|
Politikk, religion og samfunn Dårlig kvalitet på norsk grunnskole?
- Trådstarter decibelius
- Startdato
Diskusjonstråd Se tråd i gallerivisning
-
Greitt nok. Men det er mykje ein kan trekke fram av didaktikk. Til dømes "learning by doing". Vi veit eigentleg lite om læringsprosessane, og det bør forskast meir. Professor Edvard Befring var/er ein ganske interessant kapasitet på feltet. Dei er mellom anna eit intervju med han av Randi Sæterstuen på www.lufs.no som er tankevekkjande.
Jeg er oppvokst med det gamle skolesystemet, med mye lekser og egentlig ikke alt for mye pugging... kalkulator hadde jeg først siste året av ingeniørstudiet...
Det virker som det er altfor stort fokus på verktøy, metode og alskens tilbehør, i stedet for selve kunnskapen... Det er nærmest forstemmende når man i dag treffer ungdom som knapt kan uttrykke seg skriftlig, og trenger kalkulator for å regne ut 2x10... og det er ikke fleip....
Jeg har forøvrig selv drevet som timelærer både i voksenopplæring og VK2 ( nå VG3) videregående.. det var flere anledninger hvor jeg hadde mer lyst til å bruke rødpenna på språket enn faginnholdet....Ja, jeg er også usikker på hvor godt den treningsanalogien ovenfor er. For å si det forsiktig.
Jeg husker vi hadde en kjip lærer i sløyd på barneskolen i hine hårde dager. Han hadde en forkjærlighet for sandpapir, og det ble mye pussing selv om det fantes mer hensiktsmessige verktøy … som vi lærte lite om. Dette ble observert og konfrontert av en annen lærer, som bare himlet med øynene da han fikk servert begrunnelsen …. den var av det samme slaget som den ovenfor.
Læring er som fysisk trening rimelig spesifikk; man blir god til det man trener/øver på. Håndskrift vs bruk av AI er vel ytterpunktene akkurat nå.
De som får bruke alle hjelpemidler kan potensielt lære seg å løse oppgaver og mestre utfordringer som man ikke kan lære på gamlemåten. Eller for å bruke analogien fra teksten ovenfor her: De som lærer å bruke de raskeste kjøretøyene kommer lengre, men viktigere er at de lærer å forflytte seg og navigere raskere i landskap der utfordringer og kunnskap befinner seg.
Forskning har vist at det er større hjerneaktivitet når man skriver for hånd enn med tastatur. Dette brukes av noen som et argument for mer satsing på håndskrift. Jeg tenker motsatt: Bruk av tastatur frigjør kapasitet til å fokusere på innholdet, kanskje også hva man skal bruke det til. Og generativ ai kan potensielt gjøre mer for å få unna skrivearbeidet enn kalkulatoren gjør for regnearbeid. Så kan man konsentrere seg om hva disse arbeidsproduktene skal brukes til.
Det er neppe dumt å satse på ferdigheter og kunnnskap som elevene får stor bruk for senere. Dette blir bare en sovepute hvis undervisningskreftene ikke klarer å gi elevene utfordringer som står i stil med hjelpemidlene.
mer dårlig nytt fra skolefeltet.
Resultatskolen er ikke en kunnskapsskole
Debatt: Lærerne må nå samle seg om en felles anstrengelse for å dempe prøve- og testpresset.
www.utdanningsnytt.no
i forlengelsen av overstående, som jo også har med at markedslogikken gjøres gjeldende i institusjoner som burde være orientert i forhold til andre verdier: de lærde forsvinner, og transformeres til en øvelse i å få seg en karriere:ble gjort oppmerksom på en artikkel som tok opp lesing/skriving blant noen yngre (30-40) akademikere.
Frontiers | Scholarly reading (and writing) and the power of impact factors: a study of distributed cognition and intellectual habits
Using observational interviews and introducing theories of embodied and distributed cognition, this study examines the scholarly reading and the intellectual...
www.frontiersin.org
noen sitat:
the article describes and analyses scholarly reading and the habits of academics working in an environment dominated by digital artifacts, examining how material features of digital technology require new relationships to the written word, new ways of reading, and new intellectual techniques
In the analyses that follow, results from a 2009 interview study (Hillesund, 2010) will sometimes be referred to, thus without the current research being a comparative study. The 2009 study described how a group of academic readers in the humanities and social sciences used the Web and computers for overview in a manner characterized by browsing and skimming; that is by discontinuous and fragmented reading. Concentrated reading was usually done on paper, especially reading of long-form texts, but the study suggested that academics were seldom reading a scholarly article or book from beginning to end, but rather in parts, using hands and fingers flicking back and forth, underlining, and annotating, and often relating the reading to their own writing.
