Parelius skrev:
Det er der det blir feil (sannsynligvis). Men tro meg, Deph, den linken er verdt å slåss seg igjennom. Hvis ikke blir jeg nødt til å ta et seminarinnlegg, og det blir bare ennå verre.
Fant en tittenteiversjon i mellomtiden:
http://www.peterkreeft.com/audio/05_relativism/relativism_transcription.htm#5
Men etterhvert som jeg leser gjennom denne så bli det mer og mer klart for meg at det eneste mannen prøver er å definere sine egne verdier som aboslutte, gode og evigvarende, og kommer med eksempler på hvorfor de fungerer bra.
Men har mister jo hele poenget.
Å forkaste ideen med absolutte moralske verdier betyr jo ikke at man ikke selv har eller verdsetter verdier eller og ser på disse som mer verdt, verdifulle og velfungerende enn andre. Det er bare en obervasjon at det ikke nødvendigvis hadde vært slik i en annen til og en annen situasjon, eller at disse verdiene er gyldig en gang i fremtiden.
Argumentasjonen mot den moralske relativismen blir mye som en argumentasjon mot et pluralistisk demokrati, for hva skjer hvis udermokratiske krefter bruker demokrati til å endre det? Derfor skal man se på demokrati som noe fundamentalt feilsått fordi det i sin ekstreme yttelighet inneholder kimen til sin egen undergang.
Noen ideer er jo mer allment aksepterte fordi de fungerer godt i et samfunn og til mellommenneskelige relasjoner. Selv dyr har jo sine sosiale haldlingsmønstre som de lærer seg å følge, og som for dem der og da blir absolutte moralske koder. Men en annen flokk en annen plass har ikke nødvendigvis de samme kodene for oppførsel.
Mannen blender rett og slett sammen hyppigighet og absolutthet og går på trynet så de synger når har prøver å bekrefte dette med eksempler på ting han ander som slike moralske verdier.
Når han skal slå på stortrommen kommer denne:
"Just imagine what that would be like. Try to imagine a society where justice, honesty, courage, wisdom, hope, and self-control were deemed morally evil. And unrestricted selfishness, cowardice, lying, betrayal, addiction, and despair were deemed morally good. Such a society is never found on Earth."
De fleste vil jo hevde at disse er gode moralske koder. Men hvorfor er de det, og er de alltid det?
Justice - vårer lover er jo bare bygget på det politikerene har bestemt at skal være lov eller ulovlig. Hvordan kan dette være abosulutte goder. Så kan man si at det å følge lovene er en absolutt verdi. Men det er jo mange eksempler på der det er både hensiktsmessig og folkelig akseptabelt å bryte disse lovene, eller til og med når de kommer i for sterk konflikt med ens egne moralske prefeanser.
Honesty - Som oftest er jo det regnet som bra. Men hva hvis man plumper ut med informasjon som er ødeleggende for andre, sårende, destruktiv eller konfliktskapende. Et menneske som ikke er i stand til å være selektiv med sin informasjon og til og med gi gal informasjon til tider er ikke i stand til å inneha viktige stillinger i stell og styre i allefall. Når du forhandler, gambler, er i minitær konflikt er ærelighet ofte svært destruktivt og ikke lenger en moralsk absolutt gode.
Courage - Mot er nødvendig for å overleve og kan kompensere for andre svakheter. Men ofte er det de feige som overlever og de modige som faller. Mot kan være å stole på egne ferdigheter, men hvis man har et skjevt bilde av hva disse er kan mot føre til alvorlige problemer for både personen selv og sine omgivelser.
Wisdom - Erfaring samlet gjennom empiri og tankevirksomhet. Vanskelig å argumenter mot at det er gunstig, men det kan også føre til en feighet og tilbakeholdenhet der ungdommelig påganmgsmot og naivitet kanskje gir bedre resultater. Mer interessant er det kanskje hva som regnes som visdom, for hvis man fyller hodet med selvvalgte moralske absolutter kan det fort bli oppfattet som visdom av dårer.
