Et hyggelig besøk hos Lyric 09.04.2013.
Til informasjon vedrørende mine notater – jeg har det for vane å notere mest rundt det som ikke funker optimalt.
Jeg lyttet via en CARY CD-spiller, som jeg ikke har videre kunnskap om. Modellen var CD-306.
Det er kanskje den her rimelig dyre saken:
Cary Audio CD 306 SACD Professional Version | High End Cary Audio | Moon-Audio.com Det står $ 7995.
Musikken var jazz: Helge Lien Trio, Esperanza Spalding, Keith Jarrett, Tore Johansen, Esbjörn Svensson Trio.
I tillegg; elektronika: Squarepusher, Boards Of Canada, pop og rock: Radiohead, Nirvana.
Intensjonen var å høre på Stax sitt sett SRS-4170, som bl.a. har fått meget god omtale i
Lyd og Bilde. Dessverre var ikke dette settet inne, så jeg ble foreslått at jeg heller kunne høre på SR-404 som et alternativ. Før jeg startet min lytting spurte jeg hva forskjellen på disse vs. SR-407 var – det skulle være litt mindre dynamikk i SR-404. Jeg hørte på SR-404 på SRM-006ts.
Inntrykk med SR-404:
Jeg merket meg fort at jeg synes de manglet en god del basspunch og bassmengde, spesielt på lavt lydnivå. Det var også for lite bass på høyere volum og jeg savnet et ordentlig fundament i lydbildet. Dog skal det kanskje noteres at bass er noe av det første jeg merker meg ved, i tillegg til skarphet i diskant. Jeg føler sterkt for å ha nok driv, fylde og dybde for eksempel hvis jeg skal høre på en jazztrio – hvis jeg synes kontrabassen blir for anonym så reagerer jeg raskt på det og henger meg litt opp i det. Imidlertid er det en fin linje mellom nok bass og for mye – blir det overfokus og for mye bass så tar det jo veldig stor plass i lydbildet og blir kunstig.
SR-404 spilte fint, men det ble litt pent og pyntelig. Føler at den var litt flat i presentasjonen – deler av diskanten var dog ganske fremtredende. I tillegg til basshunger kan det nok være at jeg er litt sensitiv for skarpe/halvskarpe diskanter. Foruten diskanten, muligens kun øverste del, så opplevdes hodetelefonen som nevnt som litt flat i presentasjonen. Den var litt tilslørt og forsiktig all over.
Savnet et større og mer dynamisk lydbilde. Lyden ble liksom værende ute ved ørene (kan du si), foruten den øverste diskant som kom litt ut av skallet. Ikke at det var enormt luftig og detaljert oppover i diskanten som en SR-009, det var det jo ikke. Lyden var litt slank i alle retninger og laget for meg ikke et stort og spennende lydbilde.
Tok et par notater med inntrykk på noen låter jeg hørte på:
Tore Johansen – Å Kunne Æ Skrive, fra plata Nord. Har dere Spotify så er den
her.
På denne låta synes jeg det er greit å få inntrykk av om bassen henger sammen og om det er nok av den, eller om den får litt overfokus her og der. Til vanlig hører jeg på Sennheiser HD595 hjemme, uten noen form for avansert forsterking. På SR-404 var der ganske mye mindre bass og den var mye lysere enn HD595. Savnet en god del sødme, varme og glød i formidlingen.
Tore Johansen – I Get Along Without You Very Well, fra plata Rainbow Sesson. Spotify
her.
Her får bassfetisjen hvile litt, da låta er "snill" på bassen. Jeg har den med på teste-CD’en spesielt for å teste at jeg får godfølelsen av hodetelefonen.
Jeg føler at låten ikke blir fult så "søt" som på Sennheiser HD595. Imidlertid er nok SR-404 mer nøyaktig i presentasjonen og trompetlyden er mer virkelighetstro. Savnet en del av den litt mørkere klang som jeg får på HD595. Riktignok føler jeg at min HD595 er litt kunstig her og der, med farging på flere steder i lydbildet – men jeg synes SR-404 ble litt spinkel og kanskje litt klinisk i lyden.
Noterer meg også at SR-404 er ganske snill på Nirvana (rock).
Ja, hva blir
konklusjonen her. Jeg synes vel det ikke var helt suksess. Jeg skulle jeg gjerne hørt SR-407 el. SR-507, men det var SR-404 jeg endte opp med denne gangen.
