På vei mot emokratiet
Minerva 8. nov.
Lars Akerhaug
Liberale har mest grunn til å frykte en utvikling der identitetspolitikken får råde grunnen i samfunnsdebatten, mener medieviter Alex Iversen. Det går et spøkelse gjennom Europa, identitetspolitikkens spøkelse.
I hvert fall om man skal tro Alex Iversen, som nylig skrev en kronikk om temaet i VG.
- Hvis det ender med at vi lukker oss inne i harde, uforsonlige identiteter som smeller mot hverandre som biljardkuler på et biljardbord i stedet for å snakke sammen om felles politiske problemer, går det dårlig med den offentlige politiske samtalen. Noen dager på Facebook føler jeg vel, for å være helt ærlig, at vi har havnet der allerede, sier Iversen til Minerva.
Identitetspolitikken springer ut av en mobilisering på vegne av en gruppe med felles erfaring av urettferdighet og marginalisering. Den er ofte knyttet til hudfarge, kjønn, seksualitet eller etnisitet, og de har ofte en forankring i sosialkonstruktivistiske teorier vi kan kalle postmoderne.
Iversen er medieviter og jobber til daglig i TV 2. Han har lenge vært opptatt av den identitetspolitiske debatten som har rast på universiteter i USA og etter hvert spredd seg til det europeiske kontinent.
- Det er åpenbart at ideene har hatt størst gjennomslag på venstresiden, og like åpenbart at den delen av venstresiden som har forlatt klasseperspektivet og den realøkonomiske virkeligheten til fordel for politisk multikulturalisme og identitetspolitikk, har gjort seg selv svært sårbar.
- Kjartan Fløgstad skriver i essaysamlingen sin fra i fjor, Etter i saumane, at identitetspolitikken er kongeveien for å føre figurer som Nigel Farage og Donald Trump til makten og den politiske venstresiden ut på ørkenvandring mot avmakt og utsletting. Det tror jeg han har rett i. Og bekymringen for identitetspolitikken strekker seg da også langt ut på venstresiden.
Iversen viser til et ferskt intervju i Minerva med tidligere SV-politiker Bård Vegard Solhjell, og en advarsel fra den venstreradikale kulturredaktøren i Aftonbladet, Åsa Linderborg.
Forrige helg kunne Svenska Dagbladet fortelle at historieprofessoren Erik Ringmar, ved Lunds universitet, ble pålagt å inkludere tekster av queerteoretikeren Judith Butler i et kurs som handlet om reaksjonen mot moderniteten ved forrige århundreskifte. Ringmar nektet, noe som førte til protester fra studenter og universitetsledelsen. Ringmar fikk høre at han skapte et fiendtlig klima, og til neste år er kurset fjernet fra undervisningsplanen.
No platforming
De siste årene har Iversen fulgt utviklingen på campuser i USA og Storbritannia.
- Studenter prøver å nekte mennesker de er uenige med å snakke, forteller han.
Det toppet seg i såkalt «no platforming», med vold mot og utstøtelse av forelesere.
Iversen minner om episoden da forfatteren Charles Murray i vinter ble stanset fra å forelese ved et amerikansk universitet. Minervas Pål Mykkeltveit beskrev hendelsen slik:
«Kort fortalt foregår det hele i et auditorium med plass til cirka 400 personer. Etter noen introduksjoner, blant annet fra representanter for studentforeningen som har invitert Murray, entrer hovedpersonen selv podiet. Murray blir umiddelbart møtt med illsinte og taktfaste protestrop som ikke viser tegn på å gi seg før arrangørene tjue minutter senere flytter Murray til et annet rom for å overføre foredraget hans på en stream. Demonstrantene viser en iherdighet som de fleste fotballtilhengere vil misunne dem. Jeg har i dagevis hatt ropene på hjernen: «Racist, sexist, anti-gay - Charles Murray go away», synger jeg ufrivillig til meg selv i dusjen.»
- Dette skjer ganske regelmessig både i Storbritannia og i USA, sier Iversen.
Hjernevask fungerte som en nyttig vaksine mot den ensidige sosialkonstruktivistiske måten å se virkeligheten på.
Siver ut i samfunnet
- Er det ikke greit at marginaliserte grupper kjemper for rettighetene sine?
