Lille_Adam skrev:
Whoops, da har jeg tillagt deg en annens mening. Beklager. Imidlertid - skal man først måles, så må formodentlig målingen foretas av noen som innehar tilsvarende eller bedre kompetanse, eller hur? Legene har sikkert også nok å gjøre og da står man vel tilbake med sykepleiere vil jeg tro. Eller skal målene være så simplistiske at selv vaktmesteren eller ordføreren skal kunne utføre dem?
Det konkrete forslaget mitt tidligere i tråden - som om jeg husker det var vedheftet med en disclaimer om at jeg har erfaring med helsevesenet som sporadisk kunde og ikke ekspert - krevde veldig lite av "testeren".
Jeg kan sende min "tante" på legevakta en gang i mnd med en fiktiv lidelse (vondt i ryggen eller hva enn). Hun kan bite seg merke i:
1. Hvor lang tid tar det før hun får snakke med noen
2. Oppfattes den hun snakker med som vennlig og service-innstilt
3. Får hun tilbud om den sjekken som tabellen tilsier at "vondt i ryggen" eller "vondt i brystet" normalt skal få.
Dette krever ikke at "tante" er sykepleier eller spesialist, og det eneste det koster er en ærlig tante til 100,- timen, og en promille av personen i skranken sin tid. Dere som er fagfolk kan sikkert finne ut hvor langt man skal la spillet gå før det tar for mye av viktige fagfolks tid, og hvilke ting som er enkle nok til at man kan måle dere objektivt.
Hensikten min var å peke på en helt primitiv metode som kan brukes til å måle (og deretter premiere) noe som oppfattes som irriterende og problematisk for brukere av helsetjenester: man føler at man er en byrde for helsepersonellet, når det faktisk er den syke som er hele oppgaven til helsevesenet. Jeg sier ikke at alle ansatte i helsevesenet oppfattes sånn, at alle oppfatter møtet med helsevesenet slik eller at det ikke kan finnes gode grunner til at man er gretten på jobb. Men det reduserer folks fornøydhet med tjenesten når det skjer, og jeg kan gjerne la skattepengene mine gå til sydentur for en avdeling som evner å gi folk et trygt og komfortabelt møte med helsevesenet.
Når folk med "smerter i brystet" (jeg er ingen fagperson, så du får sette inn en eller annen lidelse som i følge alle lærebøker skal sjekkes opp umiddelbart) blir sendt hjem fordi det er stress, personellmangel eller pengemangel så kan det gå på helsa løs. Da er det i alles tjeneste å måle og være bevisst system-svakheter og person-svakheter før det virkelig blir kritisk og ender opp som avisoverskrifter.
Flere her inne har hatt noen negative erfaringer med helsepersonell. Dersom noen kunder har dårlige erfaringer, så synes jeg at det er naturlig å se på hvorfor de har dårlige erfaringer. Synes du det?
Absolutt, det er kjipt nok å være syk om en ikke skal utsettes for andre beklageligheter også. Om det er jeg eller andre som ekstrapolerer, eksplisitt eller implisitt, blir vi neppe enige om.
Den suverent dårligste kundebehandleren jeg noensinne har møtt på jobbet bak skranken på en videregående skole. Jeg tror ikke hun oppfattet selv hvor mye ekstra-arbeid og irritasjon hun forårsaket. Hun hadde sikkert jobbet der i 30 år og kjente alle praktiske sider av jobben sin, men hun gav tydelig uttrykk for at jobben hadde vært mye mer behagelig om det ikke var for alle disse menneskene som ringte og møtte opp på kontoret.
En tanke som neppe er original er at mange føler seg som en kasteball, spesielt de som har komplekse lidelser uten en enkel diagnose. De forskjellige fag-ekspertene oppleves som snevre spesialister med skylapper, og den syke må bruke mye tid (både målt i timer borte fra jobb, og ventetid fra man blir syk til man blir frisk). Hadde det ikke da vært naturlig å gitt en (f.eks) sykepleier ansvaret for en eller 50 personer fra første kontakt med systemet til de var ute av systemet, slik at man hadde en kontaktperson som kjente alle rutinene og som tok ansvar for at "ting skjedde"?
-k