valgt mal eller ei vites lite om herfra, men at det er en oppskrift på suksess levnes der liten tvil om.
Men framfor alt, det er jo ei gitarplate dette. Guidling light har gitarer som fungerer som balsam for kropp og sjel, de nærmest duller med deg, og la oss kalle en spade en spade; dette er utrolig vakker musikk. Er bare å lene seg tilbake, la seg forføre av hver en tone, hvert et ord og flyte avsted til et bedre sted.
Alt med Marquee moon er jo bortimot perfekt. Coveret, signert Robert Mapplethorpe (som også har Horses med Patti Smith på samvetet), er nærmest ikonisk - de aller fleste med et fnugg av musikkinteresse drar kjensel på det. Alvorlig gjeng ser det ut som, og med litt artsy tusjing over det originale fotoet gav det en effekt som gjør at det er et cover man husker.
Produksjonen er også vanskelig å kritisere. Andy Johns og Tom Verlaine står for den, og det låter gull i undertegnedes ører; alt står krystallkart frem i lydbildet , det låter dynamisk, organisk og alt det der - det er i det hele tatt bare så jævla lekkert gjort.
Som lytter skal man jo prøve å være kritisk, og det skal alltid være noe å sette fingeren på. Skal man ha ankepunkter mot Marquee Moon må det være at b-sida er en nanometer mindre fantastsik enn a-sida, men b-sida på Marquee Moon er bedre enn de aller fleste andre a-sider.
Skulle eg anket noe annet, kunne det kanskje vært tekstene. Ikkje fordi de er dårlige, men fordi en enkel landsens stril ikkje får like mye ut av de fragmentariske setningene til Verlaine, som eg får av resten av lyden som triller ut av rillene. Men hey, det har jo en viss rytme, en viss beat, det har noe poetisk over seg. Duger i massevis.
En interessant ting med Marquee Moon er at den ble usedvanlig godt mottatt da den kom. Panegyriske omtaler i flere aviser både i US Og UK. Uventede høye salgstall i UK, begge singlene og skiva på sine respektive Topp 30 salgsliste, men i hjemlandet USA gikk salget noe mer trått, tross solide anmeldelser. Kanskje fordi de ble kalt hjem av Elektra Records for å være support act for Peter Gabriel, ka vet eg?
Ofte er “klassiker”stempelet noe som vokser fram gjennom årenes løp, når man har målt om ei skive tåler tidas tann. Marquee Moon har passert de 35 men parkerer vel så og si rubbel og bit av flavour of the month i NME, Pitchfork eller ka det måtte være. Og har blitt sett på som et stort album hele veien.
Betydningen Marquee Moon har hatt er vel også nærmest overflødig å kommentere. En gjenganger på en haug med lister/kåringer, og hadde vi hatt Sonic Youth og Pixies foruten Television og Marquee moon? Merget mulig, men hadde de vært så tøffe? Tjah si det.
Så vetta fan eg - noe vits å dvele ved hele? Tenker vi sier en sterk 5’er…
1 2 3 4 5 6 7 8 9 10
CEVBOF klinker til med en jævli sjelden 9/9Sist redigert:
Mfufu er ute og reiser, så her er anmeldelsen hans:
mfufu skrev:Television – Marquee Moon
Først en liten bio (kort sammenfattet fra wikipedia):
De opprinnelige drivkreftene i Television var to kamerater, Tom Verlaine (oppr. Thomas Miller) og Richard Hell (oppr. Richard Myers). De hadde flyttet fra hjemstedene sine til New York for å leve et bohemliv med poesi, dop og rock and roll. De prøvde seg både med diktskriving og startet i 1971 ett band kallt The Neon Boys. I 1973 startet de bandet Television sammen med ett par kamerater og i 1974 hadde Television sin første spillejobb. I april det året ble de det første new wave-bandet til å få spille på den nå legendariske klubben CBGB's. I 1975 fikk Richard Hell sparken og ble erstattet av Fred Smith fra Blondie.
Debutalbumet Marquee Moon kom i februar 1977. Marquee Moon var på flere måter et særegent album, fikk strålende kritikker og har senere fått klassikerstatus. Kommersielt ble det en stor suksess i Storbritannia, men ikke i USA. Følgelig dro de på turné i Storbritannia, og Television vakte mer og mer oppmerksomhet, ikke bare for musikken, men også for Verlaines selvopptatte, arrogante holdning til britiske kritikere, ganske mange andre band og generelt folk flest.