Hope - En sterk motiverende drivkraft der man forventer noe positivt. Men den kan også forblinde og gjøre folk til slaver og kaste bort hele deres liv hvis håpet er basert på løgner og fantasier eller ekstremt dårlige odds.
.. vel slik kan man fortsette. Poenget er at ingen verdens ting er absulutte evige moralske sannheter. Alt er situasjonsbestemt. Det er overhodet ikke slik at hvis man anerkjenner dette at man ikke selv har moralske verdier eller ser på disse som mer verdt enn andre. Det er bare en anerkjennelse at de fungerer godt, har vist positive effekter basert på empiri, og her og nå (i vid forstand) er det foretrukne.
Om hundre år er alt glemt. Nye verdier vil bli populære og andre verdier vil gi fortrinn og velbehag for dem som omfavner dem enn dem man setter høyest i dag.
Det handler derfor ikke om hvorvidt vi selv eller samfunnet skal ha verdier eller ikke, det må vi for å fungere. Det handler kun om å innse at vi har valgt disse verdiene fordi de har vist seg å fungere godt i de fleste situasjoner. Finner vi noen andre som vil fungere bedre i et samfunni endring, så innfører vi dem i stedet ser hvordan det går. Slik sviger det litt frem og tilbake med populær konsensus eller maktbruk til de nye verdiene setter seg eller blir forkastet.
Den store faren med en objektivisme i denne sammenhengen er at man låser seg i sett med verdier og absolutter som fungerte i en svunnen tid, men som ikke nødvendigvis er hensiktsmessige i dag. Så henger man seg opp i rigide dogmer basert på en mangelfull forståelse av verden og mennesker fra tidligere tider, så har det sikkert en konserverende virkning på verdiene i seg selv, men de vil forvitres av ny viten og ny empiri og bli til sand som idehistoriens arkeologer kan grave i om 1000 år.
Edit:
Moralsk absoluttisme er sikkert egnet for barn som en måte å få dem til å bli lydige og slutte å stille spørsmål om "hvorfor det?".
Edit 2:
Jeg blir stadig mer overbevist om at denne moralske absoluttismen ikke er annet enn en konsekvens av dem som havner i en religiøs tilværelse. For da tillates det i svært liten grad at man stiller fundamentale spørsmål, kun at man aksepterer ferdigpresenterte sannheter og absolutter. En samling av banaliteter, absurditeter og leveregler fra tidlige stammesamfunn med deres mangelfulle forståelse av tingenes sammenheng kan jo bare legitimeres i dag med å påberope disse absolutte verdier, selv om de er tilbakevist aldri så mye. Litt interessant er det jo også hvilke verdier de har plukket ut skal være med i gruppen av de absolutte moralske almenngyldige sanngheter. Stort sett de samme påbud og forbud som deres religiøse ledere har samlet sammen for dem.
Hva er vel mer effektiv måte å regjere en samling mennesker på enn å påberope utvalgte verdier og regler divinitet og absoluttisme. Men det kreves en religiøs overbevisning for at dette skal ha noen legitimitet, og det hele faller dermed under sin egen vekt siden flere og flere forkaster slike forklaringsmodeller og ikke deler et slikt syn.
Aå absoluttismen er like illusorisk som resten av de beslektede religiøse forestillingene. For i bunn og grunn er jo religionene like relativistiske som alt annet i sitt opphav uansett. De absolutte lover og regler de religiøse følger er jo bare en utvalgt samling av tekster som er valgt utifra diskusjoner, maktkamper, kirkemøter og kommitearbeid en gang for lenge lenge siden. Valgt utifra sine ønskede funksjoner og empiriske verdi.
Du vil kanskje hevde at denne saken ikke har noe med religion å gjøre, men det er i allefall påfallende hvor mange av forsvarstalene for absoluttismen og motstanden mot relativismen kommer fra religiøse kretser. Kanskje det er et feil inntrykk basert på internettsøking, men det er et inntrykk som holder på å feste seg.