Ledere vet ikke helt hva de skal gjøre med dem, så de spør: «Hva vil dere ha?» Og millenniumsgenerasjonen svarer: «Vi vil jobbe på et sted med mening, vi vil ha innflytelse, vi vil ha gratis mat og saccosekker.» Men når de får alt dette blir de likevel ikke fornøyd. Og det er fordi det mangler noen brikker i puslespillet. Det kan brytes ned til fire brikker, faktisk: 1. Oppdragelse, 2. Teknologi, 3. Utålmodighet, 4. Miljø.
Altfor mange av dem som kalles millenniumsgenerasjonen, har vokst opp under feilslåtte oppdragelsesregimer der de er blitt fortalt at de er spesielle - hele tiden har de fått høre at de kan få alt de vil her i verden, bare fordi de vil det. Noen av dem kom inn på elitestudier, ikke fordi de fortjente det, men fordi foreldrene klaget. Noen av dem fikk A i karakter, ikke fordi de fortjente det, men fordi lærerne ikke ville ha foreldrene på nakken. Noen fikk medalje for å delta; de fikk medalje for å komme sist. Det er vitenskapelig dokumentert at dette devaluerer verdien av belønningen for dem som faktisk arbeider hardt, samtidig som det faktisk stiller personene som kom sist i forlegenhet, fordi de vet at de ikke fortjente den, og det gjør at det faktisk føles verre.
Denne gruppen unge mennesker gjør seg ferdig med utdannelsen, får seg en jobb og blir kastet ut i den virkelige verden, og på et øyeblikk oppdager de at de ikke er spesielle, at mamma ikke kan skaffe dem en forfremmelse, at du ikke får noe for å komme sist og dessuten får du ingenting bare fordi du vil. Hele selvbildet deres kan bli smadret på et øyeblikk. Derfor har vi en hel generasjon som vokser opp med lavere selvrespekt enn tidligere generasjoner.
Det andre problemet, som gjør det verre, er at vi vokser opp i en Facebook/Instagram-verden – m.a.o. vi er gode til å filtrere. Vi er gode til å vise folk at livet er herlig selv om vi er deprimerte.
Alle høres tøffe ut, og alle høres ut som om de har skjønt alt, og sannheten er at folk ikke er særlig tøffe og de færreste har skjønt alt sammen. Så når eldre mennesker sier «vel, hva skal vi gjøre med det?» høres det ut som «Det er dette du må gjøre!» - men de har selvsagt ikke peiling.
Vi har altså en hel generasjon som vokser opp med lavere selvrespekt enn tidligere generasjoner – uten at det er deres egen skyld, de har fått utdelt dårlige kort. La oss så legge til teknologien. Vi vet at bruk av sosiale medier og mobiltelefoner frigjør et kjemikalium som heter dopamin, som er grunnen til at det føles godt når du mottar en tekstmelding. I en undersøkelse fra 2012 rapporterte forskere ved Harvard at å snakke om seg selv på sosiale medier utløser en lystfølelse i hjernen som vanligvis er forbundet med mat, penger og sex. Det er derfor vi teller «likes», det er grunnen til at vi går tilbake ti ganger for å sjekke aktiviteten, og hvis instagrammen vår dabber av, lurer vi på om vi har gjort noe galt eller om folk ikke liker oss lenger. For unge mennesker er det å bli fjernet som venn på Facebook mer enn de kan takle. Vi vet at det kjennes godt å få oppmerksomhet. Man får en dose dopamin som føles godt, og det er derfor vi hele tiden vender tilbake til det. Dopamin er nøyaktig det samme kjemikaliet som får oss til å føle oss bra når vi røyker, drikker og gambler. Det er med andre ord avhengighetsskapende.
Vi har aldersrestriksjoner på røyking, drikking og gambling, men vi har ingen restriksjoner på sosiale medier og mobiltelefoner. Det er som om vi skulle åpne barskapet og si til tenåringen: «Du, hvis denne ungdomstiden blir litt tøff – bare forsyn deg.»
En hel generasjon har nå tilgang på et avhengighetsskapende, bedøvende kjemikalium kalt dopamin gjennom mobiler og sosiale medier samtidig som de utsettes for ungdomstidens prøvelser.
Hvorfor er dette viktig? Nesten alle alkoholikere oppdager alkohol i ungdomstiden. Mens vi er veldig unge, er foreldrenes aksept den eneste vi har bruk for. Og i løpet av ungdomstiden gjennomgår vi en forandring hvor vi nå trenger aksept fra våre jevnaldrende. Det er svært frustrerende for foreldrene, men svært viktig for tenåringens utvikling. Det setter oss i stand til å leve i samfunn med andre enn vår nærmeste familie og knytte oss til samfunnet rundt. Det er en stor påkjenning og en angstfylt periode i livet, hvor det er meningen at vi skal lære oss å stole på og støtte oss på vennene våre.
