Artikkelen om Bawer fortjener gjengivelse:
Fra VG:
New York Times-spaltist ler av matpakkespisende nordmenn og dyre drinker
Under tittelen «We're rich, you're not, end of story» («Vi er rike, dere er det ikke, punktum») slakter New York Times den norske selvgodheten - og matpakken!
Av JOHANN D. SUNDBERG
Spaltist Bruce Bawer, som til daglig bor i Oslo, er lut lei av alt snakket om at nordmenn og Norge er «verdens rikeste». I søndagens utgave får vår egenoppfatning av Norge som «verdens rikeste land» en kraftig bredside i 1,7 millioner eksemplarer.
Bawer reagerer ikke minst på det norske «establishment»s stadige nedrakking av USA som et land splittet mellom tyver og lønnsslaver og ikke minst med en hærskare av husløse og arbeidsløse.
«De gjør dette for å få folket til å tro at deres velferdssystem, finansiert av høye inntektsskatter, tilbyr mye mer i økonomisk beskyttelse og bekvemmeligheter enn det amerikanske system. Beskyttelse, ja - men mange nordmenn kan stille spørsmål ved det som går på bekvemmeligheter,» skriver Bawer.
Ifølge Bawer står oppfatningen om at vi er verdens rikeste i skarp kontrast til at narkomane må stå i kø for å få metadonbehandling. Og da hans egen svigermor var på legevakten, var det ikke hostesaft å oppdrive.
Han mener nordmenn har fått oppfatningen om egen rikdom fordi våre besteforeldre som levde før oljealderen, ikke var rike. Men få, hevder han, spør om vi virkelig er verdens rikeste land.
«Etter at jeg flyttet hit for seks år siden, oppdaget jeg fort at nordmenn lever langt mer sparsommelig enn amerikanere gjør. De holder på gamle apparater og møbler som vi ville kastet. Og de kjører rundt i vrak,» skriver han.
Han forteller om hvordan partnerens tenåringsbror beundret den amerikanske bilparken, første gang han kom til USA.
«Han stirret storøyd på bilene på parkeringsplassen i Newark lufthavn,» skriver han.
Den norske matpakketradisjonen har han heller ikke noe særlig sans for.
Da han gikk til norsktime, illustrerte læreren hva ordet matpakke betydde, ved å ta opp sin egen fra ryggsekken. «Et kjempesmørbrød pakket inn i vokspapir.»
«Ja, lærere er underbetalt overalt. Men i Norge er matpakken allestedsnærværende - fra klasserom til styrerom. I New York stikker en kontorist ut i lunsjen til en kafé, mens i Paris vil hun nyte en quiche og et glass vin på et brasserie. I Norge sitter hun ved pulten sin med et brødstykke hjemmefra.»
Han mener matpakketradisjonen ikke bare har med ønsket om en enkel, ikke-materialistisk livsstil å gjøre.
«Å spise ute er rett og slett for dyrt i et land hvor lærere, for eksempel, tjener rundt 315000 kroner i året før skatt.»
I USA er en slik lønn regnet som relativt god.
Bawer mener også at statistikk fra revisjonsgiganten KPMG beviser at nordmenn langt fra er verdens rikeste. Statistikken viser at vi har mindre tilgjengelig til forbruk enn for eksempel spanjolene.
«Min egen følelse av tingene er at spanjolene lever mye bedre enn skandinavene. I norske barer, for eksempel, må enhver som er rik eller dum nok til å bestille, la oss si en gin og tonic, betale rundt 100 kroner for noen teskjeer gin nederst i et glass med tonic. I Spania er drinkene svært billige og bartenderen fyller glasset til randen med gin hvis du ikke sier stopp.»
Spaltisten pirker også på myten om at det er så godt å leve i Europa i motsetning til i USA, og finner sitt belegg hos den svenske økonomen Johan Norberg.
Norberg skriver om kontrasten mellom «den amerikanske drømmen» og «den europeiske dagdrømmen».
Ifølge Norberg har den økonomiske veksten de siste 25 årene vært tre prosent årlig i USA, mens veksten i Europa kun har vært på 2,2 prosent. Det betyr at den amerikanske økonomien har doblet seg i denne perioden, mens Europas økonomi kun har steget med drøyt 50 prosent.
Bawer viser også til en studie det svenske forskningssenteret Timbro har gjort av økonomien landene i EU og delstatene i USA.
«Etter å ha justert for forskjellig kjøpekraft med dollar og euro, er det eneste europeiske landet som har høyere økonomisk produksjon pr. person enn det amerikanske gjennomsnittet, det lille skatteparadiset Luxembourg.»
Bawer sukker til slutt over norske aviser som stadig spør om hvordan uheldige forhold kan skje i det vi kaller «verdens rikeste land».
«Det er åpenbart at denne misoppfatningen ikke vil bli avlivet av en simpel forskningsrapport eller to.»
