Korrekt, det økonomiske prissystemet brukes for å løse et teknisk problem. Teknokratene rundt 1960 var nokså tydelige på at differensierte priser gjennom året og ved ulik fyllingsgrad i magasinene var metoden for å få de forskjellige aktørene til å ta riktige beslutninger.
Det ene poenget er at dette er et sammenkoblet system med mange ulike beslutningstakere. Adferden til de ulike må koordineres, f eks når det er nødvendig å spare på strømmen for å unngå full stopp i et tørrår. Man trenger et felles styringssignal som når frem til både produsent og forbruker, som gjenspeiler ressursbalansen her og nå, og som er kraftfullt nok til at man tar hensyn til det og tilpasser både forbruk og produksjon. Prisen gjør nettopp det.
Det andre og store poenget er at de store tenkere glatt overser dette grunnleggende problemet, inkludert du selv i det siterte. Det er ingen som kommer med noe alternativ til hvordan man skal koordinere tusenvis av uavhengige aktører på et felles strømnett, fra operatøren i Statskrafts kontrollrom til tante Olga ved komfyren, når disse tar beslutninger som påvirker produksjon og forbruk, og dermed spenning og frekvens på nettet. Det er bare «et spørsmål om politisk vilje», eller hos deg nå «det rent tekniske». Da har man virkelig ikke forstått mye av det man mener så mye om.
I en tid lenge før liberaliseringen i 1991 satt de sosialdemokratiske teknokratene hos NVE og forsøkte å løse «det rent tekniske». Ingen av aktørene var profittmaksimerende. Det de kom opp med var differensierte priser, fem prissoner, Samkjøringa som etterhvert ble til Nordpool og Acer, og i største almenhet prisen som koordinerende signal. Om noen mener det er helt feil skylder de oss å tenke såpass gjennom problemstillingen at de legger frem en alternativ modell for koordinering mellom produksjon og forbruk. Det blir fort en variant av politisk bestemt rasjonering, men det har man kanskje ikke lyst til å si høyt?
