For å fortsette litt på det meget fornuftige sporet til OMF, å i håp om ikke å dra kvaliteten helt i kjeller'n.
Jeg er ivrig bruker av føttene, også til annet enn klønete forsøk på å trampe takten...
Som fotgjenger (og syklist) har man en helt annen mulighet til å bruke hørselen til å orientere seg i trafikkbildet. Det er ingen tvil om at lydkilder kan lokaliseres med en temmelig stor grad av presisjon. Biler, fotgjengere, syklister, you name it. Alle lager lyd. Alle lyder kommer et steds fra. Dette er en helt uvurderlig hjelp i trafikken.
Men, hva skjer når jeg setter meg inn i en bil? En ting er at bilen støyer og overdøver mye av lydene. En annen er at lyden ikke trenger upåvirket gjennom bilens karosseri. Lydbølgene transformeres til mekaniske vibrasjoner i overflatene, og deretter tilbake til lydbølger inne i kupéen. Energien transporteres til deg via store overflater på en uforutsigbar måte. Resultatet er at det er svært vanskelig å lokalisere ting i omgivelsene også på det man hører tydelig. Det er en bil der ute, men hvor?
Noe av den samme skjebnen rammer innspilt/avspilt musikk. Det kan meget godt ligge store mengder lokaliseringsinformasjon i et opptak. Gamle stereomik-opptak kan være ekstremt gode på akkurat dette. Men når dette avspilles over stereohøyttalere i et rom får man en overlagring av akustiske omgivelser, hvor de to rommene legges oppå hverandre. Tenk dere en overheadfoil med tegning av opptaksrommet. Legg deretter en foil med tegning av lytterommet over denne. Begge er til stede i avspillingssituasjonen, men den 'doble' akustikken må ende med å forvirre.
Nettopp her tror jeg forklaringen til positiv opplevelse av diffusjon ligger. Man kan tenke seg at diffusjonen bringer avspillingsrommets overhead ut av fokus, slik at opptaksrommet blir det eneste som trer fram skarpt og tydelig. Dermed blir det lettere for hjernen å forstå den akustikken vi er ute etter, nemlig opptakets. Dette gjelder uansett høyttalernes spredningskarakteristikk.
Men, samtidig mener jeg at høyttalere med begrenset spredning (kardioid, dipol, horn) har sitt store fortrinn. Avspillingsrommet får ganske enkelt ikke være med på leken i samme grad.
Opplevelsen av at det et rom i opptaket kan fremmes av at avspillingsrommet kommer til uttrykk. Men, dette er ikke snakk om en gjengivelse av rom, snarere et rom som skapes ved avspilling.
Derfor opplever jeg større variasjon i rom og perspektiv fra dipoler enn fra 'apekister' (med samme opptak).