The current study and the 2009 study are not directly commensurate, but similar enough to make some comparisons. The 2009 study had more participants who were working with a wider range of subjects and were of a wider range of ages than the present 2022 study. The current 2022 study has a more strategically chosen and smaller group of young and established social scientists, and this study applies perspectives from embodied and distributed cognition, which the 2009 study did not. Still focussing on reading, the study examines how changes in parts of the cultural–cognitive system of research and publishing, especially within digital technology, have reverberated through the system and how younger social scientists have adapted to this new cognitive system.
[…]
One of the early findings in the study was that there existed a very tight coupling of scholarly reading to the participants' writing process and their publishing. In the group of informants, scholarly reading was highly instrumental, closely tied to their writing and to their eagerness to get published. Such an extreme instrumentality was not anticipated in the study. It was, however, expected that scholarly reading had become almost exclusively digital, but this was only partly the case. However, compared to the 2009 study, the reading of books, especially printed books, played a less important role for the current interviewees, and so did the reading of printouts. Even if the use of printouts does continue, the significance of printed text has diminished, and the importance of digital text technologies has increased accordingly.
[…]
Similar patterns of intertwining of writing and reading were common in the whole group. One of the participants characterized her reading as “extremely instrumental”. When she and her co-writers had decided to which journal they wanted to submit their manuscript, they searched previous numbers of the journal for articles and scholars to reference in their own paper. In order to position themselves, and thus increase their chances of acceptance by the reviewers and editors, they actively consulted topical articles for relevant points when writing. Another participant said that many of the authors and papers she referenced she had only skimmed and read in parts, and often she had only read the abstract. Yet another interviewee said that he simply skimmed most of the papers he had found relevant for his writing, searching for theoretical points and empirical findings, claiming that he only read scholarly content that was “publishable”, admitting that many of the papers he soon deleted and forgot.
This intertwining, or subsuming of reading under writing, seemed to give little space for reading of scholarly books, and Lisa's story is illustrative: When she needed to reference a book, she found an electronic version online, via the library system or Google Books, searched it and found the parts she needed for her writing and referencing. She never cited any literature that was not available online. The books the participants in this study most typically read in entirety were the curricula books they also expected their students to read.
[…]
From the very beginning of a project, during the online search for relevant literature and relevant journals, different measures of impact were assessed by the participants and thus indicative of what they would eventually read. During the interviews, several participants expressed an ambivalent attitude toward this activity. They had cracked the publishing code, and from the point of view of the academic system, they had done well; they were doing research and publishing results. However, the interviewees felt a constant pressure to produce and claimed a high publication rate was necessary to get a permanent tenure, to get research funding, and to achieve a high standing within the academic community. Sue was discontent with the “extreme instrumentality” of academic reading, and Ken said that he, after all, did not do ground-breaking research when commenting on his write-read-write efficiency. Paul complained he did not have time to read anything outside of his writing, and Sarah said she probably would get a more meaningful academic life if she let go the impact pursuit and used more time on her main interests.
[…]
From the point of view of distributed cognition and digital materiality, it is interesting to observe that the academic turn of attention toward quantitative measures of quality (impact factors) is made possible by the digital materiality of text, computers, the Internet, and a variety of cloud technologies (Hillesund and Bélisle, 2014; Clowes, 2019). The cloud technologies make it possible to gather extreme amounts of data, make statistics and comparisons on everything from individual publication rates, journal impacts, and university standings. Listening to the interviewees' stories, a preoccupation with metrics and impact factors seems to have permeated the academic system via research authorities, university leaders, journals, and all the way into the bodies of the study's participants as their fingers decide the strength of pencil-pressure with which to underline a text in a printout.
Flere hundretusen forskningsartikler kan være falske
Artikkelfabrikker pumper ut falske forskningsartikler. Andelen som slipper gjennom kontrollen og publiseres øker, ifølge ny analyse.
khrono.no
Det høres fint ut, men det fungerer jo ikke slik. Det var det argumentet som ble brukt for innføring av kalkulator. "Da trenger man ikke bruke hodet for å regne ut ting, og kan heller fokusere mer på matematikken." Det som har skjedd er at ungene ikke kan hoderegning lenger, og ikke kan de mer matematikk heller.
Det samme med tekstbehadling. "Da kan man skrive mer effektivt og dermed fokusere mer på innholdet. Og man får mer mengdetrening." Realiteten er at elevene ikke kan rettskriving lenger, og tekstene de skriver er ikke blitt noe bedre, heller verre.
Så jeg er enig i at det hadde vært fint om det fungerte sånn som du skriver, men så langt har det ikke fungert på den måten på de områdene man har prøvd det.