Noen mennesker oppdager ved en tilfeldighet at alkohol, den bedøvende virkningen av dopamin, kan hjelpe dem å takle stresset og angsten ved ungdomstiden. Dessverre skaper det permanente forbindelser i hjernen, og for resten av livet vil de, når de møter betydelig motgang, ty til flasken i stedet for vennene sine. Sosialt stress, økonomiske vanskeligheter, karrierebekymringer: det er stort sett hovedgrunnene til at alkoholikere drikker. Men nå, fordi vi tillater ubegrenset tilgang til disse elektroniske apparatene og mediene, oppstår det en permanent avhengighet, og når de blir eldre, er det mange av disse ungdommene som ikke vet hvordan de skal danne dype, meningsfulle relasjoner. Det er det ikke jeg som påstår, det er deres egne ord.
De innrømmer at mange av relasjonene deres er overflatiske, de innrømmer at de ikke stoler på eller støtter seg på vennene sine. De har det gøy med vennene sine, men de vet også at vennene deres vil avlyse hvis noe bedre dukker opp. Dype, meningsfulle relasjoner mangler fordi de aldri har lært seg å skape dem, og enda verre: de har ikke ferdighetene som skal til for å takle stress. Så når livet blir vanskelig, vender de seg ikke til andre mennesker, de vender seg til elektroniske dingser, til sosiale medier. De vender seg til disse tingene som gir midlertidig trøst.
Vitenskapen er klar, vi vet at folk som bruker mye tid på Facebook er mer deprimerte enn folk som bruker lite tid på Facebook.
Ingen av disse tingene er noe problem i moderate mengder. Det er ikke noe galt med alkohol i seg selv; for mye alkohol er et problem. Gambling er gøy; for mye gambling er farlig. Det er ikke noe galt med sosiale medier eller mobiltelefoner heller, men det må være en balanse.
Hvis du spiser middag med vennene dine, og du tekster noen som ikke er der – da er det et problem. Det er en avhengighet. Hvis du sitter i møte med folk det er meningen du skal lytte til og snakke med, og du legger telefonen på bordet, sender det en underbevisst beskjed til de andre i rommet: «Du er rett og slett ikke så viktig.» Grunnen til at du ikke kan legge bort telefonen er at du er avhengig.
Hvis du sjekker telefonen når du våkner før du sier god morgen til kjæresten eller ektefellen, er du avhengig. Og som all annen avhengighet vil den etter hvert ødelegge relasjoner. Den vil koste deg tid og penger, og forringe livskvaliteten.
Vi har altså en generasjon som vokser opp med lavere selvrespekt, som mangler ferdighetene som trengs for å håndtere stress, og nå kan du legge til en følelse av utålmodighet. De har vokst opp i en verden av umiddelbar behovstilfredsstillelse. Hvis du vil ha noe, går du på Amazon, og det blir levert på døra neste dag. Hvis du vil se en film, logg på og se film. Du må ikke sjekke når filmen går. Vil du se et TV-show, kan du se hele sesongen på én gang. Du behøver ikke vente fra uke til uke. Mange lar være å følge med i sesongen, så de kan se alle på én gang.
Umiddelbar behovstilfredsstillelse. Vil du på date? Du behøver ikke engang å lære deg å være sosialt klønete på første date. Du behøver ikke lære deg den ferdigheten. Du behøver ikke være den usikre personen som sier ja når du mener nei og nei når du mener ja. Sveip til høyre – bang – ferdig! Du behøver ikke engang lære deg den sosiale ferdigheten.
Du kan få alt du ønsker deg med det samme. Alt du vil ha, umiddelbar behovstilfredsstillelse, bortsett fra jobbtilfredshet og dype relasjoner – det finnes ingen app for det. Det er langsomme, omstendelige, vanskelige, rotete prosesser.
Så millenniumsgenerasjonen er vidunderlige, idealistiske, hardtarbeidende og smarte ungdommer som kommer rett fra skolen og ut i sin første jobb, og når de blir spurt om hvordan det går, svarer de: «Jeg tror jeg skal slutte.» Og når vi spør hvorfor, sier de: «Jeg har ingen innflytelse,» og vi sier: «Men du har jo bare vært der i åtte måneder…»
Det er som om de står ved foten av et fjell, og de har denne abstrakte forestillingen om «innflytelse» som de ønsker å ha på verden, som er toppen av fjellet. Men de ser ikke fjellet. Du kan klatre fort eller sakte, men fjellet er der. Så det denne unge generasjonen er nødt til å lære seg, er tålmodighet. At noen ting som er virkelig, virkelig viktige, som kjærlighet eller jobbtilfredshet, lykke, livsglede, selvrespekt, en ferdighet, alle slike ting, alt dette tar tid. Av og til kan du få gjort deler av det fort, men reisen i sin helhet er krevende og lang og vanskelig, og hvis du ikke ber om hjelp og lærer deg denne ferdigheten, kommer du til å falle ned fra fjellet. Eller i verste fall: Vi ser en økning i selvmordsraten i denne generasjonen, vi ser en økning i antall overdosedødsfall, vi ser at stadig flere unge dropper ut av skolen eller sykemeldes på grunn av depresjon. Dette er nytt. Det er virkelig ille.
