Kjære helseminister.
Du kjenner nok ikke meg, men jeg jobber i helsevesenet og er således en av dine undersåtter som etter beste, ydmyke evne forsøker å gjøre mitt beste for at enkelte mennesker jeg kommer i kontakt med skal få et bedre liv. I den forbindelse har jeg et forslag som jeg syns er svært riktig og ikke minst viktig og som jeg tror kan bli en god sak for deg i valgkampen: forby all bilkjøring.
Jeg vet at dette kan høres radikalt ut, men la meg forklare før du gir opp: jeg har nå, i lang tid, bedrevet en hobby kalt hi-fi. Det er ikke urimelig å strekke ting så langt å kalle meg audiofil, selv om det i noen sammehenger brukes som et sjelsord. Jeg, derimot, bærer det begrepet med stolthet. Jeg bryr meg om musikken min og hvordan den formidles og derfor bryr jeg meg også om avspillingsutstyret mitt.
Som ung audiofil (dette er over 6 år siden) kom jeg i kontakt med et nettsted som het Hi-fi sentralen. Det var godt og riktig å finne et sted hvor jeg fant meningsfeller og hvor jeg kunne lese og lære mye om denne vidunderlige hobbyen som er hi-fi. Jeg er fremdeles aktiv der og, selv om det blåser litt i kastene, trives jeg godt der. Men etterhvert skjønte jeg at jeg hadde et problem: jeg hørte forskjell på kabler.
Overbevist om at jeg tok feil, det var, tross alt (ble jeg fortalt av mennesker med mer fysikk kunnskap enn meg) ingen som helst grunn til at det skulle være forskjell på kabler, gjorde dette gjorde meg bekymret. Hvordan kunne sansene mine lure meg så totalt, så gjennomført og konsekvent? Selv med et embedsstudie i psykologi bak meg, slet jeg med å forstå meg på dette.
Etterhvert ble jeg forklart at dette handlet om placebo. Jeg skjønte riktignok ikke helt det, da jeg hadde lært at placebo var noe litt annet og hadde andre mekanismer enn det som ble postulert at var grunnen til at jeg hørte forskjeller på kabler. Litt mer lesing gjorde at jeg slo meg til ro med at de kanskje mente bias, det hadde jeg jo lært om på studiet og skjønte at mennesket hadde en del sånne biaser. Selv om jeg nå trodde at jeg skjønte mekanismen bak og selv om jeg forsøkte noen enkle eksperimenter (for eksempel at samboeren min (forhenværende) byttet en kabel eller to og så forsøkte jeg å høre forskjell) for å fjerne meg fra biaser; så hjalp det ikke. Jeg hørte fremdeles forskjell på kabler.
Nå, i det aller siste, har jeg skjønt (av de samme menneskene med sterke meninger og møyen vunnet kunnskap) at det ikke er bare bias heller (for det holder ikke helt i mål, som forklaring) men det at vi kan ikke stole på sansene våre. Rett og slett, så enkelt. Det er nemlig så radikalt mye som virker inn, at det å stole på at jeg hører en forskjell når jeg hører en forskjell, sånn er det ikke. Jeg bare TROR at jeg hører en forskjell. Men egentlig gjør jeg ikke det.
Dette kastet meg ut i en aldri så liten eksistensiell krise (den var faktisk ganske liten, sammenlignet med en del andre liknende jeg har vært oppi) - for hvis sansene mine var så påvirkbare og så lett påvirkbare, hva i all verden skulle jeg gjøre med meg selv da? Jeg som har en jobb som handler om å forstå det usagte, om å lese det emosjonelle budskapet, om å våge å stole på mine egne inntrykk og opplevelser i møtet med disse vidunderlige menneskene som jeg er så heldig at sjefen sender til meg for at jeg skal snakke med dem - alt, absolutt alt, ble kastet ut i det blå. Hvordan kunne jeg stole på noe som helst av det jeg trodde var verden hvis sansene mine var så påvirkbare?
Nå har det seg slik at jeg er blitt trellbundet av Satans Lånekasse og jeg er således avhengig av en fast (og helst ganske røslig) inntekt for at livet mitt ikke skal bli tilbrakt på flukt eller i fengsel. Så jeg har nå valgt å beholde jobben min, selv om jeg har valgt å trekke meg tilbake i en litt molefonken, usikker stillhet - hva kan jeg vel si som kan stemme når jeg ikke kan stole på mine egne sanser? Jeg tror de fine menneskene som kommer til meg syns det er litt rart, men de fortsetter nå å komme så det må vel gå greit til sist.
Dette var kanskje en lang avsporing, men det er ment som en fin historie som kan få deg, kjære Helseminister, til å forstå hvorfor jeg begynte med et så radikalt forslag som å forby bilkjøring. For det har seg slik at her jeg bor, har jeg en vei utenfor huset mitt. Og på den veien og langs den veien går det mennesker i alle aldre (en del små barn, faktisk) og dyr. Det som gjør meg så redd og som gjør at jeg tror vi må forby bilkjøring er dette: all den tid jeg ikke kan stole på sansene mine (og det kan jeg jo ikke, for de forteller meg at det er forskjeller på kabler, noe fysikken sier at det ikke er) så kan ikke andre heller stole på sansene sine. Og da blir tanken på at andre mennesker kjører rundt i metallgjenstander som kan veie over ETT TONN på en vei hvor mange mennesker beveger seg, helt fryktelig. For hvordan kan jeg vite at de menneskene ser de andre menneskene? Hvordan kan jeg selv (nå har jeg riktignok ikke bil selv, men jeg må tilstå å ha kjørt en god del bil likevel) stole på at jeg er i stand til å vurdere om det faktisk er et lite barn i veien eller om det bare er noe jeg innbiller meg?
Det er denne tankengangen som har ledet meg til å tenke at vi må forby bilkjøring. Dessuten er visstnok bilkjøring også dyrt (for de som har bil) og miljøfarlig. Jeg kan til nød tenke meg at vi kan ha tog, så lenge vi sørger for at togskinnene blir inngjerdet med høye piggtrådgjerder hele veien slik at kun de menneskene som faktisk vil bli kjørt på av toget, kommer seg på togskinnene.
Jeg håper at dette kan være interessant for deg og ditt parti og jeg ønsker dere all lykke til i valgkampen (selv om jeg stemmer på et annet parti).
Ydmyk hilsen
en bekymret psykolog