Jeg sa eksplisitt til mine studenter at de skulle ta notater for hånd. Da ble det lettere å følge med i foreleserens tankerekke og man kunne notere friere. Det var også enklere å tegne figurer. Deretter skulle de renskrive notatene på PC etter forelesningen slik at de fikk repetert det som ble sagt (og fikk klarhet i det de ikke hadde forstått slik at de kunne spørre om det i neste time), samt at de fikk en søkbar oversikt over forelesningene.
Men gjorde de det? Nei. De dro opp datamaskinen og tok notater, helt til de ble lei og begynte å sende e-poster, chatte med andre, lese nyheter/blogger, spille og forstyrre andre som faktisk ville følge med.
Dette var selvfølgelig på universitetet og ikke i lavere skoletrinn.Sist redigert:Jeg syns at norsk under visningen er ut merket jeg, både på barne skolen, videre gående og på høy skolen hvor kommunikkasjon faktisk var et intressangt fag. Her lærte jeg og lese å og skrive å har aldrig hatt det problematisk med og skrive å og lese nært perfekt, å og ut trykke meg på en forstålig måte.SSlettet medlem 32125
Gjest
He he
Og det løser man i skolen i dag ved å si at "språket er bestandig i utvikling og så lenge man forstår hva som menes er det godt nok". Jeg hørte faktisk en norsklærer si akkurat det. Han rettet aldri på elevenes ortografi så lenge det som sto var mulig å forstå!
Og elevene sier "det er mye enklere å bruke emojis for da er det opp til mottageren å tolke hva som står og man slipper disse kompliserte gramatikkreglene".
Man er på vei tilbake til å bruke hieroglyffer!
- Ble medlem
- 13.10.2005
- Innlegg
- 21.456
- Antall liker
- 6.873
Jeg vil ikke kritisere grunnskolen for mye, men jeg synes det er noen emner som er svært viktig for alle som vi knapt lærer noe om:
- Barneoppdragelse. Vi lærer å lage barn, men de kommer jo ikke med bruksanvisning, og det er mange som sliter.
- Samliv. Samme her, vi lærer å lage barn, men ikke stort mer.
- Psykologi. Det er mange som sliter med psykiske lidelser, og vi mangler verktøykassa for å skjønne hva som evt. feiler oss, derfor tar det unødvendig lang til før det blir oppdaget, hvis det blir oppdaget.
- Privatøkonomi. Når man ser på luksusfellen så skjønner man at mange kan veldig lite om det.
- Vedlikehold av bolig og bil. Det er rart å se hvor hjelpeløse mange er. Litt praktisk opplæring kunne faktisk fått en god del flere gutter til å trives på skolen.
Jeg ble nylig fortalt at i Tyskland bekles nå studiene med høyest opptakskrav av 90 % jenter. Det skyldes ikke at jentene er smartere, men at skolen er utformet på en måte som er til stor fordel for jentene. Vi er på vei i denne retningen også i Norge.
Vi kunne sikkert fått plass til det meste av dette med å redusere til ett skriftspråk.
Jeg drev som timelærer ( teknisk fag) for VK2 ( nå VG3) i 8-9 år.... det hendte jeg hadde store problemer med å forstå enkelte besvarelser, og det hendte jeg hadde mer lyst til å bruke rødpenna på språket i stedet... dette var for vel 25 år siden, så problemet har eksistert ei god stund..Sist redigert:
Det er mange som snakkar om alt som bør vera i den norske skulen, utan å tenkja på om det faktisk vert nyttig for elevane 5-10+ år fram i tid. Kor mange 10.-klassingar trur du ville fulgt med noko særleg i eit fag om å oppdra born? Kor mange av dei som fulgte med hugsar noko særleg 10 år seinare når dei vert foreldre? Ditto for samliv, sjølv om det ofte er nærare i tid.
Folkehelse og livsmeistring har jo vorte inkludert som ein del av den nyaste læreplanen (LK20), kanskje ikkje det du meiner med psykologi? LK20 er definitivt ganske vag på dette temaet og dette er tverrfagleg, så ikkje noko spesifikt fag som handlar om livsmeistring. Einig i at dette er viktig å ha i skulen i ein verden der ungdom vert stadig meir plaga med psykiske helseplager.
Elevar i skulen får alle verktøy ein treng for ein god privatøkonomi gjennom matematikkpensum. Stundom har ein til og med oppgåver som er utforma spesifikt med dette i tankane. Det er same problem som over: elevar flest er ikkje interesserte i privatøkonomi før dei er økonomisk uavhengige. Kan jo òg nemna at luksusfellen er dei verste av dei verste, typisk. Det at det finst folk som har så dårleg økonomi at slike inngrep er naudsynte seier veldig lite om den økonomiske kompetansen til ein gjennomsnittleg nordmann. Uansett kor god økonomiopplæringa er, vil du alltid ha luksusfellendeltakarar.
