Valget står mellom Norge, Svetis, Bosnia Herzegovina, Albania, Makedonina, Kosovo, Serbia, Tyrika, Ukraina, Hviterussland, Russland og Moldova om jeg ikke ser helt feil på kartet. Eventuelt UK om man sikter til noe som har skjedd i nyere tid.
Siden jeg antar innsikten er såder når det kommer til de finere detaljene i EUs forhold til nasjonene på Balkan, Ukraina og Moldova så må det vel da være Norge det siktes til, formoder man?
Og da kan man jo, som du sier, vente i spenning på hva det siktes til.
Om det først skal pirkes kan du legge til Montenegro og trekke fra Kosovo som først vil ha grense til EU hvis og om førstnevnte, som riktig nok ligger best an i løypen, fulgt av Albania, faktisk blir EU medlem.
Apropos dette med likeverdig handel mellom nasjoner så har jeg jo et litt annet perspektiv på akkurat det, også hva gjelder landbruksinteresser, EU og nasjonale særinteresser.
Litauen kan tjene som et godt eksempel. Da de som et lite land og en relativt fattig ex-sovjetisk republikk, men med en lang og til tider særdeles ærerik europeisk historie (til og med anerkjent av Putin eksplisitt i hans vulgærhistoriske manifest fra 2021) forhandlet om EU medlemskap, måtte de gi avkall på to sentrale og for dem fortsatt smertefulle punkter.
Avvikle det store kjernekraftverket i Ignalina (under tysk press, og som dermed gjorde dem fullstendig avhengig av det samme Kreml for energiforsyning som hadde ulovlig annektert dem mot slutten av WWII).
Det andre var å frasi seg retten til EU CAP. Med stort sett samme grøderike svartjord som i Ukraina, så har Litauens landsbygd og potensiale for å bidra til vår felles europeiske matproduksjon og selvforsyning lagt brakk til våre dager. Ta en kjøretur fra Warszawa (som var for stort til å akseptere tilsvarende betingelser) til Vilnius og se ved selvsyn. Var dette et resultat av EU som i Kommisjonen og embedsverket? Nei. Det var et resultat av nasjonal lobbyvirksomhet for å beskytte vestlige bondeinteresser, inklusive de franske, naturligvis.
Om noe har EU vært en historisk suksess hva gjelder å være en skyteskive for alle mulige saker nasjonale myndigheter har vært enige i, men ikke vært i stand til å selge inn til egen befolkning og velgere. For ikke å snakke om hvordan Orban og PiS (til de ble tuppet ut) fant politisk rom som EUs største netto-mottakere av nettopp EU midler til å konfrontere de underliggende verdier EU ble tuftet på.
Om noe burde jo dette berolige ideologiske EU-motstandere om at «det er langt fra Fraflyttingsvær og Indre Enfold til Oslo, men enda lengre til Brussels». For saken er nemlig den at i spørsmålet om manglende demokratisk legitimitet i EU så vil de fleste som forstår hvordan EU sine institusjoner er satt opp og fungerer se at svakhetene i systemet ikke primært kommer fra noen grå masse av overbetalte eurokrater, men snarere fra nasjonale lobbyinteresser.
Så når Nei til EU poserer moralsk på vegne av «solidaritet» med Europas bønder, så kjenner jeg det knyter seg ørlite litt i halsen i det jeg skyller ned en brødskive med makrell i tomat med Farris.