Tillat meg, i all ubeskjedenhet, å lenke til en gammel kommentar jeg skrev om emnet etter noen tunge Groundhog Day-oppelevelser i Horten:
Har du stereoanlegg for � h�re p� musikk, eller musikk for � h�re p� stereoanlegget? - kultur - Dagbladet.no
Følgende under er høyst tatt ut av trådens omhandling, men trådeier er bredskuldret og høy under takskjegget så jeg prøver meg.
Nå er jeg en av de som har styrt demoene på denne Horten messa, mentalt forberedt i ukesvis i forveien foran pcen for og lage spillelister for og please alle besøkende.
Spillelisten inneholdt alt fra mild satanrock til tunge audiofile testspor. Man annkommer sent fredag ettermiddag, får nøkkelen til rommet klokka 17.00. Bakser opp ett par billass med audiokomponenter av høy kvalitet, pakker ut og prøver og plassere det nøysomt og pent. (de fleste besøkende som er der for og handle har med seg sin bedre halvdel, estetikk er 80%)
Klokka er nå ca 22, man får lyd. Man knørver gjennom spillelisten til en øl eller to før man sier seg fornøyd og velter sideveis ut av stolen og slukner tungt.
Neste morgen låter det helt fint og kan klare og jamre seg gjennom de aller fleste låtene på spillelisten uten problemer, noe tatt vekk og noe lagt til.
Når messen åpner kan du ta deg faen på at 90% av alle ønskene som kommer baserer seg på Patricia Barber, Nils Lofgren, Kari Bremnes, Sara K, Miles Davis og stort sett hele Sheffield katalogen. Ungdommer rømmer som fluer som har fått ferten av bæsj i naborommet. Er man så heldig og få en langhåret "cool-dude" med ryggpatch og ønske om Slayer, Clutch, gammal Opeth og lignende så får man fred. Ikke en kjeft stikker hodet innom men spankulerer så kjapt forbi at man kan kjenne trekk i det tørre bak øra. Er man så dum at man lar cool-duden styre volumet går det gjetord om disse gærningene i rom 212 som prøver og blåse hørsel og diskanter.
Året etter ga jeg faen, det ble morsommere sånn, og jeg drakk tettere.