Elles er eg einig i at det med fordel kan vera meir vekt på praktiske (og estetiske) fag, sjølv som ein som ikkje likte dei i det heile tatt.Kom over denne teksten, og måtte virkelig holde meg fast....
Er det virkelig her vi er?:
"Hvorfor snakker vi ikke mer om plikter og ansvar?
Debatt: – Vi oppdrar en generasjon som tror at alt handler om dem.
Jeg har nettopp lest romanen «Morsmelk», fortellingen om barndommen til forfatter Nora Ikstena, som vokste opp i Latvia i Sovjetunionen. Hun skriver om sin oppvekst som datter til en mor med depresjon, og hvordan det var å gå på skolen i et land hvor frihet nærmest var et fremmedord. Hun forteller om de dagene skolebarn måtte hjelpe til på åkeren, for å høste rødbeter og gulrøtter når sesongen kom. Undervisningen fortsatte når sesongen var over.
Når jeg leste dette, tenkte jeg på de elevene jeg underviser. Jeg er kontaktlærer i en 8. klasse på Steinerskolen. Respekt for natur, ulike kulturer og andre mennesker står sentralt i læreplanen vår. Vi har en egen skolehage, som hver klasse besøker to ganger i halvåret for å så, dyrke, høste, vanne, sette i stand og lære om landbruk, klima og miljø, mat og ernæring. Fantastisk opplegg, spør du meg.
Det krever ofte litt å overbevise 28 fjortenåringer å ta på seg turklær og jobbe ute en hel dag, særlig når det er kaldt eller dårlig vær. Nå er denne skolehagen et privat opplegg som vi har fordi vi mener barn burde lære om natur og landbruk.
Men hva hvis dette hadde vært en slags samfunnstjeneste? Noe som alle må gjøre, for eksempel plukke blåbær eller kantarell, som så blir solgt videre? Jeg mener ikke dette fordi jeg vil at barn skal måtte jobbe for andre mennesker. Selvfølgelig skal barn få være barn og få det de trenger. Men – hver dag møter jeg en generasjon som i årevis har blitt fortalt at de skal bli hørt, at de får bestemme selv over hva og hvordan de vil lære, og at de har en rekke rettigheter som ikke ble nevnt noe særlig da jeg gikk på skolen.
Det elevene ofte glemmer, er at vi alle er en del av et felleskap, og at det krever noe tilbake. Rettigheter på den ene siden, plikter på den andre. Å være en del av et felleskap, betyr at man må følge visse regler. Vi har blitt enige om hvordan vi vil ha det, og vi har bygget opp samfunnet utfra disse ideene. I debatten om barns rettigheter savner jeg ofte denne andre siden. Hvor er forpliktelsene? Hvor er ansvaret? Det kommer ikke av seg selv.
Holdningsendring blant elevene
Vi oppdrar en generasjon som tror at alt handler om dem og som krever mye av både foreldre, medelever og lærere. Men å få elevene til å hjelpe til, å gjøre noe for andre når de ikke får noe tilbake for det – det har blitt vanskeligere og vanskeligere. Jeg har jobbet som lærer i syv år nå, og jeg ser at det har skjedd en forandring i hvor villige barna er til å gjøre noe som ikke tjener dem selv. Jeg tror ikke det er deres skyld – elevene mine er nydelige, hyggelige mennesker, men de har ikke lært at man har plikter like mye som rettigheter i vårt samfunn. Ja, barn skal bli hørt, de skal kunne si hva de mener og de skal føle at de betyr noe. Men like mye må de lære at det finnes andre rundt dem som har de samme rettighetene, og at det ikke alltid passer sammen.
Vi har en kantine på skolen som serverer fantastisk varmmat til elever og lærere i friminuttet. Ofte står vi i kø sammen. Det finnes alltid noen elever som prøver å stille seg foran meg, ikke fordi de vil snike, men fordi de tror at de får lov, fordi jeg er voksen og de er barn. Jeg tror ikke vi gjør dem en tjeneste når vi forteller dem gang på gang om alle de rettighetene de har, uten å nevne at det er like viktig å ta ansvar, å hjelpe til, å vise omsorg og se seg rundt. Skolens oppdrag er å oppdra nye samfunnsborgere – så hva slags samfunn vil vi ha?
I læreplanen vår står det: «Både en sosialisering og en tilegnelse av de kunnskaper og ferdigheter som fordres i samfunnet vil være nødvendige elementer i en oppdragelse til frihet. For det er nettopp i fellesskapet og i den aktuelle kulturelle og samfunnsmessige situasjon at hvert enkelt menneske kan finne sitt virkefelt og sine muligheter til et liv i pakt med egne evner, holdninger og overbevisninger.» (Steinerskolens læreplan, s. 8).
