På det glade 80 tall vandret jeg mye rundt i Oslo`s mange HIFI sjapper. Audioscan, Boahs, Nimbus, Tangen Audio mfl. Her ble det lyttet til engelske høyttalere som Gale, B&W, Celestion og Quad. Amerikanske Infinity, franske kreasjoner, en og annen Canton etc. Felles for alle var at de hadde gode sider og svakheter. Få kunne fylle en romslig stue med kvalitetslyd på nogenlunde realistisk nivå. Så en vakker dag tok Tangen inn høyttalerne Apogee Fullrange. De låt så udiskutabelt mye mer naturtro enn konkurrentene, og kunne levere realistisk gjengivelse av symfoniorkester og Jazz. Innsynet og perspektivet var bedre enn alt annet. Den tonale balansen var hverken for lys eller for mørk.
Dette var High End lyd - ingen tvil. At prisen var høy fulgte med som en konsekvens. Senere tok Tangen inn IRS Beta, også det fantastiske høyttalere men likevel en klasse eller to under. For meg må High End levere tilnærmet realistisk symfonisk og annen akustisk musikk i en stue av normal størrelse. Instrumenter og stemmer må ha noe som minner om naturlig størrelse. Jeg tror ikke på gjengivelsen om Anne Grethe Preus er lys i målet og 60cm høy, selv om det ellers er aldri så forvrengningsfritt. Prisen? Vel, Dyre HIFI høyttalere er ikke nødvendigvis High End, men High End høyttalere vil alltid være dyre.
My 2 Cents and a dollar.