- Selvfølgelig. Mange har opplevd og opplever fordommer og marginalisering, og det er riktig og prisverdig å kjempe for synlighet og likebehandling. Men det gir ingen grupper frikort til å sette ytringsfriheten på pause eller tildele andre historisk skyld. På universitetene tror mange at offerstatusen gir en moralsk rett til å si at man ikke engang trenger å lytte til andres argumenter fordi de krenker en, gjør en usynlig eller setter en i fare.
Da bryter den offentlige samtalen sammen, og universitetene, hvor man skulle forvente at det fantes stor takhøyde og mulighet til å til å drøfte ideer helt fritt, blir et sted der alle tripper rundt og er redde for å krenke et eller annet tabu, mener Iversen.
- Det er et klassisk eksempel på hvordan gode intensjoner ikke alltid fører til gode konsekvenser, i dette tilfellet at ytringsfriheten og den akademiske friheten må bøye seg for ideologisk tvang.
- Bryr vanlige mennesker seg om identitetspolitikk, eller er det en tankelek i akademia?
- Jeg tror at svært få vanlige folk følger med på eller bryr seg om hva som skjer av abstrakt teoretisering på human- og samfunnsfagene. Men det kan likevel være viktig. Ideer betyr noe, og de kan få håndfaste konsekvenser når de siver ut i samfunnet og fester seg.
Iversen minner om debatten rundt Harald Eia og Hjernevask i 2010.
- Hjernevask fungerte som en nyttig vaksine mot den ensidige sosialkonstruktivistiske måten å se virkeligheten på, som preger enkelte human- og samfunnsfag, og som utgjør det teoretiske grunnlaget for mye av identitetspolitikken. I Sverige har ideene spredt seg mye dypere i samfunnskroppen enn i Norge. Der arbeider man nå med å inkludere kjønnsvitenskapelige maktteorier på alle nivåer på universitetene. Konsekvensene er forutsigbare.
Identitetspolitikken markerer et sammenbrudd i forholdet mellom det private og det offentlige.
Det post-industrielle samfunnet
- På venstresiden vil man vel hevde at aggresjonen kommer fra ytre høyre?
- Ja, og det gjør den jo også. Det er bare å se på hva som skjedde i Charlottesville. Steve Bannon har sagt at han ikke kan få nok av de identitetspolitiske aktivistenes overdrivelser, nettopp fordi han ser at de styrker siden hans. Min bekymring er altså at ytterpunktene styrker hverandre, samtidig som handlingsrommet i det liberale sentrum blir trangere og trangere.
Vi ser noe av det samme, i mindre dramatisk skala, både her hjemme og i resten av Europa, mener Iversen. tradisjonelt sterke sentrumspartier til høyre og venstre mister oppslutning hos velgerne, til fordel for populister på ytterkantene. Etter valget skrev Sylo Taraku om at verdi- og identitetsdebatter engasjerer mye mer enn «kjedelige» diskusjoner om skatt og andre «småting», men at det i prinsippet er umulig å kompromisse i identitets- og verdidebatter.
- Handler det om at venstresiden ikke lenger anser arbeid og kapital som hovedmotsigelsen?
- Ja, identitetspolitikk er politikk for det post-industrielle samfunnet. Identiteten vår er ikke med samme selvfølgelighet som tidligere knyttet til klasse og arbeid, noe som også kan ha gjort identitetene våre mer mangfoldige og skjøre, mener Iversen.
- Men det er like viktig at identitetspolitikken markerer et sammenbrudd i forholdet mellom det private og det offentlige, noe 70-tallsfeministenes slagord om at «det private er det politiske» kan stå som et uttrykk for.
«No platforming» som selvforsvar
Feministene hadde gode argumenter for at kvinnemishandling var et politisk problem, selv om det foregikk innenfor hjemmets fire vegger. Men de identitetspolitiske aktivistene snur dette på hodet ved å gjøre det politiske privat, mener Iversen.
Han viser til den britiske venstre-libertarianeren Brendan O'Neill, som sier at faren med identitetspolitikken er at desto mer vi definerer oss selv, våre verdier og politiske verdensbilde etter hvilken hudfarge, kjønn eller legning vi har, desto mer vil vi oppleve enhver politisk kritikk som et angrep på vår personlighet og rett til å eksistere.