Tilbake til skolehagen: Jeg vil selvfølgelig ikke innføre barnearbeid, men er det et poeng å engasjere barn i noe som kommer samfunnet til gode? Noe som viser dem at man ikke bare gjør ting fordi man har lyst, men fordi det kommer andre til gode? Hvis vi ønsker å skape et sterkt og fungerende felleskap i framtiden, tror jeg vi må gjøre noe med måten vi snakker om rettigheter og plikter med elevene våre. Fordi det ene finnes ikke uten det andre, og deres frihet slutter der en annens frihet begynner."
mvh
Proffen
^"Da jeg leste dette" heter det vel. Eventuelt "når jeg leser dette".
Den gang da, hver gang når.....^"Da jeg leste dette" heter det vel. Eventuelt "når jeg leser dette".
mvh
Proffen
Ja.
Det er vel liten tvil om at egoistsamfunnet er i god utvikling og man kan saktens undres over at det er blitt slik - og tilsynelatende bare blir stadig verre...
Mine egne er godt voksne, men jeg har en relativt stor og godt spredt omgangskrets, så det er nok å observere. Sosial kontakt blant unger ( utover skoletida) synes for svært mange å bli stadig mindre, da det for mange handler om å komme seg fortest mulig hjem til gaming eller serier på TV eller mobil. Det er jo de som hevder at sosiale media er en god erstatning for å møtes fysisk, men jeg tror faktisk at det er det motsatte. Det er heller ingen særlige plikter å oppdrive for ungene, - foreldrenes egen kamp for å unngå hverdagslige sysler for å skaffe mest mulig egen tid til SoMe, serier og alskens passive tiltak, hvor oppvaskmaskin, robot støvsugere og robotvaskere har overtatt dagligdagse gjøremål. Det snakkes i det vide og brede om tidsklemma... tidsklemma blir da det man gjør det til, og det er da ikke et nytt problem at man må hente unger i barnehage, gjøre innkjøp osv osv. Jeg selv nylig pensjonert, og ungene mine kom til og vokste opp på 80-tallet. Hjemme hos oss var det stadig nabounger i omløp, men vi foreldre hadde da likevel tid til et sosialt liv, noe som tilsynelatende snart ikke eksisterer lenger blant voksne heller. Da hører det med til historien at kabel-TV, parabol og alskens andre 24/7 tilbud enda ikke var "oppfunnet". Man måtte sjøl finne sin egen underholdning, og det gjaldt i stor grad unger også. Mens ungene før var ute og drev med sine ting sammen med andre unger, og straffen for ugagn var å måtte være inne, er det i dag ren straff å måtte være ute - og enda verre å gjøre noe til gagns for seg selv eller et fellesskap... Man skal selvsagt ikke skjære alle over en kam, men det virker som dette er normalen og ikke unntaket....Det er blitt en merkelig verden... så sier noen at "ja, men tida er slik.." Joda, den er det, men hvem har gjort den slik?? Ikke10-12 åringene med mobiltelefoner til 15-20.000..... og kanskje enda viktigere, - er det noen vei tilbake??
- Ble medlem
- 24.08.2018
- Innlegg
- 4.602
- Antall liker
- 2.992
På tide å minne om denne igjen https://www.nrk.no/dokumentar/xl/fo...oreldrene-verdien-av-gamingen-hans-1.14197198
Har lest den før, og det er forsåvidt et greit synspunkt, men ikke en løsning på et stadig større problem.Også lest den før, og noe fint i den historien.
Men gaming, tv-streaming, SOME og annet kan også føre med seg noe som ikke er fullt så sjarmerende: instant craving, og forventningen om at alt skal være "gøy"...... tja, skal det nå det?? eller kan det hende at godfølelsen blir større gjennom å lykkes etter å ha lagt ned litt innsats, svettet og bannet litt, fordi man må gjøre noe som ikke er det gøyeste man vet, men som kan bli akk så viktig, både ifht kompetanse og arbeidsvaner/arbeidskapasitet....?
mvh
Proffen
En sann historie fra virkeligheten, som en kollega av meg uttrykte det.... Utover 60-tallet ble det vanlig med oljekaminer i eneboliger, - en flott oppfinnelse som erstattet hugging og bæring av ved, støv og skitt for de som brukte kull eller koks, osv...
En jamnaldring av min far kjefta litt på sønnen for at han var lat og ikke gjorde noe til gagns.. men da ble han tatt i skole av ei gammel tante...
"Hva mener du egentlig at gutten skal gjøre? Ikke har du ved som skal hugges eller bæres, tankbilen fyller oljetanken din, og naboen din måker snø med traktoren..??" Noe til ettertanke i dagens samfunn......
