Fin helg, med mye lytting, slik det gjerne blir når det kommer nye komponenter i hus.
For noen år siden kunne jeg valgt å gå denne veien innen HiFi i valg av platespiller.
Heldigvis gjorde jeg ikke det.
I stedet har jeg levd opp til mine nostalgiske og sære preferanser, og hatt det fint med å oppdage gleden i gode vintage-komponenter. Nå senest en Garrard 301 i Hammertone, med plinth fra Russel Collinson. I januar får den en tonearm fra Thomas Schick, mens den nå avspiller så det er ørensfryd her med en Fidelity Research FR64FX II (takk til Impulse som påpekte den presise betegnelsen for armen, som ble bygd helt på tampen av FRs virketid.)
Den fikk jeg fatt i gjennom en av forumets store entusiaster og samlere, som egentlig ikke hadde tenkt å selge akkurat den armen, tror jeg.
Nå står det en Goldring 1042 på armen (jada, MM). Etter anbefaling og etter hva jeg hører var det en god anbefaling.
Jeff Days artikkel om Garrard 301 Restoration Project var til god hjelp på veien mot investeringen. Linker til del 3, der det er linker til 1 og 2 i starten:
6moons audio reviews: Garrard�Project 3
Først oppsett vha Shures "Obstacle Course" set-up plate og HiFi News ditto. Førstnevnte riktignok beregnet på en annen PU, men gjør nytten.
Har spilt mye forskjellig i helgen, i henhold til S.O.P. om å "finne ting i kildene jeg ikke har hørt før." Dette er en lyrisk platespiller, med autoritet. Den maler musikk godt.
Jeg har skrudd den hardt fast i den massive plinthen, og er forbauset over hvor lite støy som finner veien til nålen. Er vinylen tyst så er det også sort bakgrunn med denne kombinasjonen. Etter innledende manøvrer med opera, symfoni, engelske kor, forskjellig jazz i mono og stereo - tok jeg sjansen på å lytte til solo piano. Alfred Brendel og sonater av Beethoven. Tonene hang foran meg med stor realisme og uten noen hastighetsvariasjoner, så jeg kunne puste lettet ut.
Orgelet i King's College, Cambridge, ramlet også inn i stuen med en autoritet jeg stusset over fra mine relativt beskjedne høyttalere; cymbalene til Christian Garros kom bedre gjennom enn jeg har hørt dem før i Loussiers Play Bach aux Champs Elysees; og Joni Mitchells Wild Things Run Fast måtte gjennomlyttes fra start til slutt.
Selv hunden kroer seg i sofaen, med labbene rett i været. Takk avsendes til Ray Clark, Russel Collinson, en meget hyggelig HFSer og gutta på Garrard som fant på å bygge en tanks for avspilling av musikk.
Dagslysbilde, siden kveldsbildet gir inntrykk av at veden er kunstig rød.