Mulig jeg har sagt dette før, beskrivelse av vinylkomponenters egenskaper er noe jeg har funnet stadig vanskeligere etter som tiden har gått, eller etter hvert som jeg har skaffet mer utstyr. Hvordan låter en arm sammenlignet med en annen? Vel, har du kun én spiller og én pickup så har du bare to mulige kombinasjoner. Men i det du begynner med mange av hver, pickuper og spillere, så er kombinasjonsmulighetene flere og du opplever garantert at forskjellen to armer imellom ikke er den samme for ulike konstellasjoner. Videre er hukommelsen av lyden på en gitt LP i stadig forandring da du ikke er sikker på hvilken spiller du hørte plata på sist. Dette betyr ikke at du er mindre berettiget til å mene noe om utstyrs egenskaper, det betyr bare at du vet at det hele er mer komplisert og at det å være tydelig i beskrivelse av egenskapene til et komponent enten krever ekstremt mye innsats og undersøkelse, eller at du slurver og serverer halvsannheter.
De oppvakte har kanskje skjønt at jeg lenge lot være å fortelle hvilken spiller jeg hadde bestilt fordi jeg ikke kunne prøve ulike spillere hjemme og fordi det er dårlig butikk å annonsere på hifisentralen at jeg hadde kjøpt Bergmann Galder og Odin og så måtte selge brukt etter kort stund om det ikke stod til forventningene. Da var det bedre å holde kortene litt skjult og satse på at jeg kunne selge spilleren som demobrukt i tilfelle den ikke presterte som håpet. Jeg hadde tenkt å bruke 2-3 uker på å bestemme meg, jeg brukte én kveld, minus montasjetid.
Jeg var innstilt på at forskjellene kunne være små, og at de ville være vanskelige å beskrive da referansebasen består av nettopp tre spillere, Avid Acutus Reference SP, SME 20 og Garrard 301 med CTC power supply. Armene har vekslet mellom spillerne og inkluderer SME V-D, Dynavector DV507MKII, Kuzma 4point og EMT 997. Ikke blir det bedre av at jeg har brukt de ulike pickupene (Jan Allaerts MC2 Finish Gold, Dynavector XV-1s, Ortofon Cadenza Blue, EMT TSD15sfl/EMT TMD TMD25, vdh Colibri XCP) i en rekke kombinasjoner og at jeg har seks ulike stepup-trafoer jeg ikke gidder liste nå. Poenget med å dra frem alt dette er at jeg var forberede på at det kunne bli vanskelig å avsløre egenskapene til Bergmanns Galder og Odin i og med at sammenligningsgrunnlaget er så komplekst, sammensatt og omskiftelig.
Lang innledning, jeg vet.
Egenskapene til kombinasjonen Galder-Odin er imidlertid så fundamentalt annerledes enn øvrige kombinasjoner og overveldende at de enkelt lar seg beskrive uavhengig av hva jeg sammenligner med. Visst er det forskjell på de øvrige spillerne jeg har, og har hatt, men forskjellen mellom Galder-Odin og øvrig utstyr er likevel så stor at når jeg sammenligner så spiller det mindre rolle hvilken av de andre kombinasjonene jeg sammenligner med. Bare så alle skjønner vi her ikke snakker om sifrene bak komma, vi snakker om sifrene foran, de helt der foran.
Jeg har gjentatte ganger fortalt om opplevelsen i München som var mitt første møte med Bergmann. Det ble spilt på German Physics og jeg husker lyden som uhyre detaljert, med en myriade av detaljer i toppen. Cymbaler med masse metallklang. Klart og tydelig men aldri hardt eller pågående. Fantastiske rundstrålere tenkte jeg. Men det må være en uhyre god platespiller, for slik gjengivelse av detaljer tror jeg knapt jeg hadde vært vitne til. Lyden var vektløs og lettflytende. Denne opplevelsen var en av hovedgrunnene til at Galder/Odin havnet på vurderingslisten. Jeg håpet at jeg ville oppleve de samme egenskapene hjemme, og det har jeg. Ikke samme lyd så klart, til det er resten av utstyret for forskjellig, men beskrivelsen over har denne kombinasjonen i absolutt forstand og i langt større grad enn alt annet utstyr jeg har hatt i heimen eller har sammenlignet mot annet. Akkurat som jeg håpte på. Glad, men kanskje ikke overrasket. Jan Allarts har gullspoler, kanskje derfor den gir en fornemmelse av gullstøv i gjengivelse av cymbaler. Denne karakteren ved pickupen kommer enda tydeligere frem gjennom Bergmann.
