Tja, poenget er jo å vite at en person faktisk er den vedkommende utgir seg for å være, så biometri kan være en fornuftig løsning i enkelte tilfeller. Som den gangen funksjonæren i bank eller postkontor kunne krysse av i en rute merket «kjent» blant alternativene for legitimasjon. Det var biometri, versjon 1.0.
Anekdote: Jeg skulle sette inn en sum svenske kontanter på min svenske bankkonto som er opprettet i mitt svenske personnummer. Kontoen hadde blitt opprettet for en del år siden under mindre strenge regler. Det kontantinnskuddet tente en del hvitvaskingslamper, spesielt når jeg ikke kunne vise frem godkjent legitimasjon som matchet personnummeret. Står jo ikke i det norske passet, som er eneste godkjente legitimasjon for nordmenn utenlands (inntil man får skaffet seg et nasjonalt ID-kort). Etter hvert kunne jeg legge frem tinglysningsbevis på eiendom i Sverige, registrert i mitt navn med mitt svenske personnummer. Da falt ting plutselig på plass, siden man kunne se en kjede av offentlige dokumenter som linket fra navnet i det norske passet til det svenske personnummeret, og banken kunne gå god for at de hadde forsikret seg om at de vet hvem jeg er, men bare etter at jeg hadde forsikret banksjefen om at jeg ikke også er amerikansk statsborger og vil påføre dem enda mer papirarbeid. Så nå har jeg svensk mobilt bank-id og Swish på mobilen. Med biometri. Praktisk.