Gjestemedlem skrev:
vredensgnag skrev:
Men Gjestemedlem, poenget er demokratiseringen av innsikten, sammenlignet med om den forbeholdes utvalgte maktrepresentanter og disses lojale medløpere. Om styrkene anvendes mot folket avhenger av i hvilken utstrekning makten frykter folket, eller ei. Dess mer den reserverer maktutøvelsens instrumenter for seg selv, jo lavere blir den frykten ...
Jeg tror du tar alvorlig feil her.
La oss se på et relevant eksempel. Det er land som går lenger i "demokratiseringen av innsikten" i militære aktiviteter enn kun ordinær verneplikt og tvungen tjenste.
Jeg betviler at jeg tar alvorlig feil, men det er snakk om nyanser.
Se på Sparta. Myten har det til at det var en gjennommilitarisert kultur, men for hver som bar våpen var det ti slaver, som ikke fikk tilgang til disse. Så når vi får høre om Sparta og spartanere, er det de med borgerrett vi hører om. I historisk sammenheng er dette slett ikke et atypisk samfunn, og vi har hatt avarter som Preußen i ganske ny tid, og hele føydaltiden, innenfor nærområdet. I USA var det lovfestet i mange delstater til ganske så ny tid at sorte ikke skulle få tilgang til skytevåpen, og det var enorm motstand mot at de skulle få komme inn i militæret.
Som Parelius er inne på, så handler politikk (som er den diskursen som føres inne i en polis, et samfunn) om avklaring av forholdet mellom legitim og illegitim maktutøvelse. Vi har etterhvert fått en tradisjon for at skillet handler om universalitet og grad av overgrep. Kort sagt, gjelder reglene likt for alle, og er det proporsjonalitet i anvendt makt i forhold til påstått overtredelse av samfunnets regler?
Her ser vi klart at norske myndigheter overreagerte i forbindelse med Menstadslaget, for eksempel. Berettigelsen var at arbeidere var mindreverdige og utgjorde et samfunnsfarlig element.
Du bruker Vietnam som illustrasjon, men jeg syns du lar være å skille mellom de retningslinjer som utløper fra demokratiske tendenser, og ikke-demokratiske. At et totalitært regime satser på folkemakt er ikke det samme som når et åpent demokrati gjør det. Men paradoksalt nok kan det totalitære regimets grep være med på å fremtvinge demokrati i det; mens det å profesjonalisere utøvelsen av våpenmakt i demokratiet, kan legge forholdene til rette for innføring av et totalitært regime.
Ingen slike forhold er statiske.
Slubbertens holdning har jeg ingen innvendinger mot - i det minste er den konsekvent. Siden han erklærer seg til en verdiløs filosofi (i ordets egentlige forstand), og selv har gjort seg til idos, ene mann/privat/samfunnsløs, så er det også helt rett at han ikke finner noe det er verdt å late livet for. Hva skulle det være?
Friborgergruppens formålserklæringer er helt verdiløse i samfunnssammenheng - dvs. ikke tuftet i andre verdier enn individets prioritet over gruppens samhold. (Verdier oppstår som transaksjoner mellom parter, og når man erklærer seg som idos har man ingen å begå transaksjoner med, på et vis som kan bygge og utvikle verdier. Et individ har ikke bruk for generell ytringsfrihet, om vi trekker eksempelet til sin ytterste konsekvens. Det er kun når man har behov for å utveksle meninger med andre (transaksjoner) at ytringsfrihet får en verdi.)
La meg meget enkelt illustrere hvorfor dette er et problem.
Denne mannen er den eneste av to gjenværende som snakker språket Ayapaneco.
Det er et utdøende språk, og sjansene til at det overlever er ikke blitt bedre av at de to gjenværende ikke er på talefot. De har altså ikke funnet noen verdier å enes om, og hevder begge individets suverenitet. Jeg kan spekulere i årsaken til at språket er utdøende - muligens hadde denne folkegruppen ikke oppdaget formålet med å utvikle et sterkt "samfunns-lim".
http://www.guardian.co.uk/world/2011/apr/13/mexico-language-ayapaneco-dying-out
Merkelig nok er alt dette relevant til hva et antall gardister fant rett å gjøre forleden.