Bassen var jeg litt spent på. Luftbåren tallerken, kan da det være stabilt nok? Vil det gi mindre fundament? Og så tangensialarm da, er ikke de dårlige på bass? Ja, skal ikke uttale meg om sekunda vare, Odin har en bass som overgår alt jeg har hatt av armer her hjemme. Spilte en plate forleden hvor jeg for første gang på vinyl har tenkt at den bassen opplevdes som et jordskjelv, lyd fra grunnfjellet, formidlet til grunnmuren via stålstagene som forhindrer huset i å rase i sjøen. Ja, jeg måpte og sendte fruen et stort glis mens jeg utbrøt «slik bass har jeg ikke hatt her før!»
Rent subjektivt kan det oppleves som om musikken går en anelse saktere enn på de andre spillerne. Det gjør den neppe. Jeg vet ikke helt hvorfor, kan hende har det sammenheng med den kanskje mest overraskende egenskapen, timing. Jeg har blitt fortalt at mellomhjul og AC-motor er det som gjelder for god timing og rytmisk driv. Her har Bergmann egenskaper de andre spillerne ikke er i nærheten av. Gjentatte ganger har jeg blitt oppmerksom på at en eller annen musiker har et temposkifte eller rytmisk justering jeg tidligere ikke har fått med meg. Dette gir økt innsikt i musikernes prestasjoner og musikkens mening. Pause, opphold og tempo. Større musikalsk innsikt, ikke bare lydmessig endring. Denne så jeg ikke komme. Kanskje en av de mest gledelige overraskelsene, samtidig som jeg er litt forundret da jeg trodde spillerne jeg hadde var i referanseklasse på området. Har justert opptakskravene til referanseklassen.
Dynamikken var kanskje det neste jeg var litt usikker på i forkant. Ville det låte mer dempet og dødt? Ja, det låter mer dempet, men det låter på ingen måte mer dødt, snarere tvert imot. Dynamikken er mer korrekt, eller bedre beskrevet. Jeg skal forsøke å forklare. La oss ta Way Out West med Sonny Rollins. Denne plata har jeg spilt utallige ganger og jeg har alltid trodd at trommene har vært overstyrt i opptaket. Når jeg tidligere har hørt trommeslageren dra til for fullt så har det gått i metning. Litt som et fotografi som er overeksponert slik at det blør ut i de lyse partiene. Det betyr at det som skulle vært nest sterkest blir omtrent like sterkt som det som skulle vært sterkest, du klarer ikke å få med deg detaljene, det fremstår forvrengt. Dette scenarioet beskriver Bergmann langt bedre ved at det ikke blør ut på samme måte og ved at beskrivelsen av anslaget kan «leses» bedre. Litt som den holder tilbake på det som er nest sterkest slik at det som er sterkest fremstår som nettopp det, og ikke alt låter likt og udifferensiert. Litt vanskelig å forklare, men det er som om attakket er der når det skal være der, men ikke ellers. Kanskje derfor spilleren fremstår bedre på å gjengi detaljer enn øvrige spiller, og de fremkommer noe mer dempet og ikke ved at de stikker av eller stikker seg frem. Kanskje også derfor lyden fremstår mer behagelig og naturlig å lytte til? Langt, langt mindre lyttetretthet.
Spilleren har mer flyt i gjengivelsen, men i kombinasjon med dette fabelaktige rytmiske drivet. Imponerende. Tidligere har jeg kanskje opplevd at dette er egenskaper som sjeldent lar seg kombinere.
Gjengivelse av dybde i lydbilde og presisjon i opptaket er også bedre enn på noen av de andre spillerne jeg har hatt.
Foreløpig har jeg kun fått testet Galder/Odin med Jan Allaerts. Jan Allaerts pleier være en litt forsiktig men detaljert pickup. Mer et valg for klassisk enn rock. Vel, jeg har aldri foretrukket den for rock. I Bergmann får den mer fylde, tyngde, driv og moro og fungerer godt også på den sjangeren.
Fruens kommentar: Det låter «fløyel» mer behagelig og forbildeprodukt på moderne platespiller.
Leting etter ny platespiller er avblåst, aldri har det vært mer kos med vinyl!
PS: Merk at jeg her beskriver Bergmann Galder og Odin under ett og ikke forsøker å mene noe om hvorvidt det er drivverk eller arm som utgjør den største forskjellen til annet utstyr.
Etter noen uker med Bergmann Magne er jeg som tidligere nevnt ekstremt fornøyd, men i dag gjorde jeg faktisk likevel en oppgradering. Ikke at behovet var påfallende, men jeg kom over en omtale av den nederlandske SBooster strømforsyning brukt på Magne, og siden Moiz Audio hadde en passende på lager, kunne jeg ikke dy meg. Den ankom tidlig i dag, og har vært i bruk i noen timer. Den koster overraskende lite, (ca 3000,-) gir et solid og skikkelig inntrykk, og er åpenbart en litt mer gjennomført konstruksjon enn den ille veggvorta Magne leveres med.
Skal ikke se bort fra at det blir et nytt medlem her snart
2
Vakreste snurra som finnes, håper det kan stå en her hjemme en gang
Supre spillere.