Jeg har lenge reagert på det som kalles "gameifisering" i skolen - at alt skal være så morsomt og at alt skal læres gjennom spill og morro. Dette har jo noe for seg i de laveste skoleslagene der lek er sentralt, men når man kommer litt høyere opp i klassene? Hva er egentlig poenget med det - det man lærer er at alt skal være gøy og når man møter motstand og noe oppleves som kjedelig så vet men ikke hvordan man skal håndtere det.
NB: Selvfølgelig skal læring være lystbetont, og mye kan selvfølgelig gjøres gjennom bruk av spill også i høyere årstrinn, men at "gamifisering" skal være nøkkelen til alt sliter jeg med å forstå.Sist redigert:
Det du sier om lese- og skriveferdigheter er noe jeg kjenner igjen fra egen undervisning. De som begynner hos oss er dårligere både til å lese og skrive enn de var for 10 år siden. Rettskrivning og gramatikk har jeg aldri vært spesielt opptatt av ... vi har jo også studenter som har norsk som fremmedspråk ... det som betyr noe er at de klarer å bruke språket til å resonnere og at formidlingen av resonnementene fungerer.
Jeg tror ikke svakere språkferdigheter skyldes at det er flere hjelpemidler tilgjengelig. Jeg tror det skyldes at undervisningen ikke har holdt følge med hjelpemidlene. Man forsøker å lære elevene omtrent det samme som før; med alskens hjelpemidler kan de gjøre de oppgavene de blir bedt om med mindre anstrengelse enn før, så da lærer de mindre av det. Det er også ting som tyder på at kravene ble senket kraftig under pandemien ... etter mange år med kraftig inflasjon i standpunktkarakterer.
Jeg ser i mine forelesninger at mange av studentene skriver notater og de gjør det uten at jeg har bedt dem om det. Jeg vil helst at de skal prøve å forstå det jeg forteller dem ... og stille spørsmål når de ikke forstår. Der lykkes jeg bare delvis. Det synes som de har med seg en slags puggeskole-mentalitet fra grunnskolen og vgs. Og det de noterer ned er uansett skrevet ned mange ganger fra før ... i pensum, i forelesningsnotater og diverse andre steder. Det er viktig å ha en stor beholdning med informasjon innabords, så det å memorere informasjon har absolutt sin plass i utdanningsløpet. Men den relative betydningen er avtagende. Memorering uten forståelse er lite verdt idag, sammenliknet med forrige årtusen. Det er mye viktigere at de lærer seg å finne relevant info, behandle den kritisk og bruke den til å produsere spesifikk kunnskap om noe.
Forøvrig er det grundig dokumentert at forelesninger er en helt middels god måte å formidle informasjon på. De som leser frivillig på egen hånd får med seg mere, de som leser under tvang får med seg litt mindre. Jeg skulle gjerne brukt mindre tid på å holde forelesninger og mere tid på å hjelpe studentene i å løse oppgaver av ulike slag. Og studentene bruker også mindre tid på forelesninger enn før. Oppmøtet er nedadgående. Egentlig synes jeg forelesningsbasert undervisning ofte fungerer ganske dårlig.
Jeg mener å se en helt annen læring når studentene har eksamenstellende semesteroppgaver der de er nødt til å bruke både fagstoff og empiri som de selv skaffer til å ta tak i en problemstilling. Da blir det gjerne en del veiledning også. Men slike opplegg krever mye mer ressurser både i undervisning og ift eksamensavvikling, så det er begrenset hvor stor dose de får av det slaget i løpet av et bachelor-studie. Jeg har inntrykk av at det pedagogiske innholdet og opplegget i utdanningsløpet ikke har klart å holde følge med den generelle samfunnsutviklingen.Men, norsk språk, altså det norske språket... Den er ikke bare skriftlig, men en er jo også nødt til å forstå hva som blir sagt.
På jobben der jeg slutter nå er det en forutsetning å kunne skrive godt norsk etter klarspråk-idéen, og uten skrivefeil.
Ettersom jeg skal slutte hadde jeg en avslutningssamtale med avdelingsleder der hun også var referent. Hun er invandrer og har gode skriveferdigheter med lite oppdeling av ord, har god grammatisk utførelse og har full oversikt over grammatiske skriveregler. Men så var det dette med språkforståelse da..
Referatet var faen meg ikke til å kjenne igjen jf hva jeg faktisk sa, og det aller meste tillagt helt andre betydninger en hva mine ord skulle tilsi.
Så, norsk er ikke bare grammatikk. Det er enda viktigere å forstå hva som sies, og å dermed kunne gjengi hva som er kommunisert.
