V
vredensgnag
Gjest
Dissonansen oppstår kanskje fordi mange i Norge ikke har forstått at man her bedriver kriminalomsorg, og at denne ikke styres av klassiske "straff som hevn og til skrekk" motiver. Folks oppfatning av straff for forbrytelser er preget av inntrykk fra fiksjon og eventyrfortellinger, samt religiøse beskrivelser av straffeutmåling - og ligger på etterskudd med hva myndighetene faktisk arbeider for å oppnå.
Nils Christie er den fremste talsmannen for denne måten å arbeide med kriminelle på, og så det som et mål å få Breivik ut på gaten igjen. Noe som andre kriminologer fant utidig:
http://www.morgenbladet.no/article/20110819/ODEBATT/708199983
Men dagens kriminalomsorg arbeider for å restituere den kriminelle til samfunnet, en politikk som i lengden menes å være nyttigere for alle enn å forlite seg på strenge straffer, og fortsatt strafferegime etter arrestasjon.
Likevel må vi som utgjør samfunnet stille spørsmålet om det finnes forbrytelser som er så uhyrlige, begått av ugjerningsmenn som i slik utstrekning stiller seg utenfor samfunnets regler at de ikke kan regne med å noensinne bli tatt inn igjen i samfunnet.
I Norge mener vi at det ikke er tilfelle, i andre land har man en annen holdning til dette.
Amerikanere snakker fortsatt om reportasjene fra norske fengsler etter 22.7., der fangene nøt en levestandard (med full helseomsorg) som millioner av amerikanere som ikke er i fengsel drømmer om. USA har en enorm og voksende fengselsindustri, hvor det brukes minimalt med tid på å restituere fangene til samfunnet, og hvor ethvert overtramp i fengselet belønnes med forlenget soningstid, noe som passer de private eierne av fengslene meget godt.
I Norge har vi en annen holdning - men det må være legitimt å undre om forbrytelser av en så alvorlig art som denne hører inn under samfunnets paraply ...
Nils Christie er den fremste talsmannen for denne måten å arbeide med kriminelle på, og så det som et mål å få Breivik ut på gaten igjen. Noe som andre kriminologer fant utidig:
http://www.morgenbladet.no/article/20110819/ODEBATT/708199983
Men dagens kriminalomsorg arbeider for å restituere den kriminelle til samfunnet, en politikk som i lengden menes å være nyttigere for alle enn å forlite seg på strenge straffer, og fortsatt strafferegime etter arrestasjon.
Likevel må vi som utgjør samfunnet stille spørsmålet om det finnes forbrytelser som er så uhyrlige, begått av ugjerningsmenn som i slik utstrekning stiller seg utenfor samfunnets regler at de ikke kan regne med å noensinne bli tatt inn igjen i samfunnet.
I Norge mener vi at det ikke er tilfelle, i andre land har man en annen holdning til dette.
Amerikanere snakker fortsatt om reportasjene fra norske fengsler etter 22.7., der fangene nøt en levestandard (med full helseomsorg) som millioner av amerikanere som ikke er i fengsel drømmer om. USA har en enorm og voksende fengselsindustri, hvor det brukes minimalt med tid på å restituere fangene til samfunnet, og hvor ethvert overtramp i fengselet belønnes med forlenget soningstid, noe som passer de private eierne av fengslene meget godt.
I Norge har vi en annen holdning - men det må være legitimt å undre om forbrytelser av en så alvorlig art som denne hører inn under samfunnets paraply ...