Kina og Russland har vel bygd Small Modular Reactors og flere land har vedtatt bygging og er på diverse stadium i planleggingsprosessen.
Små reaktorer har man bygget i tiår, men de befinner seg gjerne på militære enheter der en del av mannskapet har helt klare ordrer når det gjelder andres nærhet til og omgang med installasjonene.
De enhetene man nå har håp om å lage, der målet er å kombinere ulike brenseltyper (Uran233, Thorium, m.m.), er på utviklingsstadet. Fordelen med disse, når de er på plass, er at man kan både bli kvitt brensel man helst vil slippe å lagre, men også få produsert mer Uran233 fra bruken av Thorium. På tegnebrettet, lovende, men altså ikke på plass enda. Den kinesiske thoriumreaktoren som det ofte henvises til, og som ble startet opp i september, vil kunne vise vei, men er altså på kun 2MWth (termisk energi). Så dette er på nivå med Kjeller-reaktoren i output.
USA arbeidet med MSR-teknologien på tidlig 1960-tall, men forlot denne.
Det som gjenstår er å løse utfordringene ved oppskalering, ved sikring mot strålingen fra både produksjon av thoriumbrensel og håndtering etter bruk.
Det jeg etterlyser, selv om dette burde vært i tråden om Fremtidens energi, er en mer opplyst holdning til utfordringene enn bare "vi må satse på kjernekraft". Hvilken type? I hvor stort omfang? Hvor? Hvordan? Det er godt mulig at det vil være kjernekraftverk i Norge i fremtiden, men de aller fleste land har valgt å kjøpe slik teknologi fra grunnutviklerne, og ikke valgt å selv være banebryter. Norges forutsetninger er elendige og vil forbli elendige, så det er underlig med vår hjemlige kjernekraftfeber, syns jeg.
Selv Iran kjøpte kjernekraftverk fra Russland, for eksempel, til tross for at landet var stint av både penger og høyt utdannede sivilingeniører da man bygde den første. Shahen hadde fri tilgang til alt USA hadde å tilby på området og Iran fikk seg en forskningsreaktor på 1950-tallet, slik vi fikk i Norge. På tidlig 1970-tall besluttet Shahen å bygge ut massivt, fordi han regnet med at verden ville slippe opp for olje og gass og utenlandske selskap stilte opp.
På grunn av revolusjonen i 1979 ble det stans en stund, men snart var Frankrike og Russland på banen, førstnevnte presset av Iran.
Men Norges evne til å kjøpe teknologien fra utlandet, og til å fokusere på utdanning av det store antallet personer som skal betjene kjernekraftverkene, er ikke elendig, dog et spørsmål om prioriteringer. At Norge skal gjøre gjennombrudd med små reaktorer, som går utenpå hva Kina, Russland og USA allerede har fått til, er derimot lite troverdig.
Den svenske kjernekraftindustrien sysselsetter over 20.000 personer, hvorav 6.000 arbeider ved landets fire verk.