Hvor mange land har du vært i? 100? 150? Det er et godt utgangspunkt for å skrive reiseskildringer, men et veldig dårlig utgangspunkt for å moralisere over at Ola Nordmanns årlige sydentur ødelegger planeten. Og spesielt hvis tanken er å få Ola Nordmann med på at forandringer må til.
Men for all del, jeg hverken vil eller kan sette meg selv på noen høy hest. Jeg ble faktisk oppgradert til Eurobonus Silver i ett år før de bumpa meg tilbake til Basic, og jeg er veldig innforstått med at jeg bare det ene året (eller året før) bidro til mer klimautslipp enn en nyfødt verdensborger kan tillate seg i løpet av hele sitt liv, dersom klimaregnskapet hens skal være i nærheten av bærekraftig. Så å fremstille meg som noe slags forbilde er nok omtrent det dummeste jeg kan gjøre.
Tviler på at du finner moralisering over nordmenns sydenturer fra meg. At nordmenn flyr mye til utlandet er en kjensgjerning. Som Bjørneboe sa det: Norge er et utmerket land å fly til utlandet fra.
Men om jeg skal forstå deg rett, og la oss begynne med et enkelt eksempel:
Tidligere adferd desavuerer all senere adferdsendring og betinger munnkurv i forhold til det man har endret adferd fra?
Traurige tider for mangt, med andre ord? Kan umulig være gjennomtenkt.
Jens Ulltveit Moe slo seg opp som olje- og gasstrader. Det har han sluttet med. Kapitalen han la seg opp investerte han i fornybar energi og klimaklokt, dessverre for ham så tidlig at investeringene ikke ga ønsket utbytte. Men til tross for sin fortid som stortrader i fossilt har han ikke nølt med å kjøre tungt på behovet for livsstilsendringer, og kursendring for hele landet. Han har gått så langt som å gå inn i sentralstyret til MDG, og finansierer ulike klimarettede tiltak. Samtidig er hans personlige karbonavtrykk, tidligere og nå, betydelig.
Ville du sagt at hans fortid som trader i fossilt fullstendig parkerer hva han oppfordrer til nå?
Et godt råd kan være uavhengig av avsenderens status både i fortid og nåtid. Har man godt av å slutte å røyke kan det være greit å få det rådet selv av en storrøykende og overvektig fastlege, for eksempel.
Du mener mer om meg enn om saken, syns jeg - og jeg må smile litt over dine påstander.
Joda, jeg ble yrkesaktiv midt i
The Great Acceleration. Jeg arbeidet med markedsføring og har en del karbonutslipp på samvittigheten.
Samtidig er jeg trygg i min overbevisning om at jeg hoppet av tidligere enn de fleste og at jeg har ofret enormt i tapt kapital og materielle goder, fordi jeg hoppet av slik jeg gjorde. Jeg takket en gang nei til den høyeste lønns- og bonuspakken som er tilbudt noen innen skandinavisk markedsføring, fordi jeg ikke ville være med lenger, og det gjorde jeg for tyve år siden.
Før det takket jeg også nei til Pandion-kortet jeg fikk, med et brev jeg sendte til ham som da var sjef for SAS. Da de innførte Pandion fikk man nemlig et brev fra Jan Stenberg, som gratulerte og påpekte at du var blant dem som fløy absolutt aller mest med SAS. Jeg svarte at jeg takket for varselet om at jeg fløy for mye og at jeg ville gjøre hva jeg kunne for å redusere frekvensen. Noe jeg også gjorde.
Jeg forsøker nå å unngå å fly i det hele tatt, men i fjor måtte jeg ta en tur, for å hente min mors urne.
Det er mulig det er nyttigere å forsøke å diskutere sak.
Her får du litt klipp og lim fra noe jeg skrev i 2015, som det kan være greit å ha "in mente". Fra det etterfølgende kan det være nyttig å få med seg denne tanken: jeg syns det er for mange som har satt seg ned for å vente, og tror de vil bli reddet av forsynet:
“Desperate Journeys, Abandoned Souls”.
Boken “Desperate reiser, forlatte sjeler” handler om mennesker som av ulike grunner er havnet “in extremis”, helt på kanten av overlevelsesbetingelser. Den forteller om overlevelsesstrategier etter skipsforlis, katastrofer og ekspedisjoner i vanskeligheter, fra 1500-tallet og frem til nyere tid.
Det som går igjen, i de ulike fortellingene, er at betingelsene for overlevelse var best om de forliste hadde et realistisk grep på utfordringen. Kanskje hadde de bare det de sto og gikk i, men de områdde seg, vurderte hva de hadde av muligheter, la en plan med utgangspunkt i disse - og reddet seg. Det kunne ta lang tid og kreve store oppofrelser og lidelser, men ved å ta inn over seg omfanget av utfordringene, økte de også overlevelsessjansene.
Andre, som ikke fulgte eller forstod behovet for en slik strategi, reagerte med avmakt og apati, og døde gjerne der de var strandet; noen ganger uten en gang å ha tent et bål, selv om de hadde det som skulle til. Mange forventet at forsynet ville redde dem, eller at andre ville komme til unnsetning. Dermed satte de seg til å vente på redningsmenn som aldri kom.
Peter Wessel Zapffe skriver om slike blokkeringer i “Om det tragiske”. Han kaller det metafysiske handlingslammelser og mener de inntreffer når det går opp for oss at vi er kastet inn i en for oss hittil ukjent virkelighet, som vi vegrer oss for å akseptere:
Mennesket i biologisk miljø reagerer paa lignende maate; er man aldeles uten midler til at bedømme situationen, sætter man sig ende ned og negter at røre sig … To danske damer med “fjeld-angst” skrek høit ved den blotte berøring.
De danske vandrerne var uforberedte på norsk fjellnatur, og reagerte med handlingslammelse og skrekk. Jeg har selv opplevd hvor vanskelig det er å få folk til å forlate oppmerkede stier i fjellet og begi seg inn i “ukjent land”. De røde T’ene malt på steiner og små varder langs stien - disse tjener som sivilisasjonstegn - som et signal om at det er trygt, selv om du aldri har vært her før. En oppfordring om å forlate det illusorisk trygge vekker angst og usikkerhet, og man stritter imot. Utlendinger uten erfaring med vårt fjellandskap reagerer med vantro når naive nordmenn trekker dem med til fjells. “Are you trying to kill me?” ble jeg spurt engang, av en amerikaner som trodde jeg hadde gått fra vettet, da jeg pekte ut hvor jeg hadde tenkt å legge turen.
Det har vært bred aksept om alvoret i kommende ressurs- og klimautfordringer siden tidlig 1970-tall. At vi er kommet til kort med effektiv innsats, skyldes at vi har undervurdert frykten for å gå inn i det ukjente. Vi tviholder på det kjente, det vi tror er trygt. Vi sitter og venter på å bli reddet.
Hentet herfra:
https://www.harvestmagazine.no/artikkel/fornybarsamfunnet-den-storste-ekspedisjonen
