Aslak om saken...
Aslak Sira Myhre: Nei, vi må ikke bli medlem av EU – ikke denne gangen heller
www.aftenbladet.no
Av alle de uforutsette konsekvensene av presidentvalget i USA, må revitaliseringen av den norske ja til EU-bevegelsen være en av de mest overraskende. Er det noe som kjennetegner Europabevegelsen i Norge, er det at den er den nærmeste vi kommer Hillary Clinton og Joe Bidens versjon av Det demokratiske partiet i USA, altså partiet med det største forklaringsproblemet i vestlig politikk i dag. Like fullt ser det ut som tanken om et snarlig norsk EU-medlemskap har stått opp fra de døde som følge av presidentvalget i USA.
En rekke politiske kommentatorer og aktører i sosiale medier sier det samme. Vi har ikke lenger råd til å stå utenfor EU. Krigen i Ukraina, de sikkerhetspolitiske truslene fra Russland, Trumps uforutsigbare USA og Kinas vekst, alt peker mot det samme: Vi trenger å knytte oss tettere til resten av Europa for å være trygge. Oppå denne sikkerhetspolitiske og anti-amerikanske retorikken et gammelt refreng med økonomiske skremsler: Vi er på vei inn i en handelskrig, vi er
«collateral damage» om vi ikke melder oss inn i EU umiddelbart, tollmurene vil sende oss ut av den økonomiske saga.
I VG, den ledende avisa for EU-propaganda i Norge, blir Sp og Trygve Slagsvold Vedum nå idiotforklart hver dag fordi partiet er så frekt at det våger å gå imot EUs energipolitikk. Det er et ensidig kjør så massivt at det faktisk er overraskende at redaktørene ikke sjøl ser at det er i ferd med å bli ensidige til det parodiske. De ivrigste debattantene ser ut til helt på alvor å mene at det å kritisere vindkraft, EU eller EØS avtalen er å gå Putins ærend. Og den retoriske veien fra Putin til Hitler er som kjent kort. Kampen om EU-medlemskap skal ikke lenger handle om argumenter, det er det godes kamp mot det onde vi skal ta del i.
Argumentene
De som nå kaster seg over kravet om en ny EU-debatt, har med noen få unntak én ting til felles, og det er at de nye hendelsene i verdenspolitikken og Europa de siste årene ikke har fått
dem til å skifte standpunkt til norsk EU-medlemskap. De har vært for EU helt uavhengig av Putin, Trump og klima. Aftenpostens politiske redaktør, Kjetil B. Alstadheim, er
unntaket, han var en aktiv EU-motstander i 1994. Hanne Skartveit, kommentator og tidligere politisk redaktør i VG, kan neppe skryte av det samme.
Sjøl har jeg heller ikke skifta standpunkt, jeg var imot i 1994 og er det fortsatt. Men det er ikke fritt for at de siste åras hendelser har gjort at jeg har tenkt gjennom standpunktet mitt på ny. Ikke minst de siste ukene, hvor det har gått ei bølge av EU-resignasjon blant venner og kjente. Det er ikke det at folk har blitt mer positive til EU, det er mer det at kjennes som det ikke er mulig å stå imot så lenger. Norske politikeres enorme vilje til å følge alle politiske vink fra EU som det var Guds bud, gjør ikke resignasjonen mindre.
Så ja, jeg har tenkt, og siden jeg i motsetning til VG altså har vært EU-motstander, så veit jeg også hva som eventuelt må revurderes. Og for å ta det siste først: Det er argumenter jeg og mange andre brukte i 1994 som ikke har holdt vann. Påstanden om at EU kom til å forbli en rikmannsklubb og ikke ville ta imot fattige østeuropeiske land som medlemmer, viste seg åpenbart ikke å stemme. Tvert imot, i den grad EU-medlemskap har vært positivt for noen de siste tretti åra, må det være for infrastruktur og utvikling i de fattigste medlemsstatene.
EUs kommende imperialistiske felleshær, eller ødeleggende klima- og miljøpolitikk, har heller ikke framstått helt som vi påsto i 1994. Men når sant skal sies, ingen av disse tinga var kjernen i min EU-motstand, ikke da og ikke nå.
Folkestyre og elitene
Kort fortalt gjorde to ting meg til motstander av norsk EU-medlemskap i 1994:
Det ene er folkestyre. EUs kombinasjon av byråkrati, traktatfestet markedsliberalisme og avstanden i kultur, språk, størrelse og erfaring mellom medlemslandene vil aldri kunne erstatte det norske demokratiet, men har alle muligheter for på undergrave det.
Det andre argumentet mitt er knytta til klasse. Den offisielle begrunnelsen for at EUs fire friheter er «grunnlovsfesta», er at det skal sikre Europas konkurransekraft. I den grad det gjør det, er det på bekostning av arbeidsfolk. Regningen for den europeiske integrasjonen og for utjevningen mellom de fattigste og de rikeste landa betales av de som har jobber i industri, service, varehandel og andre helt vanlige jobber.
Det andre er knytta til klasse. Den offisielle begrunnelsen for at EUs fire friheter er «grunnlovsfesta», er at det skal sikre Europas konkurransekraft. I den grad det gjør det, er det på bekostning av arbeidsfolk. Regningen for den europeiske integrasjonen og for utjevningen mellom de fattigste og de rikeste landa betales av de som har jobber i industri, service, varehandel og andre helt vanlige jobber.
Dette var mine argumenter i 1994, og er det noe tida etterpå har vist, er det at de stemte. Siden 1994 har Storbritannia forlatt EU, nettopp på grunn av kombinasjonen av sosial dumping, økende forskjeller og avstanden til både politiske beslutninger og de som fattet den. I Tyskland og Frankrike har ekstreme høyrepartier vokst seg til seriøse aktører på samme grunnlag. I Ungarn, Polen og Slovakia har de til dels fått makta. Denne utviklinga er et resultat av EU, og EUs svar er ennå med mer av det samme, stadig tettere integrasjon og stadig større avstand mellom de styrende og de styrte, økonomisk, kulturelt og sosialt.
Det er den samme politikken som har skapt MAGA-bevegelsen i USA. Et norsk EU-medlemskap er ikke en løsning på denne utviklinga, det vil tvert om forsterke problemene. Og sjøl om det kjennes besnærende å bruke anledning til å si at vi ikke lenger har et valg, at vi nå må
følge VGs kommentatorer i
marsj til Brussel, så undergraver den type retorikk folkestyret og fellesskapet i Norge mer enn Putin og Trump klarer til sammen.
Vi
må ikke i et demokrati. Vi
velger. Og folk i Norge har, to ganger, valgt å si nei til EU, på tross av elitenes ja. Blir det satt på spissen, er det beste for folkestyre og fellesskap er at vi sier nei en tredje gang.