Hi-Fi en livsløgn som aldri gir slipp?
Kanskje en litt for dramatisk overskrift, men dere får bære over med meg.. Livsløgnen jeg sikter til ligger i ordet High Fidelity. Ordet som ingen forstår eller det finnes en fast definisjon på. Hva betyr denne høye troverdigheten eller høykvalitets lydgjengivelse overført til faktisk lydgjengivelse av høyttalere i et lite rom?
Jeg personlig jaktet denne løgnen i mange år. Brukte tid, energi og økonomiske ressurser på å finne ut av hvor langt man kunne komme. Det er sikkert en av grunnene til at jeg skriver dette her nå i dag. En annen grunn er at jeg opplever at jo dypere jeg kommer i forståelsen av denne virkeligheten som består av musikk og teknikk jo mer synes jeg det er feil.
Løgnen eller feilen oppstår i det man tenker at en faktisk virkelighet spilt eller sunget skal kunne overføres til et annet rom med høyttalere og høres helt likt ut. Dette skal derfra kunne overføres til andre rom og karakteriseres som det ultimate målet.
@_RoDa_ gav meg et boktips for noen år siden som blant annet beskrev et eksperiment der Thomas Edison tok opp sangere og spilte det av på høyttalere hvor publikum ikke kunne høre forskjell på innspilt lyd og sunget lyd. Dette turnerte han rundt med på slutten av 1800 tallet, men det har seg slik at sangerene tilpasset seg høyttaleren og ikke omvendt slik at det skulle høres likt ut.
Om det var der jakten på det ultimate begynte vet jeg ikke.
Neste ledd i det ultimate er å kunne høre lyden slik produsenten hørte den i kontrollrommet da ferdig miks blir ferdigstilt til utgivelse. De fleste oss vet jo at dette er en utopi fordi vi aldri har hørt to anlegg lyde identisk noe sted. Likevel skal det ikke mye lydkvalitet til før vi hører om det er samme miks eller master.
Likevel har de fleste store diskusjoner her på HFS tatt utgangspunkt i at god lyd skal være tro mot det orginale og komponenter som farger lyden er kvalifisert lavere enn komponenter som farger mindre.
Jeg husker tilbake på min spede barndom da jeg gjorde innspillinger i studio at frustrasjonen var stor da den ferdige DAT-tapen alltid låt så mye dårligere alle andre steder enn i studioet vi mikset det ferdig.
Det første studioalbumet jeg produserte var jeg veldig opptatt av at skulle ha en master som var overførbart til alle andre rom. Husker fortsatt hvor totalt forskjellig det låt i masteringstudioet enn i kontrollrommet på studioet vi spilte inn i. I studioet låt det varmt, organisk og helt perfekt mens i masteringsstudioet låt det lyst og tamt før master. Begge rommene var det jeg ville kalle nøytrale og gode. Selv om jeg har hørt dette albumet i mange forskjellige oppsett har det aldri hørtes ut som hverken i studioet eller masteringstudioet. På gode oppsett låter det mye bedre og mer live enn i masteringstudioet.
På mine opptak som jeg lager nå er det stadig en tilbakevendene utfordring hva slags oppsett man skal stille opp mikrofonene i mot. Forstår du problemstillingen? Man har musikere i et rom som man skal fange lyden av i en "vinkling" som låter bra. Hvordan ta avgjørelser når man ikke vet hvordan det lyder andre steder?
Her kommer poenget som i mange sammenhenger blir idiotforklart her på HFS. Man bruker utstyr man har en sterk referanse på. Dagene før en innspilling lytter jeg meg inn på hodetelefonene mine slik at jeg vet hvordan gode opptak høres ut. Hvis jeg går ut ifra det er det stor sannsynlighet for at dette overfører seg videre. Poenget er altså at referansen er ikke produktets tekniske kvaliteter eller farginger, men all annen innspilt musikk.
I en produksjonssammenheng opplever jeg at det skumleste er alle lydene man
ikke hører. Man vil ikke at booming, klikk, skriende lyd eller andre artifakter skal bli maskert av referanseutstyret man bruker. Størrelse på lydbildet, høyre og venstre osv er også viktig at er en standard på. Men det er altså det.
Med det sagt kan man da reflektere over hvor farlig det er med litt harmonisk forvrengning og hvor mye energi man skal bruke på å etterligne studioutstyr som ofte er anskaffet for å avsløre alle hørbare lyder slik at man ikke får uønskete overraskelser når man hører ferdig mix på et avslørende oppsett et annet sted.
Jeg opplever at Hi-Fi bransjen har begevet seg bort i fra "korrekt lyd" til likanes lyd de årene jeg har holdt på. Og de aller fleste er bevisste på at de ikke forsøker lage korrekt gjengivelse, men en gjengivelse som musikkelskere liker. Derav undersøkelser om hvordan lyd mennesker liker.
Hva med den korrekte gjengivelsen og livsløgnen om det ultimate målet? Jo, den korrekte lyden er oppnådd for lenge siden, ikke spesielt vanskelig å oppnå heller, men er ikke overførbar fra rom til rom og oppsett til oppsett. Den er heller ikke den flest mennesker liker best å lytte til. Hvorfor det er sånn kan jeg skrive om seinere så ikke enda flere faller av underveis i dette innlegget
Takk for oppmerksomheten!
"det finnes ingen fasit"