Det siste faget jeg underviste i før jeg pensjonerte meg hadde ca 4000 studenter. Forutsatt at man har begrensede ressurser (som man jo har) hadde det vært fint å få innspill på hvordan et slikt fag kan undervises uten forelesninger. For min del er det jo for sent, men det er vel andre som underviser store fag.
Men nå er vi langt unna det tråden handler om. I grunnskolen hører selvfølgelig ikke forelesningene hjemme. Stort sett ikke i vgs heller.Sist redigert:
fantastisk stykke tekst.
Livet bak fasaden i Osloskolen | Udir har hatt et vanskelig år med mye kritikk i forbindelse med gjennomføring av eksamen i vår | Facebook
Udir har hatt et vanskelig år med mye kritikk i forbindelse med gjennomføring av eksamen i vår. I denne for Udir utrengstid, kunne ikke vi lærere mobilisere for Udir, vise vår støtte og vår...www.facebook.com
Det hadde nok vore lettare å få kvalitet i skulen om læraren fekk ver lærar.
Lærere må være psykologer, sosialarbeidere og renholdere: Dynges nå også ned av detaljerte krav fra foreldre
«Mitt barn ønsker ikke å sitte ved søppelbøtta». «Kan du greie håret til Emilie? Vi fikk ikke tid». De siste årene har skolen sett en tendens til at kravene fra elever og foreldre blir mer individuelle og detaljerte.www.aftenbladet.no
Og resultatet ser vi kanskje hos tilfeller som Lucas Braathen og Johannes Høsflot Klæbo...
- Ble medlem
- 24.08.2018
- Innlegg
- 4.602
- Antall liker
- 2.992
Fordi skiforbundet selger noe de ikke eier?
- Ble medlem
- 19.09.2014
- Innlegg
- 22.040
- Antall liker
- 14.604
Den må lesesfantastisk stykke tekst.
Livet bak fasaden i Osloskolen | Udir har hatt et vanskelig år med mye kritikk i forbindelse med gjennomføring av eksamen i vår | Facebook
Udir har hatt et vanskelig år med mye kritikk i forbindelse med gjennomføring av eksamen i vår. I denne for Udir utrengstid, kunne ikke vi lærere mobilisere for Udir, vise vår støtte og vår...
Vi må gripe for å begripe
Norsk skole er i ferd med å bli et storhodet akademisk troll, med svak kjernemuskulatur og dårlig gehør.
www.nrk.no
- Ble medlem
- 19.09.2014
- Innlegg
- 22.040
- Antall liker
- 14.604
I samme gate så er det, som hun er inne på, altfor mange som tar universitetsutdannelse og for få som tar fagutdannelse. Mindre kjent er at det angivelig ikke finnes noensomhelst sammenheng mellom hvor godt en nasjon gjør det (da i økonomiske termer) og hvor stor del av befolkningen som har høyere utdannelse.
Vi må gripe for å begripe
Norsk skole er i ferd med å bli et storhodet akademisk troll, med svak kjernemuskulatur og dårlig gehør.
www.nrk.no
nok en til gjennomtenking
Interessant.... I mange år drev jeg som timelærer i voksenopplæring og videregående, VK2 tekniske fag ( idag VG3).. I en realistisk vurdering for å etablere hva dette utgjorde i årsverk, ble konklusjonen ( ved hjelp av lærer og inspektør i VG) at dette utgjorde 8 år som fulltidslærer i VG... I de årene dette pågikk fikk jeg av og til "stikkere" fra noen lærere i min omgangskrets og at dette var jo greit nok, men det hadde sikkert vært bedre for elevene om jeg hadde hatt Ped - i den tida var kravet for fast ansettelse i VG en årsenhet med ped.... men det er kun for å illustrre at jeg har trått mine sko i de områdene også, - for det er slett ikke hovedpoenget. ......
I mine egne 16 år på diverse skolebenker, og et tilhørende stort antall lærere, var de fleste av disse "helt OK", som sønnen min sa om det meste når han var sånn 15-16... det var ikke mange superlativer å hente der i gården... men - mens de fleste av mine lærere opp gjennom årene faktisk var helt OK, så var det noen få som utmerket seg i ekstrem positiv retning, - bl.a. mattelæreren vi hadde på gymnaset ( ja- jeg er såpass gammel), som hadde en utrolig personlig autoritet uten at han trengte å hverken heve stemmen eller slå i bordet......men dessverre var det en litt større gruppe som utmerket seg som rett og slett ekstremt dårlige... ikke fordi de ikke kunne faget sitt, men de manglet ganske enkelt grunnleggende mellommenneskelige kommunikasjonevner.. de klarte bare ikke å kommunisere hva det var de egentlig ville si, ei heller forholde seg til en gruppe halvvokstringer av elever med mildt sagt forskjellig utgangspunkt. Vi hadde en fysikklærer som etter ryktene var tilbudt jobb ved CERN, men kona nektet å flytte utenlands, så da endte han som lektor ved et nordnorsk gymnas. med et evig kaos i de fleste timene..... Poenget er likevel at alle disse med forskjellige fag likevel hadde en ting til felles... de hadde alle ped. som var et krav for fast ansettelse... kanskje det faktisk er og bør være slik at ikke alle bør bli lærere, lektorer etc - selv om de selv finner ut at det er det de har mest lyst til???
