At det er en ikke ubetydelig stigmatisering av trygdede trenger ingen tvile på. Det går gjerne på at alle trygdede er sytpeiser og latsabber, og argumenter som at "Jeg betaler da f@n meg nok i skatt om jeg ikke skal betale for en gjeng snyltere også" er ikke uvanlig, og som jeg selv har hørt noen ganger. Holdningen virker på meg å være mer utbredt blant høytlønte enn i lavere inntektslag. Litt underholdende ble det da noen "oljebaroner" jeg kjenner plutselig selv ble arbeidsløse for noen år siden. At saksbehandler hos NAV spiller en betydelig rolle i dette er det heller ingen tvil om, - selv om en anbefaling fra saksbehandler selvsagt kan omstøtes høyere opp i systemet. Det samme gjelder legen som i de fleste tilfeller er pasientens fastlege.
Samtidig er jeg såpass gammel at jeg med en viss undring har sett på den tildels dramatiske økningen i unge uføre og sosialklienter. Er det for enkelt for en 20-åring å flytte hjemmefra, og la "vesenet" betale for livsopphold på sofaen på dagtid, og WOW hele natta...? Jeg vet faktisk av et par slike kasus...
At godt voksne også ramler utenfor ved arbeidsledighet gjør også sitt. Der blir et nokså merkelig resonnement at en arbeidsldig 55-60-åring skal selge et nedbetalt hus ute i provinserne for så å sette seg i betydelig gjeld for å finne et sted å bo i pressområder hvor det kanskje er en jobb å finne, - som i tillegg kanskje heller ikke varer så lenge..... Jeg har ingen patentløsninger på noe av dette, men det virker stadig oftere som "systemet" er mer opptatt av sine interne prosedyrer enn oppgavene som skal løses, -ikke helt ulikt mange andre offentlige etater. Jeg tror faktisk ikke sammenslåingen av diverse etater til et gigantisk og svært tungrodd NAV var en god løsning.