Stax SR-007 mk2 på SRM-007tII
(serienummer på hodetelefonen var SZ31231 hvilket vel indikerer mk2.5)
Umiddelbart hører jeg at den har en god del av den sødmen og varmen jeg savnet på SR-404. Imidlertid høres den litt tilslørt ut når jeg kommer fra 404. Den er mye mørkere og jeg noterer meg ganske kjapt som et spørsmål om den er for mørk – i hvert fall fra ca «midten og oppover» og kanskje nedover også. Vedrørende bassmengde noterer jeg at jeg totalt sett synes det er bra – at det må være såpass. Imidlertid føler jeg i ettertid at det kanskje var en liten unødvendig bump på ca nedre mellomtone/øvre bass som var litt fremtredende/påtatt og at det manglet littegranne helt nederst i bassen.
Noterer meg at det er littegranne pent og pyntelig. Samt at hodetelefonen ikke virker helt åpen og transparent i presentasjonen.
Jeg noterer på låten Tore Johansen – Å Kunne Æ Skrive:
Den har godt med bass. Den er mye søtere og har mer glød enn SR-404. Imidlertid noterer jeg at den føles litt tilslørt.
Esbjörn Svensson Trio – Spam-Boo-Limbo, Spotify
her.
Av betydning noterer jeg at den er litt tilbakelent. Her synes jeg bassen er littegranne slank, men det kan forsåvidt være litt låten også.
Konklusjon:
Det er en veldig bra hodetelefon, men jeg er litt usikker på den. Den virker litt ullen/tilslørt i lyden. Den har på en måte en "lagvis" presentasjon av lyden, der ting virket litt innpakket og vanskelig tilgjengelig. Det kan imidlertid være en tilvenningsfase – at jeg er vant til en rimelig direkte og kanskje litt påtatt presentasjon fra Sennheiser HD595. Den lagvise presentasjon har den appellerende effekt av å gi inntrykk av stor dybde i lyden. Men sammenligner jeg med for eksempel SR-009 så er jo den umiddelbart tilgjengelig over hele spekteret (med unntak kanskje kanskje (det er meningen med to kanskje her) av litt punch, tilstedeværelse og stålkontroll i bassen).
Stax SR-007 mk1 (early?) på SRM-007tII
(serienummer på hodetelefonen var 70512 hvilket vel indikerer tidlig mk1)
Jeg sammenligner med mk2.5: Den er langt fra så mørk – den er mye lysere. Mer åpen i lyden – luftigere. Jeg stiller meg spørsmålstegn ved om det er like mye bass i hodetelefonen. Etter hva jeg leser på nettet, så skal vel denne ha mer bass totalt sett enn mk2.5 – dette er ikke et inntrykk jeg får umiddelbart, men jeg har kanskje festet meg litt ved en bump som mk2.5 har i bassregisteret som gjør at den fremstår som en på en måte noe bassterk hodetelefon.
Imidlertid noterer jeg at jeg opplever mk1 som slankere i lydbildet enn mk2.5 generelt. Innledningsvis synes jeg med en gang at mk1 var mye bedre enn mk2.5 – den var som jeg skrev mer åpen og luftig i presentasjonen. Den var mye lettere tilgjengelig/mer frempå vs mk2, litt sånn som SR-009 (frempå er vel ikke helt hvordan jeg føler SR-009 er - den er bare veldig åpen, luftig og "tilgjengelig" over det aller meste av lydspekteret). Den hadde ikke den veldige diskant-extension som SR-009 har, men det er ikke nødvendigvis en udelt dum ting.
Total konklusjon: Jeg skulle vel helst hatt en kombinasjon av forskjellige modeller: SR-009 – vi tar åpenheten, det enorme lydbildet og de fleste lydkarakteristika herfra. Imidlertid kan vi godt blande inn en god del av diskanten til SR-007 mk1 – som var mer behagelig enn SR-009 som jeg synes er litt vel lys, for meg blir den littegranne skarp. I tillegg mikser jeg inn litt av det jeg opplever som "frempå" hos mk1 - som gir presentasjonen litt mer driv og liv enn SR-009 isolert kanskje oppleves som. Så kan vi ta litt av mørkheten til SR-007 mk2.5 – som er behagelig og spennende, dog ikke så altfor mye. Kunne kanskje hentet fra kun SR-009 og SR-007 mk1, men henter inn litt mørkhet/sødme fra mk2.5.