Aina Schiøtz (en av underskriverne på oppropet), Professor på Institutt for global helse og samfunnsmedisin i Bergen har et innlegg i dagens Klasssekampen – «Hilsen fra en eldre feminist». En radikal feminists reasksjon på å bli omtalt som «hyperkonservativ kvinne» (i Klassekampen). (Den ligger bak muren)
Jeg liker ikke murer så her er den i klartekst.
For første gang i mitt liv er jeg blitt karakterisert som «hyperkonservativ kvinne», i Klassekampens satirespalte Grovt sagt, 7. oktober. Heller er jeg titt og ofte blitt karakterisert som feminist, knyttet til den andre enden av den politiske skalaen – som nok er i overensstemmelse med virkeligheten.
Skribenten Astrid Hauge Rambøl har videre et spark til det å være gammel og kunne uttale seg, men kanskje har også de gamle noen erfaringer det er verdt å lytte til?
Hvorfor underskriver jeg så som radikal feminist et opprop om forbud mot nikab i undervisningssituasjoner ved universitetene? Handler et forbud virkelig om konservatisme og undertrykking av kvinner, slik Rambøl oppfatter det?
Jeg skal ærlig innrømme at dette er en vanskelig sak, men etter nøye overveielse, i den grad det var tid til det, valgte jeg å skrive under. Årsaken er ganske enkelt fordi jeg oppfatter nikab i det norske samfunn som et kvinneundertrykkende plagg.
Nå har det seg slik at jeg gjennom så å si hele mitt yrkesliv, i og utenfor akademia, har arbeidet med og for kvinners rettigheter og spesielt med kvinners rett til høyere utdanning og en plass i akademia. Som historiker kjenner jeg godt til de mekanismene som gjennom tidene er blitt benyttet for å holde kvinner nede – klesdrakt inkludert – og i mye av min forskning viser jeg nettopp til disse mekanismene.
Gjennom livet har jeg også noen opplevelser som har brent seg fast, og som har bidratt til å farge mitt syn.
La meg eksemplifisere med et par hendelser tilbake i 1985, da jeg deltok på FNs kvinnekonferanse i Nairobi i Kenya. Det var en fantastisk konferanse, der 3000 kvinner og en håndfull menn deltok. De fleste deltakerne kom fra den tredje verden, mennene kom fra Iran. Deres oppgave var å vokte landets kvinnelige deltakere. Kvinnene bar alle nikab og de rørte seg ikke en tomme i det offentlige rom uten å bli overvåket.
Den neste opplevelsen var møtet med en kvinnelig professor ved The Agricultural University i Alexandria i Egypt. Hun var fortvilet over at stadig flere av hennes studenter hadde begynt å dekke seg til. Som feminist i et ekstremt patriarkalsk samfunn, hadde hun i årevis arbeidet for et mer likestilt samfunn med mål om at kvinner som menn kunne stå fram som selvstendige individer. Som universitetslærer kjente hun på et særlig ansvar. Hun var fortvilet over den økende tildekkingen og så den som et stort tilbakeskritt.
Mer enn noe fant hun det vanskelig, for ikke å si umulig, å undervise og veilede disse kvinnene. Hun fikk ingen kontakt, kunne ikke vurdere hvorvidt de forsto eller ikke. Responsen – slik hun ønsket den på godt og vondt – uteble. Det gikk så langt at hun nektet å veilede dem.
I norsk sammenheng har Åsne Seierstad i boka «To søstre» godt illustrert hvilke problemer nikab reiser i undervisningssammenheng i skolen – noe som førte til at de øverste skolemyndighetene i Oslo og Akershus påla forbud i klasserommet. Jeg vil ikke legge skjul på at jeg forsøkte å få likestillingsperspektivet inn i oppropet, men lyktes ikke, og jeg vil igjen presisere at dette er en vanskelig sak å ta stilling til.
Men noen «hyperkonservativ» kvinne er jeg ikke, og feminisme og likestilling vil jeg fortsatt arbeide med, også som gammel.
Jeg oppfatter nikab i det norske samfunn som et kvinneundertrykkende plagg.