Første gang jeg hørte albumet gav det assosiasjoner til Violent Femmes, eller kanskje litt mer rocket versjon av dem (skal sies at jeg er stor fan av VF, så det startet bra), men etter og ha hørt litt mer på plata så skjønner jeg ikke hvorfor jeg fikk den assosiasjonen. Grunnen kan ha vært at det er mest fokus på vokal og gitar slik jeg oppfatter det, og ellers litt i samme gaten. Men vokalisten er kanskje litt mer energisk og «skrikende» enn vokalisten til VF. Man setter med andre ord ikke på denne plata for den gode lyden sin skyld. Men derimot så er det rocka, og musikalsk sett så er det helt ok, til tross for at jeg syntes det ble litt ensformig.
Tekstene er nok helt ok, og jeg sa det var fokus på vokal og gitar... men jeg fikk teksten allikevel ikke så godt med meg da stemmen druknet litt bort (av mangel på bedre måter og si det på), og jeg ble ikke helt revet med på den fronten. Men for og trekke frem noe positivt så er det musikken som engasjerer, det er MYE energi på stort sett alle låtene, både fra vokalist og fra de andre musikerne, og jeg kan lett se for meg at det hadde vært tøft og være på konsert med dem (skal sies at dette ikke er bandet man går på konsert med edru, så rocka hadde det blitt uansett).
Marquee Moon er ett album med jevnt over greie låter, jeg kommer ikke på en eneste låt som jeg vil fremheve, eller kritisere for den saks skyld. Og det til tross for at de kommer inn under den sjangeren jeg hører mest på, rock!
Syntes det er en midt på treet plate dette her. En av grunnene er at jeg ikke hører noen store «slagere» på platen, som skiller seg ut og tar den helt opp i toppen blant noen av de mere kjente i samme sjangeren, eller tiden (70’ tallet), og rockefoten uteblir på alle låtene. En annen grunn er at det blir litt for ensformig i mine ører, og platen får nok ikke permanent plass i spillelisten.
5/10Gode anmeldelser! Jeg synes Townes beskriver platen perfekt. Min favoritt er Thorn Curtain som avslutter albumet, men det er ingen svake spor. Skal se om jeg får skrevet litt mer senere, er på vei til London...
Television skal spille denne platen i sin helhet på Bergenfest 12 juni. Her er det bare løp og kjøp! Man får også hørt Robert Plant synge Led Zeppelin låter på samme billett.
Hm. Jeg har ikke noe forhold til denne, men den halve runden jeg har gitt den på Spotify nå, ga meg inntrykk av at den var dørgende kjedelig. Townes får meg til å lure på om jeg burde prøve en gang til. Får se.
- Ble medlem
- 26.08.2010
- Innlegg
- 1.319
- Antall liker
- 1.302
Steike Townes, det er velskrevet om det som kanskje er tidenes mest helstøpte og fantastisk vakre album. Den er så fantastisk bra at andre albumet, som egentlig er en svært så god plate, framstår som svak. Gitararbeidet på denne plata er så hinsides tøft at ord bli fattige. Sjeldent har to gitarer vært brukt så effektivt. Akkruat nå spiller Friction her så akkurat nå er det den beste låten på plata, om få minutter er Marquee Moon den beste ... Hohoi det er intense greier.
This one goes to 11.
- Ble medlem
- 02.01.2005
- Innlegg
- 4.960
- Antall liker
- 517
Kjøpte denne plata på cd for endel år siden,men den har nok dessverre ikke fått så mye spilletid som den fortjener.Det er utvilsomt en klassiker.Hadde jeg skulle anmeldt denne ville det nok blitt bortimot toppkarakter !
mvh.s,
Dette er klassisk musikk! Som anmeldelser og kommentarer viser er det ikke alle som liker klassisk musikk
Jeg - jeg er på linje med Townes, Eviledorf og danelectro. En skive som er helt der oppe.
- Ble medlem
- 26.08.2010
- Innlegg
- 1.319
- Antall liker
- 1.302
Jeg er forrresten litt spent på om espege klarer å finne noe negativt å si om Marquee Moon -
Laster inn…
Diskusjonstråd Se tråd i gallerivisning
-
Laster inn…