Vredensgnag ber om unnskyldning på forhånd.
Jeg registrerer at feelsound-leiren er i gang med et paradoksalt korstog mot ABX, og at man påkaller "vitenskapen om psykoakustikk" som sannhetsvitne.
Kan godt forstå korstoget. Har man et kriterium man ikke klarer å komme forbi, så er det vel like greit å forsøke å eliminere dettes gyldighet. Se på mandagens valg - naturligvis burde EU vært et sentralt punkt i diskusjonene, men samtlige partier har problemer med sine EU-standpunkt, og velger derfor å tilsidesette dette som valgkriterium.
Samme med ABX og gullørene som hører de mest slående forskjeller så lenge de vet hva de lytter til, men som altså ikke evner å høre de samme når de ikke vet hva de lytter til.
Følgelig er det altså galt å ikke vite hva man lytter til, når man lytter.
La oss kikke ørlite på "vitenskapen om psykoakustikk." Denne er i vekst, og spesielt nå i forbindelse med at man kan scanne hjerner i arbeid, og se hvordan ulike felt i hjernen aktiveres. Det er fullt mulig å gjøre en scan av en audiofil hjerne, og se hvilke områder som kicker inn når man vet hva man lytter til, og hvilke som aktiviseres når man ikke vet dette. Assosiative forbindelser i hjernen er velkjente, og veldokumenterte.
PET Scans og MRI brukes nemlig aktivt i forskning i musikkoppfattelse - og enkelte her inne har vel også lest Your Brain on Music av Levitin.
Her er et timelangt foredrag av Levitin om emnet.
http://www.researchchannel.org/prog/displayevent.aspx?fID=569&rID=6861
Hvorfor skriver jeg "paradoksalt korstog?"
Jo, fordi pedal og RoDa har misforstått noe essensielt i sin kamp for å bevare forskjellene. Jeg og andre har gjort mange forsøk på å påpeke dette, men det går hus forbi hver gang.
1. Pedal og RoDa og en del andre subjektivister, er ekstremt opptatt av å høre forskjeller i teknikken, også der teknologien tilsier at det ikke skal kunne være forskjeller -- og de mener samtidig at man vha ulike virkemidler skal kunne påvirke teknologien til å yte enda bedre (jmf pedals referanse til en kjeller fylt med hifi-duppeditter).
2. Samtidig - og her er første paradoks - så er de samme ekstremt opptatt av at man skal subjektifisere lytteopplevelsen. Paradokset oppstår ved at man i første omgang skal lytte seg til forskjeller i teknikken, som man så forventer at andre skal høre. Om ikke får hifi-pressen et grunnskudd, eller? Mens man i neste omgang skal ha full respekt for at disse inntrykkene blir tolket ulikt av ulike observatører. Såfremt man ikke i nær fremtid har tenkt å argumentere for at teknikken stiller seg inn på hver enkelt lytter, på ulike vis, i forhold til hva teknikken leser i lytteren -- så er dette paradoksalt. Forskjeller i teknikken bør oppfattes likt av ulike lyttere, ikke ulikt.
3. Videre bruker man enormt med energi på å fornekte en helt opplagt konklusjon, som både løser opp paradokset, og som ivaretar hva man faktisk vet om psykoakustikk utover hva enkelte fuskere bruker vitenskapen til.
Teknikken er kald og upåvirkelig.
Man må gjerne drive med tilbedelsesritualer omkring den, slik man i sin tid holdt på med totemfigurer o.a. Men teknikken kan du sette i gang, og du kan slå den av - når den er aktiv kan den justeres, innenfor sine parametre. Det kan godt være at man har fått det for seg at det er en dialog mellom menneske og teknikk - har du noensinne lyttet til FM med en svak antenne, og opplevd at signalet endrer seg når du flytter deg rundt i rommet, kan det være nærliggende å tro at menneske og teknikk må være på nett. Men det er altså en feilslutning.
Hvilket fører meg til paradoks to.
4. Hvorfor bruker feelsound-gjengen så mye energi på å tilbakevise at de føler musikk? Hele motstanden mot målemafia og hva det nå måtte være, skyldes at man vil allminneliggjøre sine egne lytteinntrykk og gjøre disse til universelle lytteinntrykk. Dette blir helt bakvendt - man ønsker altså at det man sitter og tror, som summen av påvirkning fra teknikken og påvirkning fra eget sinn - skal være noe som alle burde få med seg. Og gjør de ikke dette, så er det noe galt med andre, fordi de ikke hører slik jeg hører.
5. Dermed ender diskusjonen opp som to slanger som biter seg selv i halen, uten å vite om det er den egne eller den andre halen man har gifttennene i.
Disse diskusjonene er en eneste runddans, fordi man ikke har akseptert det helt opplagte:
1. Teknikken leverer et upåvirkelig stimulus i lytterommet.
2. Mennesket
tolker dette stimuluset. Det er absolutt ingen grunn til å tro at to mennesker tolker samme stimulus likt. (Jmf tråden om hvorfor det ikke finnes to like anlegg.)
Det blir lite utbyttegivende å skulle tro det motsatte av 1 og 2. Dvs at teknikken er påvirkelig og at mennesker hører det samme -- men hele fundamentet for hifibransjen og hifipressen, i det hjørnet disse har malt seg inn i, er akkurat dette. Altså to paradokser.
Kritikken mot ABX-tester skyldes et ønske om å kunne holde fast på disse misforståelsene - at teknikken er påvirkelig og at mennesker kan komme til å høre det samme. Man skjønner motivet, for om det omvendte er tilfelle, så blir det vanskelig for både produsenter og bladsmørere. Merk forøvrig hvem som er mest imot ABX i diskusjonene ...
Når man ser hva som aktiveres når vi lytter, blir det en underlig påstand å skulle tro at subjektive lytteopplevelser kan gjøres til universelle regler - det blir langt klokere å heller prøve å finne de sanne tersklene for hva teknikken er i stand til, og så akseptere at derfra og ut legger vi til så det holder, hver på vår måte.
Hvert menneskesinn er unikt, og selv om den underliggende biokjemien kanskje er ens, er fortolkningene komplett subjektive. Et lite bilde på alt som skjer i hodet - dette vil aldri - aldri - være likt hos to mennesker:
Observing 13 subjects who listened to classical music while in an M.R.I. machine, the scientists found a cascade of brain-chemical activity. First the music triggered the forebrain, as it analyzed the structure and meaning of the tune. Then the nucleus accumbus and ventral tegmental area activated to release dopamine, a chemical that triggers the brains sense of reward.
The cerebellum, an area normally associated with physical movement, reacted too, responding to what Dr. Levitin suspected was the brains predictions of where the song was going to go. As the brain internalizes the tempo, rhythm and emotional peaks of a song, the cerebellum begins reacting every time the song produces tension (that is, subtle deviations from its normal melody or tempo).
Så for å oppsummere.
HiFi-skribenter og bransjen argumenterer for hva ulike tekniske komponenter er i stand til, som om mennesker var kalibrerte termometre som alle reagerte likt på et temperaturstimulus. Sannheten er at vi er temmelig upålitelige "musikktermometre," med ville utslag i ulike retninger, utfra helt subjektive forutsetninger for hva akkurat dette musikkstykket, i denne settingen, på dette anlegget, med denne komponenten, måtte vekke av følelser.
Det ABX gjør, er å fjerne en del av disse subjektive variablene, slik at man kan fokusere på grunnlyden fra teknikken.
