Tonje Brenna kommenterer kommentaren.
DEBATT: Volden gjerningsmannen utøvet 22. juli står han, og han alene, ansvarlig for. Det slår dommen mot han fast, og det er et ubestridelig faktum.
www.aftenbladet.no
«Det går en ubehagelig linje fra 9. april 1940, da Norge var altfor lett å okkupere fordi Arbeiderpartiet systematisk hadde nedrustet det norske forsvar, og til Utøya som var dårlig sikret», skriver
Ole Gjems-Onstad i sin kronikk i Aftenbladet 6. mai. Det finnes en langt mer ubehagelig linje, som han selv er i berøring med. Nemlig linjen mellom Nasjonal Samlings konspirasjonsteorier om Arbeiderpartiet på 1940-tallet, og konspirasjonene som spiller på de samme strengene, og lever i beste velgående, den dag i dag.
Vanskelig å forsvare seg
NS sådde på 40-tallet tvil om Arbeiderpartiets lojalitet til nasjonen, fordi partiet hadde tradisjon for å samarbeide med organisasjoner og bevegelser i andre land. Noen av dem var kommunistiske. Konspirasjonen gikk ut på at kommunistene og jødene hadde slått seg sammen, for å ødelegge Norge. Arbeiderpartiet var, ifølge NS, en del av dette. Du har kanskje hørt konspirasjoner som minner om dette i moderne tid? Det stemmer. Eurabia-teorien, der Arbeiderpartiet anklages for å jobbe sammen med den muslimske verden for å islamisere Norge, er nært beslektet. Konspirasjonsteorier har det som grunnleggende premiss at den som mistenkeliggjøres, er uærlig om sine hensikter. Derfor er de vanskelig å forsvare seg mot. Og slik får de leve videre, med hjelp fra blant annet Gjems-Onstad. En god del mennesker tror på disse konspirasjonsteoriene. En av dem er Anders Behring Breivik
«Fripass» opplever de neppe
La meg, igjen, understreke: Volden gjerningsmannen utøvet 22. juli står han, og han alene, ansvarlig for. Det slår dommen mot han fast, og det er et ubestridelig faktum. Desto mer underlig er det å lese at Gjems-Onstad mener at debatten om holdningene bak handlingene, i seg selv, har bidratt til «å skape Breivik». For så i samme innlegg mene at «overlevende fra Utøya kan opptre med et fripass til å si nærmest hva som helst om de som tenker annerledes politisk», og at vi ikke blir stilt kritiske spørsmål. Jannike Arnesen overlevde terroren, men tør ikke gå alene ute om kvelden i t-skjorte med Ap-logo, etter å ha fått en jevn strøm med trusler i snart ti år. Tarjei Jensen Bech får jevnlig beskjed om at han burde vært drept på Utøya. Helen Ingrid Andreassen likeså. Eksemplene er mange. Noe «fripass» opplever de neppe å ha fått utdelt.
Det er vanskelig å forstå annet enn at Gjems-Onstad mener at dersom du har blitt utsatt for terror og overlevde, må du tåle å få hets og trusler uten å ta til motmæle. Og at dersom du, på tross av hetsen, har et ønske om å fortsette å debattere holdningene bak handlingene, bidrar du potensielt til at flere går til det steget å ty til vold. Ikke bare er det konspiratorisk og galt, det er dobbel påføring av skyld og skam på de overlevende.
Knusende dom
Knapt en uke etter 22. juli i 2011 ble det opprettet en egen kommisjon som skulle gjennomgå beredskapen i Norge og håndteringen av terroren. Kommisjonens dom var knusende: Liv kunne vært spart. Gjerningsmannen kunne vært stanset før. 22.juli-kommisjonens rapport var historien om ressursene som ikke fant hverandre. Stortinget endevendte norsk beredskap på jakt etter svar. Norske politikere jobbet sammen for å finne løsninger, og for å bli bedre. Innlegget til Gjems-Onstad er en eneste lang påminnelse om hvorfor det samme er nødvendig å gjøre for den viktigste delen av vår beredskap: Fellesskapet, og menneskene som lever sammen i landet vårt. Å vite mer holdninger, hva vi frykter og hvordan vi kan overkomme de tingene som splitter oss, er klokt. Ikke fordi noe er rett eller galt å mene, eller fordi noen skal være meningspoliti. Men fordi vi skal være bedre forberedt. Med mål om at hat og konspirasjonsteorier ikke får fotfeste og fører til nye terrorhandlinger.
Avslører seg selv
La meg gi Gjems-Onstad rett i
en ting han skriver: At både 22.juli og håndteringen av pandemien har lært oss viktigheten av fellesskap, og at i vonde tider håndterer vi tingene bedre om vi står sammen. Sammen håndterte vi det akutte traumet som la seg som et grått slør over ferieglade nordmenn, både her hjemme og ute i verden, i dagene etter 22. juli. Vi sto sammen, vi holdt sammen, vi trøstet og støttet hverandre. Ellers er det lite i hans tekst som innbyr til noen form for fellesskap. Gjems-Onstad avslutter med å skrive at «et innlegg som dette er å stikke hånden inn i et vepsebol». Jeg vil nok heller gratulerer han med å ha avslørt seg selv fullstendig.