I beste fall får vi en hel befolkning som vokser opp og går gjennom livet uten noen gang å bli lykkelige. De vil aldri finne dyp tilfredshet i arbeidet eller i livet, men vil bare drive gjennom livet og alt kommer bare til å være «OK». Hvordan er det på jobben? OK, samme som i går. Hvordan er relasjonene dine til andre mennesker? OK, de også.
Det er i beste fall.
Hvilket fører oss til det fjerde poenget, som er omgivelsene. Vi tar denne utrolige gruppen fantastiske unge mennesker som har fått utdelt dårlige kort - det er ikke deres feil - og vi plasserer dem i bedriftsmiljøer som bryr seg mer om tall enn om de unge. De bryr seg mer om kortsiktige gevinster enn om livet til dette unge mennesket. Vi bryr oss mer om året enn om livsløpet. Vi plasserer dem i bedriftsmiljøer som ikke bidrar til å gi dem selvrespekt. Som ikke lærer dem å samarbeide. Som ikke hjelper dem å overvinne den digitale verdens utfordringer og finne en bedre balanse. Som ikke hjelper dem å overvinne trangen til umiddelbar behovstilfredsstillelse og lærer dem om lykken du kan oppleve, innflytelsen du kan ha og tilfredsstillelsen du får ved å arbeide hardt og lenge med noe som ikke kan gjøres unna på en måned eller kanskje et år.
Så vi kaster dem ut i bedriftsmiljøet, og det verste er at de tror det er dem det er noe galt med. De klandrer seg selv. De tror at de ikke takler det. Og det gjør det bare verre. Det er ikke deres skyld. Det er bedriftene. Det er bedriftsmiljøet. Det er den totale mangelen på godt lederskap i verden i dag som gjør at de føler det slik de gjør. De har fått utdelt dårlige kort, og det er selskapenes ansvar å kompensere for det og arbeide ekstra hardt med å finne måter å gjenreise selvrespekten deres på og lære dem de sosiale ferdighetene de mangler.
Det burde ikke være mobiltelefoner i konferanserom. Ingen. Null. I stedet for å sitte med hodet bøyd over telefonen før møtet starter, burde alle være opptatt av å bygge relasjoner. Stille personlige spørsmål:
«Hvordan går det med faren din? Jeg hørte han kom på sykehus.»
«Å, det går visst bra, takk for at du spør. Han er faktisk kommet hjem igjen nå.»
«Det var godt å høre. Det er jo fantastisk.»
«Ja, jeg var faktisk virkelig redd der et øyeblikk.»
Slik skaper man relasjoner.
«Hei, ble du ferdig med den rapporten?»
«Nei, den glemte jeg visst helt.»
«Vet du, jeg kan hjelpe deg med den. La meg hjelpe deg.»
Det er slik tillit oppstår.
Tillit oppstår ikke i løpet av én hendelse på én dag. Selv dårlige tider skaper ikke tillit med det samme. Det er den langsomme, rolige kontinuiteten som skal til, og vi må skape mekanismer som tillater disse små, tilsynelatende ubetydelige samhandlingene å finne sted.
Hos oss, når vi går ut for å spise middag med venner, har vi begynt å legge telefonen igjen hjemme. Hvem skulle vi ringe? Kanskje én av oss tar med en telefon i tilfelle vi trenger å ringe Uber. Det er som med alkoholikere. Grunnen til at man fjerner alkohol fra huset er at vi ikke kan stole på vår egen viljestyrke. Vi er rett og slett ikke sterke nok. Men når man fjerner fristelsen, blir det faktisk mye enklere. Hvis vi bare sier: «Ikke sjekk telefonen,» vil folk bare gå på toalettet, og det første vi gjør der er å se på telefonen.
Når du ikke har telefonen med deg, følger du med på verden i stedet. Og det er der ideer oppstår. Det er ikke når vi hele tiden er opptatt med noe at nye ideer og innovasjon finner sted. Ideer oppstår når tankene vandrer og vi ser noe og tenker «Jeg skal vedde på at de kunne gjort det der …» Det er innovasjon. Men vi fjerner alle disse små øyeblikkene.
Ingen av oss burde lade telefonen ved sengen. Vi burde lade telefonene i stuen. Fjerne fristelsen. Når du våkner opp midt på natten og ikke får sove, kommer du ikke til å sjekke telefonen, som bare ville gjort det verre. Noen sier: «Men jeg bruker den som vekkerklokke.» Kjøp en vekkerklokke. De koster hundre kroner.
Poenget er at vi som jobber i næringslivet, ikke har noe valg, vi har nå et ansvar for å rette på situasjonen og hjelpe denne fantastiske, idealistiske generasjonen å bygge selvtillit, lære tålmodighet, lære de sosiale ferdighetene og finne en bedre balanse mellom livet og teknologien – rett og slett fordi det er det rette å gjøre."
Det har gått galt når leder for Skolelederforbundet babler slik som her; som om at det ikke tilhører den digital kompetanse å bli opplært i at telefoner ikke har noe på skolebenken å gjøre…
Angående fikling med mobilen.... har dere sett dere rundt i lunsj- og evt kaffepauser på jobb???
