Gaia--Min drøm blir til virkelighet
theStig, pks og jeg var hos Karma en tur på lørdag, og det var veldig hyggelig. Vi ble traktert på aller beste måte.
Snickers-Is hadde vært og lekt med EQ kvelden før, og jaggu fikk vi ikke hilst, pratet, vitset, og satt ham i arbeid igjen også!
I Karmas stue framtrer Gaia langt mindre framtredende enn de faktiske dimensjoner skulle tilsi. Det er ikke fordi stuen er spesielt stor, men fordi Snickers er en flink formgiver.
Vi spilte ikke skithøyt. Jeg brukte mitt eget referansenivå, som for klassisk musikk gir et peaklydtrykk på ca. 100dB.
Diskanten er en slik glatt ikkediskant som man ikke tenker noe på. Her er intet pift i toppen. Perfekt.
Mellomtonen hadde både jeg og theStig innsigelser mot. Det har ikke blitt brukt særlig mye klassiske koropptak i voicingen av høyttalerne så langt, kunne Snickers fortelle. Før vi reiste var mellomtonen blitt glattere.
I øvre bass ble det også justert noe, samt i subbassen. Det var en orgelpedal som ikke frambrakte den nødtørftige blafring i buksebeina til theStig, og da tok Snickers fram laptopen igjen.
Anekdotisk: Min første innskytelse var å dra lyttestolen fram bortimot en meter! Snickers ba oss flytte den tilbake til utgangspunktet. Man kan visstnok ikke ha Sonus faber-øretelefoner som referanse for alle stereoanlegg i hele verden...
Spredningskontrollen som har gitt høyttalerne formen fungerer virkelig godt. Den tonale homogeniteten er tilstede mens man går framover mot og mellom høyttalerne, og i det man passerer glassplatene, oppfattes lyden kun som refleksjoner fra den andre enden av rommet. Imponerende.
Når man sitter i vinkelsofaen bak i rommet henger også lyden i hop. Dette er ikke noe egoistanlegg.
Hva slags musikk spilte vi?
Haydns Årstidene med René Jacobs, Brahms' Liebesliederwalzer med Gardiner, LvBs "Måneskinn"sonate med Pollini, "Running too deep" med Keith Richards, Bachs Magnificat med Gardiner, Faurés Requiem på en Telarcplate, Handels Messias med Gardiner, "Comfortably numb" med Pink Floyd, "Money for nothing" med Dire Straits, et solobatterikutt med Dave Weckl, "Mack the Knife" med Louis Armstrong, Tsjaikovskijs 1812-overtyre med Ormandy (Sony), og på forespørsel et par kutt med Back Door, som jeg ikke klarer å beskrive mer nøyaktig enn jazzrockfunkjumpblues!