- En slik tankegang ligger bak de mange forsøkene på «no platforming» på amerikanske universiteter. Har du lært at politisk uenighet truer din eksistens, og at kritikk er synonymt med vold, er det ikke overraskende at neste skritt blir å hindre meningsmotstandere fra å ytre seg. De identitetspolitiske aktivistene anser det som selvforsvar i bokstavelig forstand.
Forsøk på å hindre inviterte talere fra å snakke har firedoblet seg bare det siste året på amerikanske universiteter, forteller han.
- Det er ikke rart ytringsfrihet og akademisk frihet har dårlige vilkår under sånne forhold. I tillegg er det, som Mark Lilla påpeker i sin omdiskuterte kritikk av identitetspolitikken, et elendig utgangspunkt for å bygge samlende og sterke politiske koalisjoner på.
Når alt er hellig
Vi er langt fra amerikanske eller svenske tilstander i Norge, understreker Iversen.
- Men alt står ikke bra til her. Fram til karikaturstriden i 2006 trodde jeg det fantes noen liberale rettigheter som aldri ville bli virkelig truet i Norge. Å se politikere som Jonas Gahr Støre og Jens Stoltenberg bøye nakken og be om unnskyldning for at en norsk redaktør hadde brukt ytringsfriheten, var sterk kost. Jeg blir fremdeles sjokkert når jeg tenker på det.
- Er det først og fremst fra venstresiden at truslene mot ytringsfriheten kommer?
- Det er hevet over tvil at det spesielt på venstresiden eksisterer en utbredt redsel for å ha avvikende meninger, ikke minst i innvandringsdebatten. Det gjør at mange som burde ha deltatt i debatten, kvier seg og holder kjeft isteden.
Tidligere i sommer måtte Torbjørn Røe Isaksen, som er kunnskapsminister (og tidligere Minerva-redaktør), rykke ut og beklage en dårlig vits i et lukket selskap.
- Røe Isaksen burde aldri bedt om unnskyldning, mener Iversen.
- Å legge seg flat gir bare de lettkrenkede inntrykk av at de har rett, og et insentiv til å fortsette å la seg krenke av like tøvete ting. Det er som Lars Saabye Christensen skrev i Aftenposten før sommeren: «Når alt blir er hellig blir enhver spøk blasfemisk.» Sånn kan vi ikke ha det.
Når det politiske blir privat, kan det intime og følelsesbaserte invadere det offentlige.
Forutsetninger for demokratiet
Iversen viser til Brendan O'Neill, som påpeker at den klassiske sensuren handlet om å beskytte ideer og maktmennesker fra kritikk og latterliggjøring, mens sensuren i krenkelsessamfunnet er blitt terapeutisk: Målet er å beskytte enkeltmenneskers selvfølelse fra å bli såret. O'Neill mener at den terapeutiske sensuren er verre enn den gamle fordi den er så subjektiv.
- Der de gamle blasfemilovene beskyttet den religiøse makten, gjør den terapeutiske sensuren oss til lettkrenkede paver utstyrt med hver vår blasfemiparagraf.
Han trekker også frem den liberale filosofen John Stuart Mill, et velkjent navn for Minervas mest trofaste lesere. Mill mente at det å utsette seg for alternative ytringer og kritikk er nødvendig for å holde de mentale musklene sterke, noe som gjør oss bedre i stand til å uttrykke og forsvare våre egne overbevisninger. De som foretrekker å skjerme seg fra kritikk og argumenter de ikke liker, risikerer å bli dogmatiske og å tro på ting uten å forstå hvorfor.
- Det gjelder selvfølgelig like mye for høyresiden som for venstresiden.
Den demokratiske samfunnsmodellen og den frie offentlige samtalen bygger på noen forutsetninger, blant annet et vidt definert rom for å ytre seg, understreker han.
- Men demokratiet er også avhengig av et visst skille mellom det offentlige og det private. Når det politiske blir privat, som i identitetspolitikken, kan det intime og følelsesbaserte invadere det offentlige i enda større grad enn det allerede har gjort, og kanskje begynner dette etterhvert å legge føringer for hvordan samfunnet skal styres.
Da blir hva den enkelte føler det ultimate trumfkortet i enhver diskusjon. Når credoet så kobles til en innbilt rett til ikke å bli krenket eller å få sine kjæreste overbevisninger utfordret, vil det ikke lenger være mulig å opprettholde en rasjonell politisk samtale.
- Da er vi på vei inn i emokratiet.