Jeg forsøker selvsagt overhodet ikke å påstå at ped er unødvendig, men ped er i mitt hode i seg selv ingen løsning for manglende kommunikasjonsevner eller som kanskje er et av hovedproblemene i dagens allmenutdanning - fullstendig manglende personlig autoritet, i et system som har avskaffet alle former for autoritet, og hvor lærerne ikke sjelden ender opp nærmest som elevenes gisler i klasserommet... min kone var i en periode tilkallingsvikar i barneskolen, og det var definitivt ingen dans på roser, hvor heller ADHD, kjeftbruk, ukvemsord og utagende oppførsel fra småunger, var det som rådet grunnen....
Hva som er årsaken til at det er blitt slik, og hvem som "har skylda", har jeg ikke noe fasitsvar på.. om teoretisk kompetanse ( typ master forskning etc) eller realkompetanse fra lærere med livets skole i ryggen vet jeg faktisk ikke. Jeg heier kanskje mest på siste gruppe, . de som har skoa på.....
Det som er helt sikkert er at skolen, og derved elevene, er de som blir taperne....Sist redigert:
Må nok si at jeg er skeptisk til hypotesen om ingen korrelasjonen mellom utdannelse og velferd. Men det handler ikke bare om hvor mange mastere man produserer, men hva det går i.
Når Finland kommer sterkt tilbake etter Nokia-kollapsen ... og de er på god vei allerede... så kommer det til å være på grunn av at de har et veldig bra utdanningssystem og at mange velger teknisk retning.
Og hvis utdanningsnivået blant de som leker stol-leken mellom storting og regjering blir høyere, så kommer de til å ta bedre beslutninger. Jeg har i mange år tenkt at det tabloide preget på politiske debatter og på rikspolitikken generelt skyldtes media, men jeg har begynt å mistenke at det skyldes at viktige beslutninger tas av folk med veldig tabloid forståelse for det de beslutter på.
- eller noe som er kokt i hop i tenketanken eller en "sen aften på partikontoret" hvor de fleste av deltakerne som oppflaskete politikere stort sett har liten bakkekontakt.... Det er i alle fall slik folk flest etterhvert oppfatter politiske løsninger, - som teoretiske konstruksjoner uten rot i virkeligheten.... Vi trenger vel ikke gå lenger enn til dagens regjering og den haloien vi ser om dagen, - særlig ift helsepolitikk.....
- Ble medlem
- 19.09.2014
- Innlegg
- 22.040
- Antall liker
- 14.604
Jeg er forsåvidt skeptisk til den selv, men har sett det referert en del ulike steder, skal se om jeg finner den faktiske kilden en gang.
Men det er ikke så vanskelig å se for seg at ting på ett eller annet punkt bikker over, og jeg personlig mener at Norge f.eks er godt forbi det punktet. For det første så er det fremfor alt den enkelte som høster de største fordelene av utdannelsen (tilgang til jobber, bedre betalt, det er stort sett morsomt å være student, får formative år, personlig utvikling osvosvosv) mens kostnaden ved å gi denne utdannelen i all hovedsak betales av samfunnet. Det flytter også ressurser fra noe som faktisk er mangel på (faglærte innenfor alt mulig) til noe det ikke er mangel på (den generiske termen utdannede) samt at tiden man er i arbeid kortes ned jo lengre utdanningsløp som blir normalen.
Videre så blir utdannelse stadig mindre verdt jo flere som tar den både for individet og samfunnet. Når en stadig større del av befolkningen skal ha høyere akademisk utdannelse så fyller man i praksis på nedenfra - altså at snittnivået går ned jo flere som skal studere og da følger fort nivået på selve utdannelsen etter nedover siden folk jo skal komme ut i andre enden også i størst mulig grad. I tillegg mister noe som tidligere var en hellt kurant utdannesle (tenk 3-årig bachelor) mye av signaleffekten, nå må man i praksis ha mastergrad for å kunne søke på et lass av jobber som kanskje ikke en gang egentlig krever høyere utdannelse og i alle fall ingen mastergrad. De fleste av de som jobber hos oss ville ikke en gang kunne kommet på intervju om de hadde søkt i dag.
-
Laster inn…
Diskusjonstråd Se tråd i gallerivisning
-
Laster inn…